Skjomen

Skjomen er en fjord i Narvik kommune i Ofoten i Nordland fylke. På samisk heter fjorden Skievvá.

Fjorden strekker seg sørover og er omgitt av høye fjell på begge sider. Den er en av sidefjordene til Ofotfjorden. Fjorden ender i Sørskjomen, som er omgitt av en storslått natur med utsikt til isbreen Frostisen som har utløper i fjorden. Skjomen er bebygd langs fjorden og sørover fra Elvegård opp i Skjomdalen.

Stedene i Skjomen med navn

Første sted på vei inn fjorden er Hesjevika. Deretter bygden Kongsbakk med flere gårder som strekker seg til Karvenes. Fra Karvenes kan vi se Leirosen, Kvitholmen og Buholmen. Ytterste del av nesset er Lengenes som har forbindelse til Tømmervik. Neste bygd er Forså som ligger ved Slettelva, deretter Sandvika med båtforbindelse til Forsheim på den andre siden av fjorden som er knyttet opp med veiforbindelse til Slettjord. Lenger nord på denne siden av fjorden ligger Klubbvik og i sør kommer en til Kjerringnesset og Frostisen som kun kan nåes med privatbåt. Veien videre innover fra Sandvika går til bygdene Aspelund, Berglund og Aspvik før en når frem til Elvegården.

På Elvegården ligger Skjomen kirke, Skjomen barnehage og Skjomen barne- og ungdomsskole. På søndre del av Elvegården har Statkrafts sine kontorer og i tillegg ligger praktanlegget Narvik Golfklubb. Her deler veien seg i to en til Sørskjomen og Skjomdalen. I Skjomdalen deler veien seg til Seterbrukene og hovedveien går videre oppover til bygdene Haugbakken, Teigen, Stibergnesset, Løvås, Bjørklund, Gamnes med flere gårder. På Stiberg ble det også drevet med milebrenning og tjæreproduksjon og smie. På Lille Fallsletten ligger Skjomdalen Grendehus bygd etter 2. verdenskrig av tyskerbrakker og her lå også tidligere Skjomdalen små og stor skole. Skjomdalen hadde tidligere et Grendehus som lå på Bjørklund, men ble brent ned av motstandsfolk under 2. verdenskrig på grunn av redsel for at bygdefolk skulle forsnakke seg om flykningstransport og motstandsarbeid i bygden. Fra Lillesletten møter en fossene Lillefallet, Storefallet og bygdene Fallsletten, Bogholm, med flere gårder som har vade- og båtforbindelse til Tangen, Larismoen og Taterholmen. Her på Bogholm mellom mektige fjell og med elven Skjoma som nærmeste nabo ligger ridehall med rideskole i en unik natur som innbyr til turridning. Øverst i Skjomdalen deler dalen seg to deler som er Norddalen og Sørdalen med forbindelse til Sitasjaure i Sverige og her ligger Fjellbu som siste gård. I Nordalen var det seterdrift frem til 2. verdenskrig son tyskerne stengte på grunn kort forbindelse til Sverige. Knytepunkt for Skjomen kraftverker Ofoten Trafostasjon som ligger på Fjellbu der det også er en del hyttebebyggelse, blant annet Narvik og Omegn Turistforenings Fjellhytte.

Klimaet i Skjomen

Stedet har et mikroklima som gir bønder og gartnere en tidlig start hver vår og er et av de stedene der kirsebær modnes i enkelte år mens plommetrær og epletrær modnes årlig. En annet naturfenomen er fønvinden i Skjomen som oppstår når sør-østlig vind kommer ned fra fjellet omkring og øker temperaturen betraktelig. Breen Frostisen er blitt redusert de senere år på grunn av stadig mildere klima og vil kanskje bli en av de første breene som kan forsvinne grunnet klimaendringer. I dag dekker den ca. 25 km².

