Patronymikon
Patronymikon (flertall på -on eller -a) er et avstamningsnavn basert på farsnavnet (altså farens fornavn). Eksempler på slike navn er «Hansen», «Johansson» og «Olavsdotter». Det finnes også (sjeldne) eksempler på at morsnavnet er blitt brukt. I så fall kalles det et matronymikon. Eksempler på dette er Eiliv Godrunarsson og Svein Estridsson.
Et patronymikon er ikke opprinnelig noe slektsnavn, da navnet bare kunne brukes i én generasjon. På Island er imidlertid denne type navngiving den allmenngyldige – noe som gjør at telefonkatalogen nødvendigvis må alfabetiseres etter fornavn – mens man i Norge avvek fra denne praksisen på slutten av 1800-tallet gjennom gradvis institusjonalisering av patronymika som slektsnavn.
Bruk av patronymika var lenge vanlig i alle de skandinaviske landene og på Island, og kjennes også fra andre land. I løpet av senmiddelalderen begynte spesielt adelsslekter, og senere byborgerskapet å ta seg faste slektsnavn, mens patronymika fortsatte å være vanlig i bondestanden like til begynnelsen av 1900-tallet. Det er kjent at opprinnelige patronymika ble tatt som faste slektsnavn allerede på 1600-tallet, men dette hørte til unntakene og gjaldt ikke "vanlige folk".
I navneloven av 1923 ble det påbudt med slektsnavn i Norge. Mange beholdt et etternavn basert på et patronymikon, mens andre tok et gårdsnavn eller navn fra annen geografisk tilhørighet som slektsnavn, en praksis som ble stueren med nasjonalromantikken. Begge disse typene etternavn er vanlig i Norge i dag. Det er fremdeles tillatt å ta et patronymikon enten som etternavn eller som mellomnavn (f.eks. Tore Hermundsson Vigerust, Audhild Gregoriusdotter Rotevatn). Den nye navneloven av 2002 (Lov om personnavn) er langt mer fleksibel på dette området. Man kan således øke distinktiviteten i et mye brukt patronymisk slektsnavn (av typen Hansen) ved å legge til et mellomnavn, selv om dette ikke har vært i bruk i de to siste generasjonene (slik den tidligere navneloven krevde), f.eks. Per Schrøder Hansen.