Tai chi chuan
Taichi Quan (tradisjonell kinesisk, trad.太極拳 eller forenklet kinesisk: 太极拳, Det internasjonale fonetiske alfabetet [tʰaid̥ʑ̥itɕʰyɛn] - Tàijí Quán, dvs. høyeste topp: tàijí - knyttkneven: quán) er en type kinesisk mild kampsport praktisert i både forsvar og dens helsemessige fordeler kombinert med stressmestring. De to andre indre kampsportene er bāguàzhǎng og xíngyìquán.
Det er mange stilarter innen Tai Chi Chuan, selv om de fleste er enige om at de er alle basert på systemet lært av Chen-familien til Yang-familien i 1820. Det kan være viktig å merke seg at navnet tai chi chuan er relativt nytt og at de tidligere utøverne av kampsporten ikke lett ville kjent igjen verken navn eller form på mye av det som i dag går for å være Tai Chi. De fleste stilartene er oppkalt etter personen som lagde dem. De mest kjente er Yang, Chen, Sun, Wu/Hao og Wu. Noen av disse har undergrupperinger igjen.
Tai Chi er en kampsport hvor bevegelsene ofte blir praktisert som terapi for å bedre helse, særlig innenfor muskel- og skjelettplager, og øke livslengde og livskvalitet i form av mindre opplevd stress, gjerne i den grad at all tilknytting til kampsport blir ignorert. Bevegelsene blir ofte beskrevet som grasiøse og vakre å se på. Tai chi er ansett som en myk og ekstern kampsport. Grunnstilling og pusteteknikk i Tai Chi praktiseres på samme måte som i Qi Gong og er særdeles viktig for videre utførelse. Yoga anses for å være første trinn for kroppslig utførelse og kontroll, stående bevegelsestrening i form av Qi Gong er andre trinn og Tai Chi er tredje trinn, en form for meditasjon i bevegelse der det gjelder å holde grunnstilling og riktig pusteteknikk under utførelsen av formen. Repetisjon av bevegelsene er derfor ikke et mål i seg selv, selv om mange bevegelser kan øves inn. Ingen kan bli ferdig utlært. Øvingene gjøres ved hjelp av en instruktør. Kognitiv læring er ikke sentralt da det handler mest om kroppskjennskap og naturlig bevegelse. Å lese om Tai Chi har derfor lite hensikt i forståelsen av utførelsen. Tai Chi benytter seg av bevegelsesmomenter i midje- og hoftepartiet (sirkelbevegelser) og styrken i beina til å generere mest mulig kraft med minst mulig anstrengelse. Dreiemoment er et sentralt fysisk begrep. De eksterne bevegelsesformene skal ha fokus på mestring av balanse og kjennskap til kroppens tyngdepunktforflytning. Tyngdepunkt er et annet sentralt fysisk begrep. Bevegelse er universelt.
Fokus i kamp ligger i å absorbere og parere motstanderens angrep slik at det ikke har noen effekt, for så å benytte seg av den strategisk overlegne posisjon denne taktikken har ført til for å angripe. Ofte dreier det seg om å søke etter motstanderens bevegelige tyngdepunkt og selv inneha et lavt og gunstig tyngdepunkt til enhver tid. Om motstanderen griper tak eller slår fra seg eller springer frem ukontrollert, så kan utøveren forutsatt ro, posisjon og kontroll raskt bringe vedkommende ytterligere ut av balanse. Det handler om å forsvare seg, redusere aggresjon og beholde roen til enhver tid. Metodene for å slå tilbake kan i teorien være brutale i form av beinbrytning, men vil i vanlig praksis være som å føre en dansepartner over ende.
Tai Chi kan trenes veldig sakte. Dette sørger for at kroppen lærer raskere enn om utøveren hadde utført øvelsene hurtig og ukontrollert. Ved å gjøre øvelsene sakte og kontrollert under trening kan utøveren på et senere tidspunkt utføre bevegelsene både raskere og mer korrekt. Tai Chi er meget krevende og man bruker mye tid på å øve inn det grunnleggende. Trening betaler seg i det lange løp, da utøveren vil få god kjennskap til systemet og sin egen kropp. Det er vanlig at denne prosessen tar mange år. I et lenger perspektiv er den grunnleggende øvingen en livslærdom, som kan og vil gå tapt i en passiv og unaturlig tilværelse.
Tai Chi er lite utbredt i Norge, men er mer populært i Sverige per 2013.
Eksterne lenker