Eugen Schiffer
| Eugen Schiffer | |||
|---|---|---|---|
.jpg?lang=no) | |||
| Født | 14. feb. 1860[1] Wrocław[2] | ||
| Død | 5. sep. 1954[1] (94 år) Vest-Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat, dommer | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Wrocław Eberhard-Karls-Universität Tübingen Universitetet i Leipzig | ||
| Parti | Deutsche Demokratische Partei Freie Demokratische Partei Liberal-Demokratische Partei Deutschlands Nationalliberale Partei | ||
| Nasjonalitet | Øst-Tyskland | ||
| Gravlagt | Friedhof Wilmersdorf[3] | ||
| Tysklands finansminister | |||
| 1919 | |||
| Regjering | Scheidemann | ||
| Forgjenger | Siegfried von Roedern | ||
| Etterfølger | Bernhard Dernburg | ||
| Tysklands justisminister | |||
| 1919–1920 | |||
| Regjering | Bauer | ||
| Forgjenger | Otto Landsberg | ||
| Etterfølger | Andreas Blunck | ||
| Tysklands justisminister | |||
| 1921 | |||
| Regjering | Wirth I. | ||
| Forgjenger | Rudolf Heinze | ||
| Etterfølger | Gustav Radbruch | ||
Eugen Schiffer (født 14. februar 1860 i Breslau, død 5. september 1954 i Charlottenburg i Berlin) var en tysk jurist og politiker (Nationalliberale Partei, DDP, LDPD, FDP). Schiffer tjenestegjorde som jurist, parlamentariker og statssekretær i det tyske keiserriket. Han ble Weimarrepublikkens første finansminister og senere justisminister i to perioder. Etter den andre verdenskrigen ble han i en alder av 85 år, leder av justisvesenet i den sovjetrussiske okkupasjonssone i Tyskland. Schiffer flyttet i 1950 til Charlottenburg i Vest-Berlin hvor han ble medlem av FDP og tilbrakte sine siste år.
Liv
Schiffer ble født inn i en jødisk familie, men skiftet i 1896 til den evangeliske kirke.[4] Etter ordinær skolegang studerte han jus i Breslau, Leipzig og Tübingen og gjorde deretter karriere i det prøyssiske justisvesenet.[4]
Det tyske keiserriket
Under den første verdenskrigen var Schiffer rådgiver for Wilhelm Groener og ledet rettsavdelingen i krigsdepartementet.[4] Schiffer arbeidet deretter i Reichschatzamt, et departement for forvaltning av statens midler og var statssekretær samme sted etter Novemberrevolusjonen i 1918.
Schiffer var i perioden 1903 til 1918 den prøyssiske nasjonalforsamlingen hvor han representerte de nasjonalliberale. Han var fra 1912 til 1917 også medlem av Riksdagen.
Eugen Schiffer ble en sentral skikkelse i Riksdagen.[4] Han var i besittelse av store talegaver og stor ærekjærhet. Utenfor parlamentet hadde han støtte hos den tyske storindustrien. I tiden forut for Novemberrevolusjonen markerte han seg som tilhenger av monarkiet, men samtidig som positiv til en styrking av parlamentets stilling.
Weimarrepublikken
Schiffer var i 1918/1919 en av grunnleggerne av Deutsche Demokratische Partei. Han var fra februar til april 1919 den nye republikkens første finansminister. I tillegg var stedfortredende leder av regjeringen Scheidemann (Stellvertretende Präsident des Ministerrates).[4] Som finansminister utviklet han et foreløpig skattesystem som dannet grunnlag for Matthias Erzbergers senere store reform av de tyske skattelover. Han gikk ut av regjeringen i protest mot undertegningen av Versaillestraktaten. Senere var han justisminister i regjeringene Bauer og Wirth I.
Under Kappkuppet i 1920 flyktet regjeringen til Stuttgart, forøvrig etter Schiffers råd. Schiffer ble selv tilbake i Berlin.[4] Gjennom forhandlingene med kuppmakerne bidro han til at kuppet mislyktes, men opplysningen om at han hadde forhandlet med kuppmarkerne og derigjennom sikret seg amnesti, medførte kritikk fra sosialdemokratene. Schiffer gikk deretter ut av regjeringen.
Han var i perioden 1920 til 1921 tysk representant i den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Han ledet Tysklands delegasjon i forhandlingene med Polen om Øvre Schlesien. I sin avskjedstale i Riksdagen i 1924 som også markerte hans uttreden fra politikken, gikk han inn for at Tyskland skulle slutte seg til Dawesplanen for nedbetaling av Tysklands krigsgjeld.[4]
Schiller sto i opposisjon til det nasjonalsosialistiske regimet (1933–1945) som stadig forfulgte ham av politiske og rasistiske grunner.[5][6]
Etter den andre verdenskrigen
Etter den andre verdenskrigen etablerte han samme med sin svigersønn Waldemar Koch og Wilhelm Külz (1875–1948) Liberal-Demokratische Partei Deutschlands. Partiet var virksomt i den sovjetiske okkupasjonssonen, det som senere ble DDR. Partiets viktigste krav var demokratisk gjenoppbygning, en profesjonell forvaltning, medbestemmelse for fagforeninger og næringsdrivende, skille av stat og kirke og garanti for grunnleggende demokratiske rettigheter og menneskerettigheter.[7]
Schiffer var inntil 1948 leder av den sentrale justisforvaltning i sovjetisk sone.[5] Arbeidet gikk blant annet ut på å utforme rettsregler for forfølgelse av nazistiske krigsforbrytere.[8] Straffereglene omfattet blant annet beslagleggelse av eiendom, langvarige fengselsstraffer og dødsstraff.
I 1947 foreslo han for samtlige okkupasjonsmakter en felles tysk representasjon til en utenriksministerkonferanse i Moskva, men uten å lykkes.[6]
I 1950 flyttet han til Charlottenburg som lå i den britiske okkupasjonssonen av Vest-Berlin, og meldte seg da inn i FDP.[9] Schiffer er gravlagt i æresgrav D7 på Wilmersdorf gravlund.
Referanser
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000217, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 25. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Hans-Henning Zabel Schiffer, Eugen i Neue Deutsche Biographie 22 (2005), s. 749-751, besøkt 3. august 2014
- ^ a b Das Bundesarchiv Akten der Reichskanzlei. Weimarer Republik, besøkt 3. august 2014
- ^ a b Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur Biographische Angaben aus dem Handbuch „Wer war wer in der DDR? besøkt 4. august 2014
- ^ Bundeszentrale für politische Bildung Andreas Malycha: Auf dem Weg in die Diktatur (1945 bis 1949), besøkt 3. august 2014
- ^ Bundeszentrale für politische Bildung Tobias Haberkorn: Kriegsverbrecherverfolgung in der SBZ und frühen DDR 1945–1950, besøkt 3. august 2014
- ^ berlin.de 134. Kiezspaziergang am 9.2.2013 Vom Fehrbelliner Platz im Rundgang zur Kommunalen Galerie, besøkt 3. august 2014