Kongesagaer
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sagatyper |
|
Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad |
| Lister |
| Viktige manuskript |
|
Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius |
| Noen kongesagaer |
|
Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga |
| Se også |
|
Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet |
En kongesaga er en norrøn saga som tjener som en konges biografi. De aller fleste handler om norske konger, men Skjoldungesagaen (ca 1200) og Knytlinga saga (fra 1260–tallet) omhandler danske konger. Sjangeren omfatter islandske bispesagaer og sagaer om jarleætter, som Orknøyingenes saga og en saga om ladejarlene som nå er tapt, men antas å ha eksistert.[1]
På 1300-tallet skiftet kildematerialet helt karakter. Den siste kongesagaen i Norge handler om Magnus Lagabøte (død 1280) og er bare bevart i bruddstykker. Fra omkring 1300 kom dokumenter om lokale, retslige forhold i stedet - dvs. rettarbøter for lovbrudd og presiseringer av Magnus Lagabøtes landslov, samt diplomer. Kongesagaene var fortellinger om konger, skrevet på oppdrag af de samme konger som ønsket å bli husket på fordelaktig vis. Snorre skriver i innledningen til Heimskringla at en skald ikke skal lyge om sin oppdragsgiver – det ville tjent begge til vanære. Men oppdragsgiveren kan gjerne stilles i et smigrende lys. Rettarbøtene og diplomene gjaldt derimot konkrete problemer, og gir bare glimt av indsikt, der kongesagaene hadde gjengitt et helt handlingsforløp. Vi vet derfor langt mer om Skule Bårdssons opprør mot Håkon Håkonsson i 1239–40 enn om de tre opprørene mot kong Magnus Eriksson i 1332, 1338 og 1343, da disse bare får kort omtale i kildene. 1300-tallet er dermed mye dårligere klarlagt for ettertiden enn de forutgående århundrer som blir belyst i sagaene.[2]
Oversettelsen av de norske kongesagaene ble påbegynt etter tilskyndelse av de to danske humanistene Hans Svaning, (1500-84), fra 1541 prins Frederiks «tuktemester»[3] (lærer), og rektor ved Københavns universitet, medisinprofessoren Christiern Torkelsen Morsing[4] (født 1485 på Mors - 1560) som var til stede da prins Frederik ble hyllet i Oslo.[5] Laurens Hansson oversatte rundt en tredjedel av Heimskringla i 1548–51. Arbeidet hans var bestilt av Morsing og Svaning. Sistnevnte ville nok bruke oversettelsen, som fremdeles oppbevares i København, i sin undervisning. I 1899 ble manuskriptet utgitt av Gustav Storm.[6]
Kongesagaene er listet under i antatt kronologisk rekkefølge, som også inkluderer skrifter skrevet på latin.
- Et verk på latin av Sæmund Frode, ca. 1120, nå tapt.[trenger referanse]
- En eldre versjon av Íslendingabók av Are Torgilsson Frode, ca. 1125, nå tapt.[trenger referanse]
- Ryggjastykke, av Eirik Oddsson, ca. 1150, nå tapt.
- Historia Norvegiæ, ca. 1170.
- Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium, skrevet på latin av Theodoricus monachus, ca. 1180.
- Skjoldungesaga, ca. 1180, dårlig bevart.
- Den eldste saga om Olav den hellige, ca. 1190, det meste er tapt.[trenger referanse]
- Ágrip af Nóregs konunga sögum, ca. 1190.
- Den latinske Odd munks saga om Olav Tryggvason, av Odd Snorresson, ca. 1190, overlevert i norrøn oversettelse.
- En latinsk Saga om Olav Tryggvason, ved Gunnlaug Leivsson, ca. 1195, tapt.[trenger referanse]
- Sverres saga, ved Karl Jónsson, ca. 1205.
- Den legendariske saga om Olav den hellige, ca. 1210.
- Baglersagaene (Böglunga sögur), den eldste versjonen ca. 1210, den yngste ca. 1225.[trenger referanse]
- Morkinskinna, ca. 1220, men skrevet før Fagrskinna.
- Fagrskinna, ca. 1220.
- Olav den helliges saga (Óláfs saga helga) ved Styrmir Kárason, ca. 1220, det meste er tapt.[trenger referanse]
- Den enkeltstående Saga om Sankt Olav, ved Snorre Sturlason, ca. 1225.[trenger referanse]
- Heimskringla, ved Snorre Sturlasson, ca. 1230.
- Knýtlinga saga, sannsynligvis ved Olav Tordsson, ca. 1260.[trenger referanse]
- Håkon Håkonssons saga, ved Sturla Tordsson, ca. 1265.
- Magnus Lagabøtes saga (Magnúss saga lagabœtis), ved Sturla Tordsson, ca. 1280, kun fragmenter har overlevd.[2]
- Hulda-Hrokkinskinna, ca. 1300.[7]
- Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta), ca. 1300.
Referanser
- ^ https://snl.no/kongesaga
- ^ a b https://www.bokselskap.no/boker/kransen/den-historisk-politiske-rammen
- ^ Ilsøe, Harald: «Hans Svaning» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 28. september 2023 fra [1]
- ^ Rektorer ved Københavns universitet
- ^ [2] Nils Gilje og Tarald Rasmussen: Tankeliv i den lutherske stat (s. 93), Oslo 2002, ISBN 9788203224829
- ^ [3] Jon Gunnar Jørgensen: «Oversettelse av norrøn litteratur»
- ^ Kari Ellen Gade: Hulda and Hrokkinskinna, 2009
Eksterne lenker
- Norges Kongesagaer I-II (Heimskringla) – oversatt av Gustav Storm 1899
- Norges Kongesagaer III-IV – oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge 1914
- Snorres Heimskringla – oversatt av Steinar Schjøtt 1900
- Snorres Heimskringla på norrønt hos heimskringla.no
- Ýmsar sögur af Noregs- og Danakonungum, Færeyingum og Orkneyjajörlum på norrønt hos heimskringla.no
- Sögubrot Magnúss Konúngs Hákonarsonar(Fragment av kong Magnus Håkonsson Lagabøtes saga) på norrønt hos Google Books.