Embetsperson

Sentralbanksjef Øystein Olsen er en av Norges fremste embetsmenn, her flankert av statsminister Erna Solberg og daværende stortingspresident Olemic Thommessen, i 2016.

Foto: Tore Sætre

En embedsmann eller embedskvinne (bokmål: embetsmann eller embetskvinne), er en person som innehar et embede, noe som i de fleste tilfeller innebærer at vedkommende har en høyere stilling innen administrasjonen i en stat eller visse organisasjoner.

Norge

I Norge er en embedsmann eller embedskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av Kongen i statsråd til en høyere stilling i statstjenesten. I 2015 var det ca 1800 statsansatte som er embetsmenn. I departementene regnes for eksempel statsansatte fra byråsjef og oppover som embedsmenn. Statsadvokater, dommere, sorenskrivere og fogder er også embedsmenn. En del stillinger som tidligere var embeder, er i dag gått over til å bli tjenestemannstillinger, for eksempel politijurister, professor- og prestestillinger. Embedsmenn har vanligvis utdannelse på universitetsnivå. Den årlige publikasjonen Norges statskalender inneholdt tidligere oversikt over landets embetsmenn, men den publiseres ikke lenger.

I Norges Grunnlov nevnes embedsmenn i paragraf 21 og 22. Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embedsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.

Utnevnelse og avskjedigelse

Embedsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles bestalling. Embedsmenn skal ifølge Grunnloven avlegge embedsed ved utnevnelsen.

Embedsmenn kan ikke bli forflyttet mot sin vilje, og mange kan bare bli avskjediget etter dom, enten på grunn av straffbare handlinger, eller hvis de ikke kan utføre embedsoppgavene sine. Etter Grunnlovens §22 kan statsråder, embedsmenn i departementene, overøvrighetspersoner (biskoper, fylkesmenn og andre) og høyere offiserer avsettes uten dom. Eksempler på dette er Jonas Anton Hielm i 1825 og Harry Lindstrøm i 1963. Alle embedsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. Embedsmenn som får avskjed i nåde, beholder sin embedstittel og rang, unntatt statsråder.

Noen embeder går på åremål, og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.

Historikk

Tradisjonelt var embedsmenn i Norge prester og offiserer. Embedsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embedsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, hadde embedsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. Derfor har historikeren Jens Arup Seip døpt epoken «embedsmannsstaten». Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter 1905.

Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven sikret embedsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. Embedsmennene ønsket å kunne utføre sin embedsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embedsmenn utnevnes av Kongen i statsråd, og avskjedigelse kan kun skje etter dom.

Professorene ved universitetene var embedsmenn fra 1813 til 1989, slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd.

Frem til 1878 var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i 1897 ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens husmenn, innerster og løsarbeidere satt på galleriet; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.

Annen betydning

Betegnelsen «embedsmann» har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i Bergen som hørte til ett av de fem laugene. Ordet kunne også betegne «håndverker med borgerskap» og yrkesmessige rettigheter i en by. I Bibelen er «embedsmann» dessuten tidvis brukt synonymt med «tjener».

Danmark

I Danmark var en embedsmann (embedsmand) tidligere en person som inntok en høyere stilling i staten. I dag finnes betegnelsen ikke i dansk lovgivning, men anvendes i både den juridiske og samfunnsvidenskapelige litteratur og i daglig tale om en ansatt i staten, en kommune, en amtskommune eller en region (de tre sistnevnte heretter betegnet som kommune), hyppigst om medarbeidere som inntar en rådgivende eller utførende funksjon i direkte samspill med den folkevalgte politiske ledelse, dvs. vedkommende minister eller kommunestyre, men det gjelder ingen fast avgrensning. Embedsværket betegner helheten av ansatte i et ministerium eller en kommune – ansatt uten demokratisk mandat – i motsetning til den politiske ledelse, hvis position utspringer av et folkelig mandat, oppnådd ved et valg.

I offentlige institusjoner utenfor ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger, for eksempel skoler, hospitaler, skogdistrikter, vil typisk lederen av institusjonen oppfattes som og oppfatte seg som embedsmann, mens denne betegnelsen vil falle mindre naturlig for en lærer, en lege eller en skogsarbeider.

I ministerienes departementer og kommunenes forvaltninger er det også funksjoner på en sådan avstand fra den politiske ledelsen at det vil være mindre naturlig for innehaverne å se og betegne seg som embedsmenn. Dette gjelder først og fremst institusjonens tekniske og administrative personale.

Ordets opprinnelse

Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte tjenerne ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk ble ordet ambassadør utviklet derfra. Innlånt til norrønt fikk man ordet ambátt, som betød «tjenestepike», og ble videreutviklet til ordet embede. På tysk fikk man av samme ordstamme ordet Amt, som også benyttes i moderne dansk. Ordene ambassadør, amtmann og embedsmann har altså det samme keltiske opphav, men det første har tatt omveien om fransk, det annet om tysk, mens det tredje er nordisk.

Samspillet mellom embedsmenn og politikere

Samspillet mellom embedsmenn og politikere reguleres av at det danske samfunn både er et demokrati og en rettsstat.

Demokratiet innebærer at staten og kommunene ledes av folkevalgte politikere etter nærmere regler i Danmarks grunnlov og den øvrige lovgivningen.

Rettsstatsprinsippet innebærer at loven gjelder alle, både politikere og embedsmenn. Loven setter grenser for hva den politiske ledelse kan beslutte og hva den kan pålegge embedsverket å gjennomføre. Dette gjelder selvsagt ordrer om ulovlige handlinger, men politikeren kan heller ikke bruke embedsverket til sine partiaktiviteter.

