Novaja Semlja
| Novaja Semlja | |||
|---|---|---|---|
| Новая Земля | |||
 Satellittbilde over Novaja Semlja (NASA). | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Polhavet | ||
| Større øyer | 2 | ||
| Areal | 90 650 km² | ||
| Høyeste punkt | 1 547 moh. (-) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Russland | ||
| Oblast | Arkhangelsk | ||
| Største bosetning | Belusja Guba | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 2 429 (2010[1]) | ||
| Befolkningstetthet | 0,03 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Novaja Semlja 73°57′09″N 56°20′55″Ø | |||
Novaja Semlja (russisk: Новая Земля – Nóvaja Zemljá, «nytt land»; gammelt norsk navn: Gåselandet) er en russisk øygruppe i Nordishavet. De to hovedøyene er Severnyjøya (Nordøya) og Juzjnyjøya (Sørøya). Øyene ligger mellom 70° 30' og 77° (Kapp Mauritius – det gamle norske navnet er Iskapp) nordlig breddegrad og mellom 52° og 69° østlig lengdegrad og skiller Karahavet i øst fra Barentshavet i vest. Befolkningen var 2 429 (per 2010, hvorav 1 972 bodde i landsbyen Belusja Guba, det administrative senteret i distriktet Novaja Zemlja, som igjen er en del av Arkhangelsk oblast.
I sovjettiden (1955–1990) ble øyene brukt til atomprøvesprengninger. Totalt 134 prøvesprengninger ble utført, hvorav 87 foregikk i atmosfæren. Det er sagt at drønnene av disse prøvesprengningene kunne høres helt i Berlevåg i Finnmark, hvor man trodde de gjentatte smellene var tordenskrall.[trenger referanse]
Geografi
Novaja Semlja er skilt fra øya Vajgatsj i sør gjennom Karastredet eller Karaporten. Novaja Semlja er delt i to øyer av en smal, krokete kanal, Matotsjkin Sjar. Arealet på Nordøya er på 50 115 km², og Sørøya på 40 528 km². Ved sydkysten ligger ei større øy, Mezjdusjarskij, på 748 km², og øvrige småøyer ved kysten utgjør tilsammen rundt 400 km². Tilsammen er altså arealet på hele Novaja Semlja på 91 791 km².
Nordøya har et alpint landskap, med fjelltopper på 1 000–1 400 meter, ofte dekket av isbreer. Høyeste fjell er 1 590 moh. Vestkysten er oppstykket i bukter og forberg. På østkysten er det flere fjordlignende innsnitt. Sørøya har et tundraklima med kun ubetydelige høyder (de høyeste på rundt 600 meter), uten ekte isbreer. Novaja Semlja er en fortsettelse av Uralfjellene på fastlandet.
Geologi
Sundet mellom øyene, Matotsjkin Sjar, ser ut til å være en erosjonsdal. Det fins flere slike daler som går tvers over øya og som gjør det mulig å krysse øya fra kyst til kyst uten nevneverdige stigninger. Berggrunnen består i sør hovedsakelig av silurske og devonske lag, gjennombrutt av eruptive bergmasser som (porfyr, mandelstein, diorit og diabas), og granitt og glimmerskifer på noen steder. I nord dominerer derimot steinkullsformasjoner. Det forekommer til og med jura- og tertiærformasjoner på øya. Naturressurser som kobber, bly og sink fins det rikelig av på øya.
Erosjonen, som her forsterkes av de store temperatursvingningene og av vinden, har sprengt overflaten i en mengde isolerte partier. Elvene er av ubetydelig størrelse, ofte bare noen få meter brede, og karakteriseres gjennom vidstrakte deltadannelser som ofte strekker seg over flere kilometer. Den aller nordligste delen av Novaja Semlja (nord for Korsviken) består av et platå, ca. 600 m på det høyeste i sydøst, som er dekket av innlandsis på flere steder. Kun på østkysten er det et isfritt område. Isbreer forekommer for øvrig helt ned til Navnløsviken. Nord for Matotsjkin Sjar strekker isbreer seg ned i dalene stort sett over alt.