Narviks 18 hulls golfbane ligger i Skjomen

Her ligger en av verdens nordligste 18 hulls golfbaner, eid av Narvik Golfklubb. Banen nyter godt av det lokale mikroklimaet og er en av golfanleggene i Nord-Norge som kan åpne tidlig samt å ha anlegget åpen utover høsten til oktober. http://www.fremover.no/lokal_sport/article849735.ece http://www.visitnordland.no//functions/media_archive/show_picture.php?bilde=Fjell_og_green_5_1177657949.jpg&os=linux&alt=Foto

Statens kraftverkutbygging

Skjomens store bedrift er Skjomen kraftverk eid av Statkraft. Allerede på 1930-tallet forelå det planer om kraftverk, og ingeniør Olav Seim i NVE var i Skjomen for å utføre oppmålingsarbeide. Så kom 2. verdenskrig og stoppet videre fremdrift. Arbeidet ble gjenopptatt etter 2. verdenskrigen og i 1952 foretok Jørgen Sørensen i NVE nye oppmålinger. På 1960-tallet ble det utarbeidet detaljerte planer for utbygging av vassdragene i Skjomen. Svenske interesser var med slik at øvre del av Luleåvassdraget skulle unngå i en utbygging mot vest med en kraftstasjon på 600 MW i Sørskjomen. Det andre alternativet var en ren norsk utbygging med et kraftverk i Sørskjomen på [[250 MW i tillegg en kraftstasjon på 30 MW ved Kobbvatn. Mot slutten av 1960-tallet var de svensk-norske forhandlingene om en felles utbygging klare, men den svenske regjeringen, som var under sterkt press for å sikre arbeidsplasser i Norrbotten, hoppet av i 12. time for å satse på en ren svensk utnyttelse av potensialet i Luleelvens vassdrag. Det betydde en norsk utbygging, men også denne involverte svenskene, fordi Luleås nedslagsfelt innbefattet Langvatn i Norge fordi avløpet fra dette vannet går østover og inn i Sverige. Utbyggingen ble gjennomført, og vannutvekslingen mellom Sverige og Norge]] kom i gang i 1977. Elven Sælkajokka bidrar med en god andel av de 1300 GWh som Skjomenverkene (Statkraft) bidrar med til kommunens og den nasjonale energiforsyningen. Elven overføres via ”takrenne” 2 km nedenfor denne fossen og føres til vannmagasinet i Lossi.

Hestesenteret i Narvik ligger i Skjomdalen

På Bogholm i Skjomdal sør for Elvegården ligger et stort ridesenter mellom flotte fjell og med elven Skjoma som nærmeste nabo. Hestesportsenteret er et moderne anlegg med stall og ridehus. Rundt 30 hester og ponnier er oppstallet. Rundt 200 personer besøker senteret hver uke. Rideskolen har trent ryttere opp i Norges-eliten.

Sveriges høyeste fjell beseires

Den første som besteg Sveriges høyeste fjelltopp Kebnekaise i 1883 var Charles Rabot fra Frankrike (født 1856 - død 1944). Utgangspunkt for ekspedisjonen var elveøyen Bogholm i Skjomdalen. Peder Abrahamson Lindgren med kløvhest var med som lokalkjent sherpa. Med på turen var også samen Jon Larsson som veiviser, bonde Peder Abrahamson Lindgren født 1843 som var sønn av katekets og nybrottsmann Abraham Olofson Lainio Lindgren født året 1802 i Sverige som kom til Norge etter tyfus epidemi i Jukkasjärvi året 1838 der hans kone døde i epidemien og Hans Monsen fra Bodø som var Rabots følgesvenn i nord. Ekspedisjonen startet 16. august og etter 6 dagers fotvandring i regn nådde de Kebnekaise. Denne dag hadde de god sikt, og Rabot gikk sammen med Lindgren og Monsen av sted under foten av Kebnekaises for å rekognosere terrenget rundt. For å spare sitt eneste par bukser gikk Rabot bare i underbukse, og i Skjomen ble han senere benevnt som «mannen i underbuksen».

Omkring to timer senere nådde de tre leirplassen som senere skulle få navnet Rabot. 600 meter ovenfor reiser Kebnekaise seg som en hestesadel. Klatringen var vanskelig, men klokken 4 om ettermiddagen nådde de skaret som forbinder Kebnekaises to topper. Høyeste bretopp ble først nådd klokken 7 om kvelden og temperaturen lå da rundt frysepunktet.