Embedsmenn har innenfor lovens rammer en lojalitetsforpliktelse overfor den politiske ledelsen. Til gjengjeld bevarer de deres ansettelse, selv om den politiske ledelsen skiftes ut.

Særlige rådgivere

Det har i de senere år dannet seg den praksis, at for eksempel ministre kan ansette rådgivere på særlige vilkår. Denne gruppen er på den ene side ansatt (dvs. uten å være folkevalgt), på den annen side så tett knyttet til ministeren at ansettelsesforholdet opphører i samme øyeblikk som politikerens funksjon opphører. De særlige rådgiverne ivaretar typisk medieoppgaver og kalles uoffisielt spindoktorer.

Ansettelsesforhold

Embedsmenn kan være ansatt som tjenestemenn etter tjenestemandsloven eller kommunale tjenestemannsregler eller etter overenskomst med vedkommendes faglige organisasjon. Tjenestemannsansettelse anvendes i staten navnlig til de høyere embedsmenn (kontorsjefer, avdelingssjefer og departementssjefer), mens kontorfunksjonærer og fullmektiger er overenskomstansatte.

I andre land

Kina

Utdypende artikkel: Mandarin (embedsmann)

I det keiserlige Kina var en karrière som embedsmann, såkalt mandarin, åpen for alle som bestod en krevende eksamen med hemmelig sensur.

Embedsmannsstanden i norsk litteratur

Camilla Collett har skildret livet i en norsk embedsmannsfamilie ved midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre (1854–55). Collett har dessuten gitt et bilde av sin egen oppvekst i en prestefamilie på 1830-tallet i sine dagbøker og erindringsbøker. Fra 1870-årene vant realismen frem i norsk litteratur, og et stadig tilbakevendende tema hos de realistiske forfatterne er forholdet mellom bondekulturen og embedskulturen. Den første norske forfatteren som skrev om dette emnet var Kristian Elster d.e., som stammet fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. I romanen Tora Trondal (1879) representeres konflikten ved at Tora Trondal må velge mellom fullmektigen Erik Gran og den bondepregede studenten Hans Ejd. Arne Garborg tok opp emnet i Bondestudentar (1883), om bondestudenten Daniel Braut som til slutt selv blir embedsmann. Aleksander Kielland kom fra en borgerfamilie, og var derfor også i en viss grad fremmed overfor embedsmennene. Forholdet mellom bøndene og presten deres er et av temaene i Sne (1886). Jonas Lie kom i motsetning til Kielland fra et embedsmannsmiljø, og har i Familjen paa Gilje gitt en berømt skildring av en isolert embedsmannsfamilie i en avsides fjelldal på 1840-tallet.

Forholdet mellom embedsmannstanden og bøndene er også et hovedtema i Hans E. Kincks forfatterskap. Kinck, som var sønn av en lege, hadde et ambivalent forhold til bøndene, men han unngikk heller ikke å skildre embedsstandens lyter. I Herman Ek skildrer han en embedsmannssønns oppvekst i Setesdalen, hans studietid i Kristiania og hans forsøk på å industrialisere hjembygden. Konflikten er også skildret i Fru Anny Porse (1900), Præsten (1905) og i hovedverket Sneskavlen brast (1918–19), som skildrer oppløsningen både blant bondestanden og embedsstanden i en vestlandsbygd på 1870-tallet, tiden for «det store hamskiftet» på bygdene.

Tryggve Andersen grep i I cancelliraadens dage (1899) tilbake til de «kondisjonerte» familiene i en hedmarksk bygd i årene før 1814. Hjalmar Christensen var en slektning av Kristian Elster d.e. og stammet i likhet med denne fra en embedsmannsslekt i Sunnfjord. Hans Fogedgaarden er inspirert av I cancelliraadens dage og gir tablåer fra livet på en embedsgård i Sunnfjord gjennom midten av 1800-tallet. I Den gamle bygd (1913) og Den nye bygd (1914) skildrer han hvordan en prestesønn vender seg bort fra slektens embedsmannstradisjoner og blir ingeniør for å følge med i tiden. I Tuntræet (1917) og Demring (1918) vendte han tilbake til opplysningstidens embedsmannsmiljø. Kristian Elster d.y., Kristian d.e.s sønn og Hjalmar Christensens fetter, beskrev embedsmannskulturens nedgang. Av skyggenes slægt (1919) viser hvordan en embedsmannsfamilie på Vestlandet strever med å holde tradisjonene ved hevd, ettersom verden endrer seg omkring den. Skriversønnen Johannes Hage sier: «Å nei, vår tid er forbi. Våre gamle embetsgårder, våre haver, våre stuer, det er alt forbi [...] Vårt kulturarbeid er forbrukt, alt dette med dommer, forhør og barnedåp, det jo ikke så nødvendig, og skal det være, så kan hvem som helst lære seg det; nei det var den gamle embetskultur, slektskulturen, som betød noe». Boken ender med at skriverens barn gifter seg inn i en bonde- og borgerslekter. Et vemodig avskjed med embedsmannskulturen er også Katharina Gjesdahls Porcellænsdukken (1919).

Se også

• Embede
• Tjenestemann
• Statstjenestemann

Litteratur

• Thesen, Rolv: Storfolk og bonde. Oslo: Aschehoug, 1965. Det tredje bindet i serien Diktaren og bygda.

Eksterne lenker

• Statens personalhåndbok om embetsmenn
• Lov om statens tjenestemenn m.m.
• Særlig om oppsigelse av statsansatte (embedsmenn, tjenestemenn) Arkivert 22. desember 2007 hos Wayback Machine.
• Embetskjøpmennene i Norge på 1600-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Embetsmennenes stat, om embetsmennene på 1800-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Embetsstanden - herskere eller tjenere?, artikkel hos Norgeshistorie.no