Klima og dyreliv
Temperaturen er jevnt over høyere på vestkysten enn på østkysten. Gjennomsnittstemperaturen på vestenden av Matotsjkin Sjar er på -8,3 °C, men avtar lenger sør (sør for 70° 35' er den på -9,5 °C). Om sommeren er gjennomsnittstemperaturen på 2,5 °C, og om vinteren -20 °C.
Den kjente fanerogamfloraen på øya består av rundt 200 arter (vesentlig sør for 74°, nord for dette er ytterst få arter registrert). Det indre av øya mangler stort sett dyreliv, med unntak av en og annen trekkfugl, fjellemen, fjellrev, isbjørn eller rein. Selv insektene er få her. Derimot er det mer liv på kysten, med utallige trekkfugler, klippene er bokstavelig talt dekket med millioner av alker og lomvi. Om sommeren samles flokker av ender, gjess og svaner i dalene og innsjøene på øyens sørlige del. Det fins også et stort antall hval, hvalross og sel på øya.
Det rike dyrelivet ved kysten lokket tidlig til seg russiske jegere, og mange overvintret flere år på rad. I 1909 gjorde fiskere fra Arkhangelsk et forsøk på å grunnlegge en fiskerkoloni på øya. Men i 1912 var det umulig å komme fram til kolonien med forsyninger på grunn av isforholdene. Da forsyningsfartøyene endelig kom fram om sommeren 1913, hadde alle i kolonien dødd av sult (rundt 100 personer).
Historie
Det ser ut til at Novaja Semlja var kjent for jegere fra Novgorod allerede på 1000-tallet, men dens geografiske oppdagelse inntraff først på 1500-tallet. Det er vanlig å anta at Novaja Semlja var det øde landet som Hugh Willoughby påtraff i 1553 (Otto Nordenskiöld anser imidlertid dette for å ha vært øya Kolgujev). Med sikkerhet vet vi at Novaja Semlja ble besøkt av Stephen Borough i 1556.
De viktigste beskrivelsene av øya fra 1500-tallet, har vi imidlertid fra Willem Barents, som i 1594 undersøkte en del av vestkysten. I 1596–1597 kom han også fram til østkysten av øya. Ekspedisjonen ble da fast i isen, og ble tvunget til en beinhard overvintring på Nordøya, som kostet Barents livet. Historien om den skrekkelige overvintringen på Novaja Semlja ble beskrevet av skipets tømmermann Gerrit de Veer. Han ble med det den første som beskrev den atmosfæriske anomali som nå er kjent som Novaja Semlja-effekten: Han beskrev den 24. januar 1597 en soloppgang – to uker tidligere en den var forventet og rett og slett umulig på denne breddegrad. Det var ikke før i 1998 at man fant en forklaring på dette fenomenet, som var en arktisk luftspeiling.
Ryktet om gull og sølv på øya satte i gang flere russiske ekspedisjoner til øya i siste halvdel av 1700-tallet. Under en slik ekspedisjon ledet av Savva Losjkin, ble den første rundseilingen av øya gjennomført mellom 1760 og 1762.
Den viktigste ekspedisjonen til øya etter Barents, ble utført av Rozmyslov i 1769. Han etterlot seg den første beskrivelsen av Matotsjkin Sjar. Nyere mer eller mindre viktige ekspedisjoner som nevnes er Lütkes reiser i 1821-24, Pachtusovs i 1832–35, Baërs ekspedisjon i 1837, Moisejevs og Zivolkas i 1838–39 samt reiser av Rosenthal og Heuglin, Wilczek i 1872, Payer og Weyprecht, Johannesen, Nordenskiöld i 1875.
De norske fangstekspedisjonene tok til i 1868. Østsiden av øya ble kartlagt i 1870 av den norske ishavsskipperen og oppdagelsesreisende Edvard Holm Johannesen. I 1873 omkom den norske ishavsfareren Sivert Tobiesen og hans sønn under overvintring på øyene.
Den første permanente bosettingen ble nedsatt i Malye Karmakuly (norsk navn Møllerviken) på vestkysten av sørøya i 1870. Dette var det administrative hovedsetet for Novaya Zemlya inntil 1926, da administrasjonen ble overført til Belusja Guba.
