Ludwig Mies van der Rohe
| Ludwig Mies van der Rohe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Maria Ludwig Michael Mies 27. mars 1886[1][2][3][4]  Aachen (Det tyske keiserrike, Kongeriket Preussen)[1][5] | ||
| Død | 17. aug. 1969[1][2][3][4] (83 år) Chicago (USA)[1][6][5] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, designer, lærer | ||
| Utdannet ved | Unterrichtsanstalt des Kunstgewerbemuseums Berlin Universität der Künste Berlin | ||
| Ektefelle | Ada Mies (1913–1921) | ||
| Barn | Mia Moore | ||
| Nasjonalitet | Tyskland USA[7] | ||
| Gravlagt | Graceland Cemetery[6] | ||
| Medlem av | Deutscher Werkbund American Academy of Arts and Letters American Academy of Arts and Sciences Bauhaus | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Royal Gold Medal (1959) Ernst-Reuter-Plakette (1966) Presidentens frihetsmedalje Berliner Kunstpreis (1961) Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Ludwig Mies van der Rohe (født Maria Ludwig Michael Mies; 27. mars 1886 i Aachen, død 19. august 1969 i Chicago i Illinois)[8] var en tysk-amerikansk arkitekt. Han er kjent både som Ludwig Mies van der Rohe og Mies van der Rohe.
Han spilte en viktig rolle innenfor utviklingen av arkitekturen i det 20. århundre. Designene hans kjennetegnes av et klart formspråk og utbredt bruk av glass, stål og betong. Hans arbeide la grunnstenen for bygging av skyskrapere med rene glassfasader. Dette er kjent som Internasjonal Design eller også internasjonal stil. Han skal ha vært den første som sa mindre er mer (less is more), et velkjent sitat i arkitekturkretser.
Oppvekst
Han ble født i Aachen i Rhinlandet i 1886 som Ludwig Mies, og arbeidet i sin fars steinhuggerhandel før han flyttet til Berlin i 1905 og sluttet seg til kontoret til Bruno Paul.[8] Han arbeidet på tegnestudioet hos Peter Behrens fra 1908 til 1912,[8] hvor han ble kjent med tidens teorier innen formgiving og med progressiv tysk kultur.
Han startet sin uavhengige i 1913 sin profesjonelle karriere med å tegne overklassehjem i tradisjonell, tysk landlig stil.[8] Han beundret de vide proporsjonene og de kubiske volumene fra den tidlig 1800-talls prøyssiske, nyklassisistiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel, mens han avviste den eklektiske og overlessede klassisismen fra århundreskiftet.
Avantgardisme (1921-37)
Etter første verdenskrig, begynte Mies å vende seg bort fra tradisjonelle stiler, og slo seg sammen med sine avantgardistiske likemenn i søken etter et nytt uttrykk for en ny tid. De tradisjonelle stilene var blitt angrepet av progressive teoretikere siden midten av århundret, først og fremst for å bruke dekorasjoner uten sammenheng med de moderne, underliggende konstruksjonene. Kritikken vant anselig kulturell troverdighet etter katastrofen med den første verdenskrigen. Den ble i vide kretser betraktet som et nederlag for Europas keiserlige lederskap.
De nyklassiske stilene ble dårlig ansett og av mange sett på som eksempel på en arkitektur som sto for det diskrediterte aristokratiske systemet. Ved dristig å forkaste alt som het ornamentikk gjorde Mies van der Rohe en dramatisk entre med sitt oppsiktsvekkende forslag til en skyskraper i bare glass i 1921, og fortsatte med en rekke utsøkte prosjekter, med den samtidige Tyske Paviljongen under Barcelonautstillingen i 1929 (en kopi er nå gjenreist på det opprinnelige stedet) og den elegante Villa Tugendhat i Brno, Tsjekkia, fullført i 1930.
Mies arbeidet for det radikale magasinet G som startet opp i juli 1923. Han avanserte til den fremtredende stillingen som arkitekturdirektør for Werkbund, hvor han organiserte de betydningsfulle boligprototypene i Weissenhof-prosjektet. Han var påvirket av det arkitektoniske credo til både russisk konstruktivisme og den nederlandske De Stijl gruppen, og var imponert over Frank Lloyd Wrights arbeider i præriestilen. Han sluttet seg til fakultetet på Bauhausskolen hvor han begynte å undervise i arkitektur og tegnet moderne møbler som er blitt førende klassikere, slik som Barcelona-stolen, det tilhørende bordet og Brno-stolen.
Mies tok på seg den ambisiøse og livslange oppgave å skape ikke bare en ny stil, men også en ny arkitektur, som skulle innvarsle en ny tid akkurat som gotikken gjorde i middelalderen. Men den verdensomspennende økonomiske nedgangen og fremveksten av nazismen avbrøt dette eventyret.
