Kalvinisme
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Reformasjonen (1500-tallet) |
|
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
| Etterreformatoriske kirkeretninger |
|
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
| Norske, protestantiske kirker |
Kalvinisme er en retning innen protestantisk kristendom. Den har navn etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564), som la grunnlaget for trosretningen. Den er også kjent som den reformerte tradisjon. Blant de mest kjente elementene i læren, er predestinasjon og ukondisjonell utvelgelse.
Tradisjonen ble først fremmet av personer som Martin Bucer, Heinrich Bullinger og Peter Martyr Vermiglo. Den påvirket også engelske reformatorer som Thomas Cranmer og John Jewel, i tillegg til den skotske reformatoren John Knox
Bakgrunn
Jean Calvins internasjonale innflytelse begynte med utviklingen av den protestantiske reformasjonens doktriner da han var 25 år gammel. Han begynte å skrive Christianae Religionis Institutio i 1534, året etter at han hadde brutt med Den katolske kirke. Verket ble publisert i 1536, og ble revidert flere ganger i løpet av Calvins liv. Den kom også ut i fransk oversettelse. Gjennom dette og andre polemiske og pastorale verker, hans konfesjonsdokumenter og Bibelkommentarer hadde Calvin en sterk innflytelse på protestantismens utvikling.
De reformerte kirkenes økende betydning fant sted i reformasjonens andre fase, da de evangeliske kirker begynte å etablere seg etter ekskommunikasjonen av Martin Luther. Calvin levde da i eksil i Genève. Han signerte Confessio Augustana i 1540, men den sveitsiske reformasjon fulgte Zwinglis lære mer enn Luthers. Det ble snart klart at de reformerte kirkene tok en annen retning enn de lutherske, og Calvin var den fremste av flere teologer som ledet denne utviklingen.
Spredningen av kalvinisme
Calvins tyngdepunkt var i Genève, men hans verker ble spredd til mange deler av Europa. Flere steder ble kalvinismen den dominerende retningen, spesielt i Skottland, Nederland og deler av Tyskland. Den stod også sterkt i Frankrike, Ungarn (spesielt i Transilvania) og Polen.
De fleste nybyggerne i New England var kalvinister, inkludert puritanerne og nederlandske emigranter. Nederlandske kalvinister var også blant de første europeere som bosatte seg i Sør-Afrika, hvor retningen fortsatt er sterk blant boerne.
Noen av de største kalvinistiske kirker ble grunnlagt av misjonærer i 19. og 20. århundre. De i Korea og Nigeria utmerker seg spesielt ved sin størrelse.
Grunnleggende beskrivelse
Kalvinismen har flere forskjellige retninger, som har en del innbyrdes forskjeller. Man kan ikke finne alle sider ved kalvinistisk tro i Calvins verker, mye kommer fra andre teologer. Blant de mest innflytelsesrike utover de som er nevnt ovenfor finner man Calvins etterfølger Theodore Beza, den nederlandske teologen Franciscus Gomarus, grunnleggeren av Den presbyterianske kirke John Knox. Man finner også senere innflytelse, fra den engelske baptisten John Bunyan, den amerikanske predikanten Jonathan Edwards og den neo-ortodokse teologen Karl Barth.
Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens unike soteriologi, det vil si lære om frelse. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at Gud alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert å tro og omvende seg. Denne doktrinen ble definitivt formulert ved synoden i Dort (1618–1619), men kalvinister vil naturligvis si at denne læren har eksistert siden Bibelens grunnleggelse. Synoden i Dort avviste samtidig den alternative, og på mange måter motsatte oppfatningen kjent som arminianisme. Kalvinismen står altså for et monergistisk frelsessyn, som er det motsatte av det synergistiske frelsessynet. Monergismen forkynner at Gud alene frelser og bevarer et menneske, og at ingen mennesker kan innvirke på sin egen frelse. Grunnen til at menneske omvender seg og tror, er at Faderen drar ham (Joh 6:65).
