Marcus Schnabel
| Marcus Schnabel | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. juni 1744 | ||
| Død | 5. juni 1780 (35 år) | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Marcus Schnabel (født 21. juni 1744 i Ulvik, død 5. juni 1780 i Lier) var en norsk prest og topografisk forfatter.
Schnabel var sønn av sogneprest Poul Schnabel (1705–1792) i Ulvik og Maren Preus Antoniusdatter født Kjerulf (død 1753).
I 1762 gikk han ut fra Bergen katedralskole, studerte matematikk og naturvitenskap og fikk attestas (dvs. vitnemål om bestått akademisk (hovedsakelig teologisk) eksamen)[1] i 1766. I 1771 ble han personalkapellan hos sin far og i 1778 residerende kapellan i Lier, hvor han ble værende til sin død. Han var gift med Edle Johanne Margrethe Saabye (1751–1835), datter av en dansk prest og datterdatter av Hans Egede.
Som kapellan hos faren gjorde Schnabel en reise opp til Hans Strøm i Volda, som satte stor pris på ham og etter hans død utga hans Udkast til en Beskrivelse over Hardanger (1781) med kommentarer. Verket er rikest i naturhistorisk henseende, men inneholder også mange historiske opplysninger fra eldre og nyere tid. Hos Strøm møtte Schnabel igjen sin venn fra studietiden, Claus Frimann. Han brukte også mye tid på å avskrive gamle skinnbrev. Selv om Schnabels far var danskfødt, følte sønnen seg som harding og nordmann, og gjennom lesningen av gammelnorske tekster innså han at det var en sammenheng mellom den moderne hardangerske dialekten og det gamle norrøne skriftspråket.
Han forsøkte å bevise denne sammenhengen i Prøve paa, hvorvidt det gamle norske Sprog endnu er til i det hardangerske Bondemaal ble utgitt i 1784 av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og er det første vitenskapelige arbeid om norsk språk.[2] Det er en ordliste (bokstavene A-F) som gjengir ordene på norrønt og deretter på hardangermål, og en drøftelse som påviser at denne dialekten nedstammer fra gammelnorsk. Schnabel skjønte at norske dialekter stod språket i Kongespeilet nærmere enn språket i islandske sagaer. Han drøfter hvorfor Norge ikke har bevart det gamle målet som skriftspråk, og sammenlignet norsk med språket i andre germanske land - dette før det fantes noen sammenlignende språkvitenskap.[3]
På denne måten kom han til å foregripe språkforskerne på 1800-tallet, blant andre Ivar Aasen, som gjorde bruk av Schnabels arbeider og skrev at denne viste «en saa alvorlig Opmærsomhed for Sproget og en saa omhyggelig Behandling af Formerne, at man inderlig maa beklage, at der ikke skulde komme mere fra den samme Haand».[4]
Utenom dette leverte Schnabel en fortsettelse av Miltzows Presbyterologia Vos-Hardangriana, avfattet med stor nøyaktighet. Han tegnet også kart over Bergen stift, over Hardanger, Ulvik og Kvam. I Lier kopierte han en primstav. Schnabel ble syk av noe Strøm kalte «forraadnende Feber» og døde før han rakk å fylle 36 år.[5]
Referanser
- ^ https://snl.no/attestas
- ^ https://snl.no/Marcus_Schnabel
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 125), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 02245 5
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 125)
- ^ https://nbl.snl.no/Marcus_Schnabel
Kilder
- Dansk biografisk Lexikon [1]
- Hovdhaugen, Even et al.: The History of Linguistics in the Nordic Countries. Helsinki, 2000, s. 33–34.