I 1930-årene var Mies en kort stund, etter ønske fra sin beste venn og konkurrent Walter Gropius, den siste direktør for det vaklende Bauhaus. Nazi-politisk press tvang Mies til å stenge skolen, som offer for tidligere omgang med sosialisme, kommunisme og andre progressive ideologier.
Han bygget svært lite i dette tiåret (hans største byggeoppdrag var Philip Johnsons New York-leilighet). Stilen hans ble forkastet av nazistene som «ikke-tysk». Han forlot nølende sitt fedreland i 1937 da han så mulighetene for fremtidige oppdrag smuldre hen. Han takket ja til et boligoppdrag i Wyoming og deretter et tilbud om å være leder for en arkitektskole i Chicago. Da han ankom USA etter 30 års virke i Tyskland, var hans rykte som pioner innen den moderne arkitekturen allerede grunnfestet av amerikanske forkjempere for den internasjonale stilen.
Karriere i USA (1937-)
Mies slo seg ned i Chicago, Illinois hvor han ble utnevnt som rektor på arkitektskolen i Chicagos Armour Institute (senere omdøpt til Illinois Institute of Technology – IIT). En av betingelsene for å overta stillingen var at han ville få oppdraget med å tegne de nye bygningene på universitetsområdet. Noen av de mest berømte bygningene står der ennå som Crown Hall, bygningene til IITs School of Architecture. I 1944 ble han amerikansk statsborger (naturalized citizen) og fullførte slik den endelige adskillelsen fra sitt tyske fedreland.
Hans 30 år som amerikansk arkitekt gjenspeiler en mer konsistent og moden holdning i forhold til det å nå målet med å skape en ny arkitektur for det 20. århundre. Han konsentrerte sine anstrengelser om ideen om store, åpne, universelle arealer innenfor klart ordnete bæresystem, kjennetegnet ved bruk av prefabrikkerte stålprofiler med ifylte vegger av tegl og glass. Hans tidlige prosjekter på universitetsområdet for IIT og for eiendomsutvikler Herb Greenwald åpnet øynene på amerikanerne for en stil som var i kulturell samklang med den naturlige progresjonen fra den nesten glemte 1800-tallets Chicagoskolens stil. Hans arkitektur, med aner i den sosialistiske internasjonale stilen, ble til en anerkjent byggemåte for store amerikanske selskaper.
Hans mest profilerte prosjekter i Amerika omfattet bolighøyhusene 860-880 Lake Shore Drive, Farnsworth House, Crown Hall School of Design, andre bygg i og rundt Chicago og Seagram Headquarters building i New York.
Mellom 1946 og 1951 tegnet og bygget Mies van der Rohe Farnsworth House, et fritidshus utenfor Chicago for en uavhengig yrkeskvinne, Dr. Edith Farnsworth. Dette viste verden at synlig, bærende stålkonstruksjoner og glass var materialer som kunne bli til stor arkitektur. Glasspaviljongen er hevet over sletten ved elvebredden ved Fox River på synlige H-søyler i parallelle rekker. Mellom søylene er det spent tre horisontale, stålomrammede betongplater (terrasse, hovedetasje og tak). Den rene, hvite konstruksjonen definerer et indre areal omsluttet av glass i full etasjehøyde, og lar naturen og lyset omslutte de indre arealer. En kjerne kledd med trepanel (som inneholder teknisk anlegg, kjøkken, ildsted og toaletter) er plassert i det åpne arealet og definerer areal for opphold, sove og spise uten å benytte avgrensende vegger eller rom. Ingen innvendige skiller berører de omgivende glassytterveggene. Gardiner i full høyde glir på skinner langs vinduene sikrer avskjerming og privatliv når det måtte være ønskelig. Farnsworth House og de tilhørende 60 mål skogbevokst tomt ble i 2004 kjøpt på auksjon for 7,5 millioner amerikanske dollar av grupperinger som ville bevare stedet som nå er underlagt Landmarks Preservation Council i Illinois som offentlig museum. Denne bygningen påvirket arkitekter verden over og avfødte hundreder av modernistiske glasshus, hvorav det mest kjente er Glass House av Philip Johnson, som ligger like utenfor New York City og som er nå eid av National Trust for Historic Preservation. Ikonet Farnsworth House er regnet blant Mies' største bedrifter, en legemliggjøring av hans prinsipper for orden, klarhet og enkelhet.
I løpet av 1951-1952, tegnet Mies McCormick House, i Elmhurst, Illinois (22 km vest for Chicago Loop), for eiendomsutvikler Robert Hall McCormick Jr. som et sommersted. Konseptet tar utgangspunkt i en etasje i hans berømte Lake Shore Drive høyhus, og tjente som prototype for en serie rekkehus i Melrose Park i Illinois, selv om de aldri ble realisert. Huset er i dag en del av Elmhurst Art Museum.
