Bidøden

Honningbier ved inngangen til kuben. Én går inn for landing; de andre bruker vingene for å kjøle ned kuben.

Bidøden, det vil si tilbakegangen i bestanden av bier og humler i store deler av verden, er et sammensatt problem. Det kan få store konsekvenser for matforsyningen fordi bienes pollinering bidrar til opptil 30 prosent av verdens matvareproduksjon. I tillegg kan den være et varsel om noe alvorlig galt i naturen. Hvis for eksempel giftige pesticider bidrar, som de ser ut til å gjøre, kan giftstoffene hope seg opp i næringskjedene etter som biene blir spist av rovinsekter eller andre dyr. Bidøden har flere medvirkende årsaker.

Bidøden omfatter:

• Kubekollaps (CCD, Colony Collapse Disorder): Arbeidere av honningbier vender ikke tilbake til kuben eller kolonien – og det i slikt omfang at det ikke er nok arbeidere til å gjøre nødvendige oppgaver som å fôre larvene og dronningen og bygge celler. I verste fall dør hele bifolket. Ofte er det dette som menes med bidød. CCD er foreløpig ikke påvist i Norge.
• Færre birøktere og færre kuber – delvis pga. forgubbing blant birøkterne, og urbanisering. På ti år er antall bifolk i Norge redusert med 30 %, til ca. 50 000, Europa er nå bare ca. 50 % selvforsynt med honning. CCD har fått noen birøktere til å gi opp.
• Nedgang i bestandene av ville bier og humler.

Også mange arter av villbier og humler trues av utryddelse. Slåttehumla er sterkt truet i Norge fordi slåtteengene er blitt sjeldne. Foto James K. Lindsey

I tillegg kommer svingninger som skyldes kjølige og våte somrer, kalde vintrer, ekstrem tørke osv. Slike faktorer kan utrydde små, marginale og/eller svekkede bestander av humler og villbier.

CCD, kubekollaps

I USA har antall domestiserte honningbier gått tilbake med 59 %. Dette kan riktignok neppe bare tilskrives CCD.

Symptomer

En bikube rammet av CCD har som regel følgende kjennetegn:

• Forlatte celler med yngel (egg, larver, pupper). Bier vil normalt ikke forlate kuben før all yngelen er klekket.
• Et intakt matlager med både honning og pollen – før kuben eventuelt blir invadert av honning- og pollenrøvere og skadet av voksmøll og andre parasitter.
• Dronningen finnes. Hvis hun dør, vil bisamfunnet dø ut, men dette regnes ikke som CCD.

Forvarsler

• For få arbeidere til å stelle og passe yngelen.
• Arbeiderne virker påfallende unge.
• Den tilgjengelige maten blir ikke spist.

Historikk

CCD i det omfang vi kjenner til i dag kan være noe nytt. Men massedød blant honningbier er kjent langt tilbake i historien. I henhold til den romerske poeten Vergil i hans fjerde Georgica (utgitt 29 f.Kr.) var en gang alle biene til Aristaios (sønn av Apollon) dødd av en sykdom.

I USA ble i 1869 beskrevet en begrenset mengde bifolk med symptomer som lignet på det vi nå kaller CCD. I 1918 og 1919 ble det fremlagt rapporter om noe tilsvarende. I 1965 ble det påvist at kuber med slike mannskapstap i Louisiana hadde rikelig med honning i cellene, slik at denne formen for bidød ikke skyldtes matmangel. I perioden 1972–2006 gikk antall forvillede honningbikolonier dramatisk ned, samtidig som også antall bikuber gradvis avtok.

I Europa rammet en alvorlig bidød på den engelske øya Isle of Wight i 1906, for deretter å spre seg til resten av Storbritannia. Senere er utbruddet forklart med en kombinasjon av dårlig vær, altfor intensiv biavl, og et virus (virus var ikke kjent på den tiden).

Betegnelsen CCD kom i 2006, samtidig som CCD i stort omfang ble påvist vest i USA.

Årsaker

En har forsket mye på CCD de siste årene. Forskerne er likevel ikke enige om årsakene til CCD, hva en skal definere som CCD – eller om f.eks. uvanlig høy vinterdødelighet har noe med CCD å gjøre. De britiske bipopulasjonene avtok med 30 % fra 2007 til 2008, og i Italia ble dødeligheten samtidig anslått til 40-50 %. Dette ble tilskrevet Varroa-midd, våte somrer og pesticider. Problemet er forsøkt forklart med bl.a. følgende årsaker, eller et samvirke mellom flere av dem:

• Giftige sprøytemidler. Neonikotinoider kan skade og i verste fall ødelegge bienes navigasjonssystem. I Slovakia er ganske alvorlig bidød forbundet med bruk av neonikotinoider og bruk av en spesiell såmaskin som genererer støv. Slik bruk er forbudt i Norge. EU har nå forbudt tre av nikotinoidene. To av disse stoffene er tillatt også i Norge – mens det farligste, klotianidin, er forbudt.
• Langtransport av bikuber. I USA flyttes bikuber ofte fra sted til sted for å pollinere ulike avlinger, og bifolk som langtransporteres i løpet av sesongen er gjennomgående hardest rammet.
• En snylteflue som legger egg i biene, noe som gjør at de mister orienteringsevnen.
• Den parasittiske midden Varroa destructor.
• En kombinasjon av et virus og en parasittisk sopp.
• Mangel på proteinet vitellogenin. Dette svekker immunsystemet og ser ut til å gjøre biene mer utsatt for parasitter.
• Innavl, mangel på genetisk diversitet..
• Overforbruk av antibiotika.
• Stråling fra mobilmaster, som svekker bienes orienteringsevne.
• Genmodifiserte planter.
• Klimaendringer.

Honningbienes naturlige fiender

Honningbiene har naturlige fiender blant fugler (f.eks. bieteren) – og insekter, hvorav biulven og den europeiske geithams de siste tiår har spredt seg nordover, mens den asiatiske geithams er blitt innslept til Sørvest-Frankrike og har spredt seg. Til gjengjeld har bestanden av geithams i bl.a. Tyskland gått ned. Disse predatorene antas ikke å ha bidratt nevneverdig til bidøden i Europa eller USA. I Asia har det riktignok forekommet at geithamser (særlig den japanske kjempeveps) har utryddet hele bisamfunn. Men da har de invadert kubene eller operert i nærheten, og dette er naturligvis svært iøynefallende. I Tyskland har enkelte birøktere satt opp geithamskasser fordi de har funnet ut at geithamsene gjør mer nytte ved å fange voksmøll enn skadene ved at de tar noen bier.

Tilbakegang for villbier og humler

Åkerhumle på rødkløver, en meget viktig plante i jordbruket. Den er avhengig av humler for pollineringen.

Vi vet langt mindre om bestandene av humler og villbier enn om honningbibestandene, hvor det jo føres statistikk over antall birøktere og antall kuber. De få undersøkelsene som er foretatt, viser tilbakegang for mange bestander både i Europa og USA.

Humler er svært godt tilpasset kjølig klima, og for pollineringen er humler relativt viktigere i kjølige enn i varmere strøk. I tillegg har enkelte humler lang sugesnabel og kan derfor besøke blomster med dyptliggende nektarier som bier ikke (eller vanskelig) kan nå. Slike humler anses som de mest effektive pollinatorene av f.eks. rødkløver, en meget viktig plante både i økologisk jordbruk og for grovfôrproduksjonen i annet jordbruk. Frøavlingssvikten hos rødkløver skyldes trolig manglende pollinering I Norge står 6 av 34 humlearter og ca. 1/3 av 200 arter villbier på rødlisten over arter truet av utryddelse. Listen er ikke nødvendigvis fullstendig. Og også noen bestander av vanlige, ikke-truede arter kan ha gått tilbake. Fire av åtte studerte humlearter i USA er redusert med opptil 96 % de siste 20 årene. I Europa er 30 % av de ville bieartene utrydningstruet.

Giftvirkning av neonikotinoider

Giftvirkninger av neonikotinoider er påvist også blant humler, f.eks.:

• De kan redusere antallet nye humledronninger med 85 %.
• Massedød blant humler forekom etter sprøyting med neonikotinoidet dinotefuran i forstaden Wilsonville, sør for Portland i Oregon, USA. Lindetrær angripes ofte av store mengder lindebladlus. 13. juni 2013 ble 55 slike trær på en parkeringsplass sprøytet med dinotefuran, som selges fritt i USA. Deretter fant en over 59 000 døde humler, fordelt på tre arter, under trærne. Kjemiske analyser påviste høye konsentrasjoner av dinotefuran både i humlene og løvverket.
• Mørk jordhumle (Bombus terrestris) får forringet evnen til å samle nektar hvis den utsettes for neonikotinoidet imidakloprid (i Norge tillates imidakloprid bare noen få steder, hvor bier ikke eksponeres, og bestanden av mørk jordhumle ser ut til å være i fremgang).

Tap av habitat

Tap av habitat og fragmentering av leveområdene antas å være en viktig årsak til tilbakegangen:

• Endringer i jordbruket: Mer intensivt jordbruk, med færre restarealer som gressbakker og åkerholmer, og mer gjødsling.
• Gjengroing og tilskoging av gamle jordbruksområder.
• Ensidig dyrking av korn og andre vekster som ikke er til nytte for bier og humler.
• Utbygging av hus, veier, parkeringsplasser, industri osv. Ofte går de gunstigste levestedene tapt fordi både folk og villbier liker sol.