På oppdrag av den russiske regjeringen anla løytnant Tjagin i 1877 en permanent stasjon til tjeneste for sjøfarende, med gode hus og livredningsbåt ved Malye Karmakuly. I 1878 dro Grinevetskij tvers over øya fra Karmakuli til østkysten, og i 1895 undersøkte T. Tjernysjev vestkysten av Gåselandet, i tillegg til at også han gikk over øya fra Karmakuli til Golitsynviken på østkysten.
Bosettingen besto av nenetsere. De ble flyttet til øya av russiske myndigheter for å motvirke de begynnende norske interessene.[2] Fram til 1894 var det bare to bosetninger på øyene, med reindrift som viktigste næringsvei. I 1920 ble de organisert i ett kollektiv. Befolkningen var da totalt 157, hvorav 128 var nenets. Matotsjkin Sjar radiostasjon ble etablert sommeren 1923.[3]
Ved forberedelsen til atomprøvesprengningene på 1950-tallet ble hele nenets-befolkningen, omkring 1500 mennesker, forflyttet til øya Kolgujev og Narjan-Mar på fastlandet.[4]
Atomprøvesprengninger
14. september 1954 besluttet Sovjetunionen å etablere et felt for atomprøvesprengninger på Novaja Semlja, som var i drift under mesteparten av den kalde krigen.
«Felt A», Chernaya Guba (70°42' N, 54°36'6 Ø), ble brukt hovedsakelig til undersjøiske prøvesprengninger mellom 1955 og 1962. «Felt B», Matotsjkin Sjar (73°24' N, 54°53' Ø) ble brukt til prøvesprengninger i underjordiske, horisontale sjakter mellom 1964 og 1990. «Felt C», Sukhoi Nos (73°42' N, 54°0' Ø), ble brukt til atmosfæriske prøvesprengninger mellom 1957 og 1962 og var feltet der den 50 megatonn store Tsar-bomben ble sprengt i oktober 1961.[5]
Det foregikk også tester andre steder på øya, det offisielle prøvesprengningsfeltet dekket over halvparten av øyas areal. I 1989 førte glasnost til at prøvesprengningene på Novaja Semlja ble allment kjent, noe som igjen åpnet en dør til vurdering av miljøet. Året etter ble feltet arena for protester fra Greenpeace-aktivister.
Den siste atomprøvesprengningen var i 1990, dette var også Sovjetunionens og Russlands aller siste prøvesprengning.
En rapport til den franske nasjonalforsamlingen oppsummerer: «De 91 prøvesprengningene i atmosfæren på Novaja Semlja utgjør totalt 239,6 megatonn sprengkraft. Dette er 97 % av sprengkraften i Sovjetunionens samlede atmosfæriske prøvesprengninger og nesten 55 % av verdens totale sprengkraft ved atmosfæriske forsøk (440 Mt)».[6]
Av klimatiske årsaker har MinAtom (Det russiske atomenergiministeriet) utført en serie mindre hydronukleære eksperimenter i nærheten av Matotsjkin Sjar hver sommer i juli og august siden 2000.
Referanser
- ^ «Всероссийская перепись населения 2010 года. Том 1 (Resultater fra den all-russiske folketellingen i 2010, bind 1)» (på russisk). Rosstat. 2011.
- ^ «The Nenets», Rødboken om folkene i det russiske riket (på engelsk)
- ^ IAEA refreransemateriale om prøvesprengningene (på engelsk)
- ^ Greenpeace-manifestet «Nuclear Free Seas» (på engelsk) Arkivert 10. januar 2009 hos Wayback Machine.
- ^ Nuclear explosions in the USSR. The North test site reference material (på engelsk)
- ^ Rapport sur les incidences environnementales et sanitaires des essais nucléaires effectués par la France entre 1960 et 1996 et éléments de comparaison avec les essais des autres puissances nucléaires, 2001, Assemblée nationale et Sénat français, «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 28. september 2007. Besøkt 7. juli 2007. side 188.
Eksterne lenker
- (en) Novaya Zemlya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Satellittbilde over Novaja Semlja. (Google Maps)
- Utvalgte satellittbilder av atomprøvefeltet på Novaja Semlja. (global security)
- History and landscape
