John Pinkerton
John Pinkerton (født februar 1758, død 10. mars 1826) var en skotsk antikvar, forfatter, forfalsker, pseudohistoriker og en tidlig talsmann for teorien om den germanske rases overlegenhet.
Bakgrunn
Pinkerton ble født i Edinburgh som den ene av tre sønner av James Pinkerton. Han bodde i nabolaget til Edinburgh i sine første år, men flyttet med familien til Lanark som ligger rett ved. Som ung kom han i kontakt med klassikerne og fikk et god kunnskap til disse, blant annet oversatte han i sin ungdom romerske forfattere som Titus Livius. Han studerte ved Universitet i Edinburgh, og etter endt utdannelse ble han i byen og begynte i lære som jurist. Hans interesser for litterære studier fikk ham etter hvert til å gi opp jussen og det var i denne tiden han begynte å skrive, hans Elegi om Craigmittar Castle ble utgitt første gang i 1776. I 1781 flyttet Pinkerton til London hvor hans karriere som skribent utfoldet seg.
Britisk nasjonalist
Til tross for sin oppvekst i Skottland var Pinkerton politisk tilhenger av unionen mellom England og Skottland som trådde i kraft i 1707. Pinkerton adopterte den engelsk oppfatningen at begge kongedømmene var å betrakte som én nasjon og hadde alltid vært det. Forstyrrende for denne oppfatningen var de skotske trekk som avvek fra den overstående oppfatningen, og Pinkerton ønsket sterkt å fjerne alle gælisk trekk. For å oppnå dette målet, gjennom hans to bøker, Dissertation on the Origins and Progress of the Scythians or Goths (anslagsvis norsk tittel: Avhandling om opprinnelsen og utviklingen til skyterne eller goterne) (1787) og Enquiry into the History of Scotland preceding the reign of Malcolm III (anslagsvis norsk tittel Forespørsel om Skottlands historie forut Malcolm IIIs regime) (1789), hvor han utviklet teorien om at pikterne egentlig var rase av oldtidens gotere; at det vestgermanske utgaven av det skotske språket på lavlandet, ‘lallan’ eller ‘inglis’, egentlig var et ublandet etterkommer av et piktisk-gotisk språk, og i tillegg at skotter som snakket gælisk var en degenerert rase av noen som utgir seg for noe de ikke er:
- «Som ikke ennå en gang har utviklet seg til en tilstand av barbari, og om en utlending tviler på dette, trenger han bare å bevege seg inn i de keltiske delene av enten Wales, Irland eller Skottland... Kelterne er en slik underlegen rase at de står i det samme forhold til skytere (dvs gotere) som negere står til europeere, slik all historie viser å se dem var å erobre dem...»
Fantast og forfalsker
For utvikle sine teorier sammenlignet Pinkerton keltisk og germansk filologi. Han ønsket å vise at Skottlands gæliske stedsnavn ikke var gæliske i det hele tatt, og ettersom han ikke hadde større kunnskap om keltisk språk har hans arbeid liten verdi for moderne historikere og i steden virker meningsløs. Eksempelvis fant Pinkerton ut at ‘Aber’ som i ‘Aberdeen’ ikke kommer fra det gæliske ordet for elv (hvilket det faktisk gjør), men fra det germanske ‘über’ (= over). Likeledes var det gæliske ordet ‘Inver’ (tilsvarende ordet Aber) mente han var lånt fra dansk!
Samtidig var han opptatt av å samle eldre angleskotsk litteratur. Denne agendaen var viktig for ham på grunn av den enorme populære «keltomania» som ble skapt i kjølvannet over hele Europa etter Ossian-diktene som skotske James MacPherson tilsynelatende hadde oppdaget på de skotske høylandene. Pinkerton sto i en politisk og kulturell ‘krig’ om hvordan fortiden skulle oppfattes - fortiden og historien var ikke et noe som lå uforfalsket og ble oppdaget, men ble skapt eller erobret - og ettersom det var vanskelig å spore ekte angleskotsk litteratur skrev Pinkerton sin egen. Hans angleskotske, eller slik han selv så det – gotisk-piktisk – fortellinger om Hardyknute (=Harthacanute eller Knut den harde av Danmark) ble påstått diktet i 1719 av en Lady Wardlaw av Pitreavie. Pinkerton hadde planlagt en fortsettelse til dette episke verket, men da han ble avslørt av Joseph Ritson ga han opp forfalskeriet.
Ironisk nok viste det seg at de utrolig populære «keltiske» diktene som James MacPherson hadde «oppdaget» også var falske, og skrevet av ham selv.
Eksentrisk
John Pinkertons arbeid blir i dag sett på som rent falskneri, selv om man forsøker å overse rasismen i teoriene om den germanske rasens overlegenhet. Hans personlige brevveksling med akademiske personligheter er karakterisert av usikkerhet, sladder, mobbing og ekstrem ondskapsfullhet. Hugh Trevor-Roper, en moderne historiker som har forsøkt å sympatisere med i det minste ‘ånden’ i hans verker, kaller ham for «eksentrisk». Andre historikere har antydet om en lettere sinnssykdom. Hans tvilsomme verker har uten tvil skadet hans omdømme i ettertid såpass mye at hans verker av en viss verdi har blitt underkjent.
Til tross for dette er Pinkerton fortsatt en viktig figur innenfor britisk historie om antikvarisme. Han giftet seg i 1793 med frøken Burgess av Odiham, Hants, søster til biskopen av Salisbury, men ekteskapet var ikke vellykket og de ble skilt kort tid etter. I sine siste år oppholdt han seg nesten utelukkende i Paris hvor han døde i 1826. Inntrykket av ham, i henhold til William Anderson i The Scottish Nation (1862) var av en svært liten og svært tynn gammel mann med en smal, skarpt og gult ansikt, sterkt arret av kopper, og brukte briller med grønt glass.
Kilder
- Ferguson, William, The Identity of the Scottish Nation: An Historic Quest, (Edinburgh, 1998), pp. 250–273.