I 1958 tegnet Mies van der Rohe Seagram Building i New York. Mies ble valgt av Phyllis Bronfman Lambert, datteren til en klient. Hun er nå selv er blitt en kjent skikkelse innen arkitekturen. The Seagram Building er blitt et ikon for det 20. århundre, arkitekturen for de store aksjeselskapene.
Under sterk motstand, valgte arkitekten å legge bygget tilbaketrukket, ta med en massiv plaza med fontene og å skape et åpent område i Park Avenue. Mies måtte argumentere med Bronfmans bank om hvordan området skulle utnyttes.
Det vakte enda mer motstand da Mies tegnet utvendige I-bjelker som ikke strengt tatt var nødvendige, men som «ga uttrykk for» strukturen i konstruksjonen, noe som ga støtet til en diskusjon om Mies hadde eller ikke hadde begått den forbrytelse å pynte på bygget. Philip Johnson hadde en rolle i tegningen av plazaen og restauranten Four Seasons. The Seagram Building er sagt å være den første større «ekspresstog»-konstruksjon hvor prosjektering og bygging skjer samtidig.
Mies tegnet og bygget mange moderne høyhus i Chicagos indre byområder og andre steder. Disse innbefatter Federal Building (1959), IBM Plaza (1966) og 860-880 Lake Shore Drive (1948–52) var den første bygning hvor man benyttet yttervegger av bare stål og glass i konstruksjonene, selve kjennetegnet på den moderne skyskraper. Hans to siste større prosjekter var Toronto-Dominion Centre i 1967 i Toronto i Ontario, den første av skyskraperbankene som ble bygget der, og Neue Nationalgalerie kunstmuseum i Berlin.
Arven etter Mies
Mies hadde en betydelig rolle som lærer, overbevist om at ideer om arkitektur kunne læres. Han arbeidet personlig og intenst på løsninger med prototyper, og lot sine studenter både på skolen og på kontoret utvikle løsninger utledet for spesifikke prosjekter under hans veiledning.[trenger referanse] Men da ingen kunne leve opp til hans forhåpninger, plaget han seg selv med tanken på hva som hadde sviktet.[trenger referanse]
Mies er kjent for poetiske aforismer som «mindre er mer» (Less is More) og «Gud er i alle detaljer» (God is in the details).[trenger referanse] Han søkte å skape klare, enkle og ordnete rom gjennom en arkitektur som var basert på å eksponere de iboende kvalitetene i materialer og uttrykket i bærekonstruksjonene.[trenger referanse] I løpet av de siste tyve årene av sitt liv fikk han sin visjon om en monumental «skinn og bein»-arkitektur, som gjenspeilte målet om å symbolisere den moderne tid.[trenger referanse]
Mies la stor vekt på å utdanne arkitekter som kunne videreføre hans ideer. Han ofret mye tid og krefter på arkitekturprogrammet på IIT. Hans egen praksis var basert på en intens og personlig deltagelse.[trenger referanse] Anstrengelsen for å skape prototypeløsninger for ulike bygningstyper (860 Lake Shore Dr, the Farnsworth, Seagram, Crown Hall, The New National Gallery), for så å la sine assistenter utvikle derivative løsninger under hans veiledning. Mies' barnebarn, Dirk Lohan og to partnere ledet firmaet som han døde fra i 1969. Lohan, som hadde samarbeidet med Mies om New National Gallery, fortsatte å arbeide med igangsatte prosjekter, men ledet snart firmaet inn på en uavhengig linje. Andre disipler fortsatte hans undervisning i noen år, spesielt Gene Summers, David Haid, Myron Goldsmith, Jacques Brownsom, Helmut Jahn, og andre arkitekter i firmaet C.F. Murphy and Skidmore Owings & Merrill.
Mies van der Rohe ligger begravet i Uptowns Graceland Cemetery.
Se også
Referanser
- ^ a b c d Encyclopædia Britannica Online[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Ludwig Mies van der Rohe», RKD kunstner-ID 228797[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007195, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мис ван дер Роэ Людвиг, besøkt 26. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, besøkt 27. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 7166, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Frank N. Magill (5. mars 2014). The 20th Century Go-N: Dictionary of World Biography. Routledge. s. 2520–. ISBN 978-1-317-74060-5.
Litteratur
- Sharp, Dennis; The Illustrated Encyclopedia of Architects and Architecture, New York: Quatro Publishing, 1991, ISBN 0-8230-2539-X. NA40.I45. s.109.
- Schulze, Franz; Mies van der Rohe, a Critical Biography, The University of Chicago Press, Chicago and London, 1985, ISBN 0-226-74059-5
Eksterne lenker
- (en) Ludwig Mies van der Rohe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ludwig Mies van der Rohe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Great Buildings Architects
- Mies in Berlin-Mies in America
- Mies van der Rohe Foundation
- Mies Van Der Rohe Pavillion and Barcelona Chair