Nå kunne de utslitte klatrerne skue ut over stort antall ville høyfjell. Lengst i vest Lofotveggen med Norskehavet bak seg; mot sørøst Gällivares flate parti. Rabot hadde ikke klær tilpasset kulden og gruppen måtte derfor droppe grundige observasjoner, men bretoppen ble målt til 2130 moh. Rabots bestigning av Kebnekaise var ukjent for de fleste i femten år, men ble kjent da han beskrev bestigningen i boken Au Cap Nord.

Skjomens historie er gammel

Helleristninger funnet på Forselv vitner om en 5000 års historie med bosetning i Skjomen. Det er ikke dokumentert noen sted en sammenhengende bosetning her inne, men det kan heller ikke utelukkes at det har vært det. Ristningene - blant annet ristningen av en båt - ble funnet på 1930-tallet.

Den første beskrivelsen av samene er fra år 98 e.Kr. og ble gjort av den kjente romerske skribenten Publius Cornelius Tacitus (født 56 e.Kr. - død 1

17 e.Kr.) i boken om Germania. Her beskriver han et folk som han kaller fenni.

I året 550 e.Kr. skriver Prokopios fra Caesarea om landet Thule, (d.v.s. Skandinavia). Prokopios ble født 500 e.Kr. og død 562 e.Kr. Han nevner et folk som kalles skridfinnere og at disse ville barbarene levde nesten som dyr, de dyrket ikke jorden og drakk ikke vin som romerne. Både kvinner og menn var jegere og gikk kledd i skinnklær. I følge Prokopios levde de utelukkende på kjøtt.

Kirken og kristendommen

Kirkemakten sto sterkt på 1200-tallet. I Ofoten eide kirken flere gårder. Lødingen har sannsynligvis vært kirkested helt tilbake fra 1200-tallet og tilhørte Steigen kannikgjeld, som ble administrert fra Nidaros. Evenes fikk kirke på 1250-tallet. Den ble vigslet som kongelig kapell ca. 1250 av Håkon IV Håkonsson født i 1204 og død i 1263.

Kong Håkon IV Håkonsson la mer vekt på å styrke kristendommen i Norge enn noen annen konge før ham siden den hellige kong Olav. Han lot oppføre en kirke nord i Troms og kristnet hele dette området. Det kom mange bjarmer til ham som hadde flyktet østfra. Han kristnet dem og lot dem slå seg ned i Malangen. Han lot gjøre en kirke i Ofoten.

Kirken på Evenes lå strategisk til for skatte- og handelsferder inn mot Herjangen, Rombaken, Beisfjord og Skjomen - og derfra over grensen til Torneträsk og Bottenviken.

Kong Håkon IV Håkonsson ga også tillatelse til at sjøsamer kunne slå seg ned i Ofotens fjordstrøk, og man må anta at noen av dem har slått seg ned i Skjomen.

Trafikken over grensen har vært betydelig, noe de kirkelige sølvskattene vitner om. Kirkestedet Evenes ble et viktig samlingssted for folk i Ofoten. Der ble det holdt til ting, og Guds ord ble forkynt av prester og munker og her må man anta at folk fra Skjomen har kommet. Senere fikk Skjomen Ankenes kirke, en liten kirke bygd av allmuen selv på dens egen bekostning omkring 1650-tallet. Denne kirken ble senere erstattet av en ny kirke i 1730, en liten korskirke bygget av den gamle kirkens trevirke.

I august 1722 kom Thomas von Westen tilbake til Ofoten og under sitt besøk i Skjomen møtte han igjen en kjent noaide som han forgjeves hadde forsøkt å omvende i 1716. Noaiden fra Skjomen var kjent for sin motstand mot kristendommen og praktisering av samenes religion. Hvis man lyktes med å omvende denne noiaden så kom kanskje alle samer til å bekjenne seg til den nye tro. Thomas von Westen klarte å omvende ham, men man vet ikke hvilke metoder som ble brukt, men det skrives at gjennom «meget gråt og ydmykhet» skulle han forkaste den gamle tro.

