Plebeier
Plebeier (fra latin av plebs «allmennhet», «folket»)[1] var i Romerriket betegnelsen på en borger som i svært begrenset grad hadde anledning til å delta i det politiske og militære samfunnsliv; i motsetning til patrisiere. Det ble også benyttet om en borger i underklassen eller av lav sosial rang.
Etter reformen Lex Licinia Sextia i 367 f.Kr. kunne plebeierne bli konsuler. Etter dette vedtaket ble store deler av forskjellene mellom plebeierne og patrisierne visket ut, og begge klassene ble da betraktet som nobiliteten i staten.
Fra 300-tallet f.Kr. eller tidligere, var en del av de mest framtredende og rike romerske familier, som identifisert ved sine gens-navn, av plebeierstatus. Litterære referanser til betegnelsen viser at det vanligvis betegnet ordinære borgere som helhet, adskilt fra eliten. I Romas eldste historie var plebeiere enhver stamme uten rådgivere hos kongen. Med tiden kom ordet, som er beslektet med det greske ordet plethos for «mange», «menneskemengde»,[2] til få betydningen vanlige folk.[3]
Moderne bruk
[rediger | rediger kilde]I amerikanske militærskoler er plebeier betegnelsen for sisteårsstudenter og nye kadetter.[4] Private skoler i Storbritannia benyttet også betegnelsen plebeier for enkelte elever, i motsetningen til sønner av adelen. «Plebby» har utviklet seg i engelsk praktisert i land som Storbritannia, New Zealand, Australia og Sør-Afrika. og er en nedsettende betegnelse for personer som er betraktet som ukultivert og lite forfinet.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «plebeier», Bokmålsordboka
- ^ «plethos», Online Etymology Dictionary
- ^ «plebeian». Online Etymology Dictionary
- ^ «plebe», Online Etymology Dictionary
- ^ «plebby». Oxford English Dictionary. Oxford University Press.