Morten Ree
 | Denne artikkelen er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner. Denne siden har ikke blitt redigert på 14 dager, så denne malen («arbeid pågår») kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. (Klikk alternativt her for å få hele artikkelteksten inn i redigeringsvinduet snarere enn bare første avsnitt.) Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen. |
| Morten Ree | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. mars 1917 Store Ree, Stange i Hedmark | ||
| Død | 25. des. 1980[1][2] (63 år) | ||
| Beskjeftigelse | Flyver og offiser | ||
| Far | Henrik Waldemar Ree | ||
| Mor | Laura Berg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigsmedaljen[3] | ||
Morten Ree (født 13. mars 1917 på Store Ree, Stange i Hedmark) var en norsk flyver og offiser.[4] Han begynte sin militære karriere i Hærens Flyvåpen (HF), og ble utdannet i 1938-kullet.[5] Etter utdanningen ble han beordret til tjenestegjøring ved Hålogaland Flyavdeling (HFA), og dens detasjement på Seida ved Tanaelva. [5] Ree var aktiv i forsvaret av Nord-Norge under den første tiden av okkupasjonen, før han etterhvert ble med et transportskip til England. Der fortsatte han sin karriere som jagerpilot i No. 331 (Norwegian) Squadron RAF, og senere i No. 85 Squadron RAF.[6][7]
Familie
Morten Rees tante Dagny Ree (født 10. april 1883 på Store-Ree, Stange i Hedmark) ble gift i 1908 med senere admiral og forsvarssjef, Elias Corneliussen.[8] Morten Rees eldre bror, Henrik Waldemar Ree (født 4. juni 1912 på Store-Ree i Stange i Hedmark) var flyingeniør i Det Norske Luftfartselskap (DNL). Morten Rees far, Henrik Waldemar Ree (født 20. oktober 1880 på Store-Ree, Stange i Hedmark, død 7. desember 1922 på Store-Ree, Stange i Hedmark) var kaptein i 2. divisjons infanteri.[8]
Karriere før Andre verdenskrig
Morten Ree ble utdannet flyver i Hærens Flyvåpen ved Flyveskolen på Kjeller. 1938-kullet som han tilhørte, var det nest siste kullet, og også det største fra HF.[5] Andre kjente krigsflyvere i dette kullet var Rolf Arne Berg, Per Waaler og Arnt Hvinden.[5] Morten Ree tjenestegjorde deretter i HFA under major Leif Feirings kommando.[9]
Krigsinnsats
Ved krigsutbruddet 9. april 1940 tjenestegjorde Morten Ree på HFAs detasjement på Seida ved Tanaelva. Tyske transportfly landet etterhvert på Hartvigvatnet øst av Bjerkvik. HFA fikk kort tid etter i oppdrag å bombe disse flyene. Ree fløy da et fly med skrog 387, og han var én av flyverne som den 14. april lyktes i å bombe de 11 tyske Junkers Ju 52 transportflyene. Nordmennene tok med dette tilbake kontrollen over området.[5]
HFA fikk 24. april videre ordre om å overvåke tyskernes flybevegelser i området Lapphaugen, med tillatelse til å bombe gunstige mål. På grunn av dårlig vær lettet første fly den 25. april kl. 0930, med Morten Ree som pilot, og løytnant Bjarne Indseth som speider. Flyet var «Leifseths skakke Fokker.» Flyet ble kalt dette fordi det tidligere hadde fått en stor skade i den ene vingen, under en landing etter ferden fra Seida til Altagård, men hadde blitt hastig lappet sammen av vingmekaniker løytnant Borger Larsen.[9]
Senere skulle Ree og resten av HFA etter planen transporteres fra Bodø til England, med det polske troppetransportskipet «Czrobry», som lå ved Evenskjær i Tjeldsundet. Skipet satte kurs mot Bodø, men ble kort tid etter bombardert av tre tyske Heinkel bombefly da skipet befant seg uti Vestfjorden. Transportskipet var lastet med svært mye ammunisjon, som antente, og det utviklet seg en kraftig brann ombord. Totalt mistet 300 soldater livet i hendelsen, blant dem Fridtjof Aandahl. Skipet fikk relativt raskt assistanse av to engelske destroyere, som også tok imot soldater som hoppet over rekkene. Morten Ree kom seg deretter til Harstad og London, med søsterskipet «Batory».[5]
I England fløy løytnant Morten Ree først med No. 331 (Norwegian) Squadron RAF. Han deltok også i Dieppe-raidet sommeren 1942, og skadet en Dornier 217.[6]
Senere fløy han Mosquito nattjager i No. 85 Squadron RAF. Han ble med da skvadronen våren 1944 ble overført til No. 100 (Bomber Support) Group i RAFs Bomber Command. Her tjenestegjorde også blant andre Tarald Weisteen og Svein Heglund.[7]
Karriere etter andre verdenskrig
Utmerkelser
Basert på utdelinger av utmerkelser for krigsinnsats blant flyvende personell, mottok Morten Ree sannsynligvis de norske medaljene Krigsmedaljen, Deltakermedaljen, og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Av britiske medaljer mottok han sannsynligvis 1939-45 Star, Atlantic Star eller Air Crew Europe Star, samt var berettiget til Defence Medal og War Medal. I følge Stange bygdebok bind 2 var Morten Ree også mottaker av den franske Æreslegionen av offisers grad.[8]
Referanser
- ^ Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Morten Ree»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 29. desember 1980[Hentet fra Wikidata]
- ^ Morgenbladet, utgitt 6. august 1945[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Stange bygdebok del 7». www.hedmarkslekt.no. Hedmark Slektshistorielag. Besøkt 1. januar 2021.
- ^ a b c d e f Tvedte, Jon (1958). Flyvningen: Det moderne eventyr - bind 1. Oslo: Norsk Faglitteratur.
- ^ a b Tvedte, Jon (1960). Flyvningen: Det moderne eventyr - bind 2. Oslo: Norsk Faglitteratur.
- ^ a b Heglund, Svein (1995). Høk over Høk. Oslo: Wings Forlag. ISBN 8299219426.
- ^ a b c Veflingstad, M. (1952). Stange Bygdebok: Gårds- og slektshistorien - bind 2. Stange: Stange Historielag.
- ^ a b Henriksen, Vera (red.) et. al. (1994). Luftforsvarets historie bind 1: Fra opptakt til nederlag (juni 1912 til juni 1940). Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220681.