Korridorpolitikk
Lobbyvirksomhet, lobbying eller korridorpolitikk betyr å påvirke politikere utenom de vanlige kanalene som er debattinnlegg, diskusjon, saksorienteringer - eller ved å benytte møter innen vedkommende politikers eget partiapparat.
Utøvere av korridorpolitikk kalles ofte lobbyister. Lobby brukes også i sammensetninger som Israel-lobbyen og oljelobbyen om dem som fører lobbyvirksomhet (eller lobber) for henholdsvis staten Israels og oljebransjens interesser.
Opprinnelse
Begrepet korridorpolitikk stammer ifra lobby. Ordet kommer ifra inngangshallene i den amerikanske kongressen hvor de folkevalgte møtte folkemengden, som ofte prøvde å påvirke de folkevalgte i viktige politiske avgjørelser. Av den grunn ble ordet opprinnelig bare brukt om påvirkning av medlemmer av den lovgivende forsamling.[1] Det eksisterer uenighet rundt definisjonen av begrepet, men lobbyvirksomhet regnes i dag som forsøk på påvirkning av beslutningstakere.
Lobbyvirksomhet i Norge
Målet med lobbyvirksomhet er påvirkning. Målet for lobbyvirksomheten er formelle beslutningstakere, som Stortinget, stortingrepresentanter, Regjeringen, departementer og forvaltningen. Lobbyvirksomhet skjer også på lavere nivåer, som i kommuner og fylkeskommuner.
Lobbyvirksomheten i Norge har vært jevnt økende. Lobbyvirksomheten mot Stortinget virker å være uavhengig av hvorvidt det er mindretalls- eller flertallsregjering.[2] Norske organisasjoner er opptatt av å opprettholde kontakten med beslutningstakerne, også over tid. Lobbyvirksomhet kan defineres som en byttehandel, hvor beslutningstakerne får informasjon, i bytte mot muligheten til å påvirke. Dette er spesielt aktuelt for Stortinget, som har begrenset administrativ kapasitet.
Det har vært hevdet at lobbyvirksomhet har vært forbeholdt rike og store organisasjoner. Dette har ikke funnet støtte i forskning.
Historisk tette bånd, for eksempel mellom Arbeiderpartiet og LO eller Bondelaget og Senterpartiet, har likevel vist seg å ha betydning for muligheten til å påvirke.
Kontrovers
Begrepet lobbyvirksomhet er belastet. Denne forestillingen kan skrive seg tilbake til USA, hvor oppmerksomheten rundt reguleringen av lobbyvrksomhet økte mot midten av 1900-tallet. Begrepet ble forbundet med noe skjult, som foregikk i ulovlige og umoralske former. Ofte opplevdes det at korrupsjon og andre ulovligheter fulgte i kjølvannet av lobbyvirksomheten[3]
Norske Stortingsrepresentanter opplever i liten grad lobbyvirksomheten som et problem. Derimot ser de den som en måte for informasjonsinnhenting. Ulike politiske partier har likevel gjort fremstøt for å begrense lobbyvirksomheten.For eksempel prøveordningen med innføringen av åpne høringer i 1995, samt forslaget om å innføre et lobbyregister.[4] Et lobbyregister har per mars 2011 ikke blitt vedtatt.
Referanser
- ^ Lobbyisme, Stortinget, Sist oppdatert 1. oktober. Lesedato 4. august 2007.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.
- ^ Espeli, Harald (1999). Lobbyvirksomhet på Stortinget. Oslo: Tano Aschehoug.
- ^ Pettersen, Kenneth Balto (2009). Norske organisasjoner og Stortinget – Lobbyvirksomhet og åpne høringer. Oslo: Universitetet i Oslo, institutt for statsvitenskap. Masteroppgave.