Skjomen Kirke ble vigslet og tatt i bruk 17. juli 1893. Den ble bygd av tømmer fra Namsos-traktene og tømret til kirke der. Kirken ble deretter sendt nordover og reist av allmuen på en grunnmur av stein fra Stongebakken i Elvegård. Ved siden av kirken ligger kirkegården som ble tatt i bruk januar 1880. Gårdbruker Enevold Akselsen fra Kongsbak i Skjomen var den første som ble gravlagt der 15. januar 1880.

Ved Skjomen kirke reiste bygdefolket en bautastein i 1949 til minne om nordmenn og jøder som ble drept under 2. verdenskrig. Bautaen ble avduket 7. mai 1950 av prosten i Ofoten, Anders Aschim. Steinen er fra Hagerup Solbu i Stongebakken og ble hogd til av steinhugger John Bolli, Fagernes.

Skipsbygging på 1600 tallet

Det ble bygd mange skip (jekter) i Skjomen i årene fra 1619-1623 og 1630-34. Hele 17 skip ble bygd til kjøpere i Senjens len. Kjøperne kom bl.a. fra Andenes, Røkenes, Slagstad, Hundstad, Bleik og Gangsås. Skipene var i størrelsen 17 alen ned til 10 alen i kjøl.

Nordmenn inntar Skjomen og assimilerer seg med sjøsamene

På 1700-tallet var de fleste i Skjomen av sjøsamisk opprinnelse (sjøfinner). Det norske landnåmet økte imidlertid i styrke i løpet av dette århundret. Først ble Herjangen bosatt av norske oppsittere og deretter Skjomen. Ifølge etnologen Knut Kolsrud assimileres den sjøsamiske befolkning inn i den sterkt voksende norske bondebefolkningen.

Ifølge manntallet av 1701 er den sjøsamiske befolkningen registrert på følgende «finneodelsgårder»: Forså, Sandvik, Laukvik, Klubvik, Sletjord, Tømmerås, Tømmervik og Elven (sannsynligvis Elvegård).

Grensene settes mellom Norge og Sverige

Grensestein mellom Norge og Sverige ble reist i Skjomen på midten av 1700-tallet og den står ved Vannaksvatn i Skjomfjellet. Hvilken fjellets vandrende Ivar det er som i fjern fortid har fått sin evige bauta her er ukjent. Ivarsteinen er et resultat av grensetraktaten av 1751 og grenseoppgangsforretningen mellom Norge og Sverige av 1763. Den er Riksmerke nr 317 og Riksrøys nr 259, og på selve steinen er det hugget ut kongekronene og initialene til Kongen av Danmark-Norge, Fredrik V (1746-1766) og Kongen av Sverige, Adolf Fredrik (1751-1771), samt årstallet 1763 og No 259.

Innvandringen til Skjomen på 1800-tallet

På midten av 1800-tallet kom imigrasjon fra Sør/midt-Norge. Disse jordløse, husmenn, livsjegere hadde valget mellom Nord-Norge eller Amerika som reisemål. Årsak til utvandrinegen var nød, jordmangel og ønske om å gi familien et bedre liv og villighet til å søke seg et nytt livsgrunnlag for seg og sine. De som ikke klarte å reise nok kapital for å reise til Amerika valgte å reise nordover til Nord-Norge på nordlandsjektene. Til Skjomen vandret folk inn fra Østerdalen, Gudbrandsdalen, Hardanger, Trøndelag, Bergen, Finland og Sverige. Hele familier flyttet inn i fjorden samt enslige arbeidssøkende menn som senere giftet seg inn på de eksisternde gårdene i Skjomen. Folketallet i Skjombygden økte sterkt i denne periode. Nye arbeidsplasser i regionen utvikles på grun av malmutviklingen i Sverige som absorberer den økende befolkning i Skjomen. Årsak til dette er at mye is i Bottenviken og gruveselskapene ønsker en isfri havn til eksport av malm fra Sverige. Valget falt naturlig på Narvikområdet som eksporthavn for LKAB i tillegg til malmbanen og havn i Luleå. Dette krevede en ny jernbane fra Kiruna til Viktoriahamn som senere tok navnet Narvik. Riksdagen i Sverige godkjente en utbygging av banen i 1898. Banen ble straks påbegynt etter denne godkjenning og dette fikk stor betydning for utviklingen av indre Ofoten. Byen i Ofoten fikk navnet Viktoriahamn som ble gitt i forbindelse med et besøk av kronprins Oscar Gustaf Adolf (Gustav V konge i Sverige fra 1907 til 1950) og kronprinsesse Sophia Maria Victoria senere dronning av Sverige dronninig fra 1907 til 1930. Hun var født i Tyskland og hennes egentlig navn var Victoria av Baden. De besøkte stedet i 1886 og døpte nybyggerstedet til Viktoriahamn i 1886. Paret var tronarvinger over de to kongerikene Norge og Sverige.