Kalvinismen har noen ganger blitt kalt augustinianisme, fordi sentrale poenger i soteriologien ble formulert av Augustin av Hippo i hans disputt med Pelagius. I motsetningen til den frie vilje som det ble argumentert for av Charles Finney og andre dissentere (som ofte ble kalt pelagianere eller semi-pelagianere) la kalvinismen sterk vekt på den vedvarende godhet i skapelsen kombinert med menneskets absolutte fall og sivilisasjons ødeleggelse gjennom synd. Den ser derfor frelse som en ny skapelseshandling foretatt av Gud fremfor som noe som enkelte som blir frelst oppnår.
Elementer i kalvinistisk teologi
Suveren nåde
Kalvinismen legger vekt på den fullstendige ødeleggelsen av menneskets etiske natur, satt opp mot Guds suverene nåde i frelsen. Den lærer at mennesket er fullstendig ute av stand til å følge Gud eller unnslippe hans fordømmelse, og at den eneste veien til frelse ligger i at Gud overstyrer deres uvillige hjerter slik at de vendes om fra opprør til villig lydighet.
Alle mennesker er etter dette synet fullt ut prisgitt Guds nåde. Han kunne på rettferdig måte fordømme alle mennesker for deres synder, men har valgt å vise nåde mot noen for å bringe ære for sitt navn. Et menneske frelses mens et annet går tapt, og dette skjer ikke på grunn av vilje, tro eller dyd, men fordi Gud har fattet en suveren avgjørelse om å vise nåde. Personen må handle for å tro og bli frelst, men denne lydigheten i troen er ifølge kalvinismen Guds gave, og ikke et valg tatt gjennom fri vilje.
Kalvinister mener dette demonstrerer rekkevidden av Guds kjærlighet når han frelser de som ikke kan eller vil følge ham. Man mener også at det å minnes om denne læren fjerner stolthet og selvgodhet. Helliggjøring søkes av kalvinister gjennom en kontinuerlig tillit til Gud, som renser den troendes hjerte.
«Livet er religion»
Det kalvinistiske levesett er et resultat av en fundamental religiøs bevissthet som er sentrert omkring Guds suverene nåde. Kalvinismen forutsetter at Guds godhet og makt har et fritt og ubegrenset handlefelt, og dette leder til en overbevisning om at Gud virker i alle livets sider, både det sekulære og det sakrale, det offentlige og det private, og det åndelige og det fysiske.
Som en følge av dette synet mener man at Guds plan er til stede og utvikler seg i enhver hendelse. Dette fører til et absolutt avhengighetsforhold til Gud, som ikke bare forbindes med fromme handlinger som bønn, men også med alle andre ting i livet.
Ut fra Moselovens annet bud tillates ikke bilder i kalvinistiske kirker. Skriftsteder er de eneste tillatte dekorasjoner.
Kalvinismens fem punkter
- Utdypende artikkel: Kalvinismens fem punkter
Kalvinistisk teologi oppsummeres ofte i de såkalte fem punkter, som er en sammentrekning av bestemmelsene gjort ved synoden i Dort og som ble publisert som svar på fem utfordringer fra arminianerne. Calvin brukte selv aldri en slik modell, men punktene er et praktisk hjelpemiddel til å identifisere viktige elementer som skiller kalvinismen fra andre kristne retninger.
De fem punktene er:
- Totalt syndeforderv: Som en følge av syndefallet er alle mennesker syndens slaver. Mennesket er dermed i sin natur ikke rede til å elske Gud, men vil heller tjene sine egne interesser og avvise Gud. Mennesket er ute av stand til å velge å følge Guds bud og bli frelst, fordi det ikke lenger ligger i dets natur.
- Ubetinget utvelgelse: Gud valgte i evigheten de han vil frelse, uten noen vilkår eller forbehold. Fordi valget skjedde før den utvalgte ble født innebærer dette også en predestinasjonslære.
- Begrenset soning: Ved Kristi død ble straffen for syndene begått av de Gud har bestemt seg for å frelse sonet. Kristi sonoffer tok bare vekk syndene til de utvalgte, og ikke hele menneskeheten.
- Uimotståelig nåde: Guds nåde gis til de Gud har utvalgt og forutbestemt til frelse, og overvinner deres motstand slik at de kommer til en frelsende tro.
- De helliges utholdenhet: De som virkelig har blitt frelst, kan ikke miste frelsen. De hellige brukes av kalvinister om de som virkelig er frelst gjennom Guds utvelgelse, og ikke i f.eks. den forstand man finner i Den katolske kirke (se helgen).