Manndalen
Manndalen (Kvensk: Olmavankka, Samisk: Olmmáivággi) er et tettsted i Kåfjord i Troms. Bygda har i underkant av tusen innebyggere og primærnæringer har vært viktige så lenge det har bodd folk i dalen. Manndalen er blant annet kjent for læstadianisme og husflidvirksomhet der manndalsgrena spiller en viktig rolle.
Geografi
Bygda ligger omtrent 160 kilometer fra Tromsø etter E6 via Nordkjosbotn og Skibotn. Landskapet domineres av fjell, og bosettinga strekker seg fra E6 ved sjøen nede i bygda og 13 kilometer opp i dalen. Gjennom hele dalen renner Manndalselva midt mellom fjellene i det som kalles en u-dal og kommer ut ved sjøen. Fra Løkvoll nederst i dalen kan man se rett over fjorden til kommunesenteret Olderdalen. Dit kan man enklest komme ved å kjøre omtrent 30 kilometer via Birtavarre innerst i Kåfjord.
Næringsliv
Jordbruk og fiske har gjennom generasjoner vært hovednæringa til bygda, i tillegg til nødvendige servicenæringer som for eksempel dagligvarehandel og andre tjenesteytelser. Saueoppdrett og melkeproduksjon er de to mest fremtredende formene for jordbruk som er i drift. Øverst i dalen er det fremdeles seter i drift på sommeren. Annen næringsvirksomhet på stedet er blant annet husflid, sjøbueutleie, pub, verksted og campingplass.
Historie
Under 2. verdenskrig ble bygdas befolkning evakuert og tyskerne brant ned alt de kom over, historien sier at kun et utetoalett overlevde. Kåfjord var den sørligste kommunen i Norge som ble brent.
Etter krigen ble det bygget provisoriske hus (Kåk) av restmateriale til befolkningen. Så ble huset til Anton Sjåbakken takstet til 2700 kroner, en årslønn på den tiden, noe han nektet å betale. Han skrev så det velkjente brevet om «Sjit helvedes kåken» til Kåfjord byggekontor som den eneste som protesterte.
På Sandeng Kirkegård like ved Løkvoll ligger asken etter Jan Baalsrud etter eget ønske. Kompani Linge-soldaten ble så glad i Manndalen etter all hjelp han fikk i sin flykt fra tyskerne på veien mot Sverige at han ønsket å ha sitt siste hvilested her. Mange manndalinger var deltaktive i å skjule soldaten, gi ham mat og få ham over grensen til Sverige som var nøytral under krigen.
Befolkning
Under hungersnøden i Finland kom det to store innvandringsbølger til Nord-Norge først på midten av 1700-tallet og siden på midten av 1800-tallet. De vandret og haiket med samer i sin flukt til "landet ved havet" som de hadde hørt så mye om. Opp Tornedalen, ned blant annet Skibotndalen og siden spredte de seg i blant annet i Lyngen-området, inkludert Kåfjord og Manndalen. Mange manndalinger regner seg derfor i dag som kvener, etterkommere av disse jordbrukerne og ryddningsmennene som kom og slo seg ned.
Det sies at det brukte å være samer på sommerbeite i Manndalen, de kom ned fra vidda og brukte dalen om sommmeren mens dyrene beitet. Ettersom innebyggertallet vokste og dalen ble fastboende ble lappisk, som det ble sagt lokalt, et fellesspråk. De eldste i bygda taler fremdeles lappisk seg imellom, men de som kan samisk vil nok forstå det meste som blir sagt. Mange manndalinger regner seg som etterkommere etter samer.
På skolen får barna tilbud om både finsk- og samisk som andrespråk. Manndalen blir ofte omtalt som "tre stammers møte", der kvener, samer og nordmenn slo seg ned.
Kjente manndalinger
- Erik Johnsen (1844–1941), predikant
- Anton Sjåbakken, eier av Sjit helvedes kåken