Paper fortune teller
Koloniperioden
Det var utsiktene for gull og legenden om El Dorado som gjorde området tiltrekkende for spanjolene, som for første gang ankom kysten i 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525, som den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Under spanjolenes brutale erobring av innlandet ble urbefolkningen raskt redusert, under ledelse av Gonzalo Jiménez de Quesada. Han grunnla Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) på samme sted som chibcha-folket hadde sitt viktigste bysamfunn. I løpet av 150 år var urbefolkningen redusert til om lag 130 000. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.
Topartistaten
Napoleonskrigene i Europa fikk stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen. I stedet for å underlegge seg den franske kontrollen over den spanske tronen, dukket flere lokale juntaer opp i Nueva Granada. Selv om Spania gjenvant kontrollen hjemme i Europa i 1814, fortsatte Simón Bolívar sitt seierrike felttog. Bolívar allierte seg med Santanders tropper for å bekjempe de spanske rojalistene, og i 1818, etter slaget ved Boyacá, ble kolonien utropt som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia. Men Bolívars drøm om et forent Sør-Amerika raknet da Gran Colombia falt fra hverandre. Venezuela ble selvstendig i 1829, Ecuador året etter.
Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i mange latinamerikanske republikker utkrystalliserte maktgrupperingene seg mellom det konservative og det liberale partiet, som begge har opprettholdt maktposisjonen til det rene spanskættede oligarkiet. De konservative hadde et nært forhold til kirken og de mektige storbøndene som var interessert i «lov og orden» og en sentralisert maktstruktur. De liberale fant sin tilslutning blant det mer dynamiske byborgerskapet og blant produsenter av nye produkter som tobakk og kaffe. Innflytelsesområdene hadde en regional karakter som ble gjenspeilet i nærmest rene konservative og liberale områder.
Colombias historie på 1800-tallet var preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet. I 1886, mens de konservative regjerte, ble det formelt vedtatt at Colombia skulle styres sentralt fra Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen i 1899–1902 var et uttrykk for den ustanselige rivaliseringen som har frembrakt en svært voldelig kultur og store vanskeligheter for en konstruktiv utvikling i Colombia.
Radikaliseringen av de liberale
I 1903 støttet USA aktivt et opprør i Panama-provinsen ved å hindre atkomsten til den colombianske marinen. Til gjengjeld fikk USA konsesjon til å bygge Panamakanalen. Ved Panamas selvstendighet mottok Colombia erstatning og herredømmet over øyene San Andrés og Providencia. For blant annet å garantere kontro