Skjomen under 2. verdenskrig

Spor etter siste verdenskrig finnes også i Skjomen, nærmere bestemt Sørskjomen. Innerst i fjorden anla tyskerne sin sjette største base for ubåter. Høyt til fjells opp fra botn i Skjomen finnes det spor etter mannskaper som tjenestegjorde her: steiner som er formet som bokstaver og tall. Med stein formet mannskaper fra "U-255" og "U-657" fartøyenes numre i fjellet. U-255 var en av de få som overlevde krigens redsler og ble seilt til England kort tid etter freden 8. mai 1945, mens U-657 ble senket av de allierte 18. okt. 1943.

Forfatteren Roger Albrigtsen fra Bogen (født 1971) er et av barnebarna til XU-agent Magne Arnold Lindgren fra Fjellbu i Skjomdalen. Han igjen er barnebarn av Peder Johan Abrahamson Lindgren, som var sammen med Charles Rabot på Kebnekaise. Albrigtsen har skrevet boken: Ukjent norsk krigshistorie: Sepals - Hemmelige baser på svensk jord 1944-1945 om XU-agentens virksomhet i grenseområdene under 2. verdenskrig. En hemmelig operasjon med navn Sepalsoperasjonen var finansiert av amerikanske Office of Strategic Services (dagens nåværende CIA). Virksomheten var i lang tid ukjent for den svenske regjering inntil de våren 1945 godkjente opprettelsen av basene som da hadde vært aktive fra august 1944.

Samferdsel - fra båt til rutebil

I Skjomen ble det opprettet bilrute mellom Bogholm i Skjomdalen og Elvegård. Bak sto pioneren Kristian Grønvold (Peder Kristian Karolius Harr Larsen Grønvold) født 1901 død 1964. Trafikken ble avbrutt av 2. verdenskrig, men i gjenopptatt etter krigen. Kristian Grønvold ville opprette bussrute mellom Skjomdalen og Narvik sentrum, og han grunnla Skjomdalen Bilruter AS med rutebilkonsesjonsnummer 9476. Lokale krefter jobbet opp vei med egne midler og skaffet tømmer til fergekai. Fergekaien stod ferdig i 1951 i Kongsbakk med forbindelse til Grindjord i Skjomnes. Skjomveien ble heftig debattert i lokalpressen på denne tid. Naturlig nok var dampskipselskapene skeptiske til å miste sitt levebrød. Distansen på 42 km med buss og ferge fra Bogholm-Kongsbakk-Grindjord til Narvik sentrum kunne nå tas på 2 timer mot 5 timer med buss og lokalbåt fra Elvegård. Pris på buss og lokalbåt var i 1951 kr. 5,15 og med buss og ferge kr. 5,70. Samferdselkampen tok hardt på gründeren og 12. februar 1953 gikk selskapet han inn i Ofotens Bilruter AS.

Postkontorene i Skjomen som er nedlagt

Postkontoret 8524 Sørskjomen ble nedlagt i 1974. Postbetyrer var da Anna Solvang. Vei til Sørskjomen ble først åpnet i forbindelse med utbyggingen av Skjomen kraftverk i 1974. Frem til da var eneste transportmiddel lokalbåten til Narvik.

Skjoma

Skjoma var et av de beste laksevassdragene i Nord-Norge før kraftutbygginga på 70-tallet. Vannføringen er nå kraftig redusert, men elven har fortsatt en bra bestand av sjøørret, og det er også en begrenset oppgang av sjørøye (ikke egen bestand). Laksebestanden er fredet. Fisket i nedre del forpaktes av Elvegård grunneierlag, mens øvre del forpaktes av Skjomdalen grunneierlag.

Mal:Commons2