Planøkonomi
Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).
Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske[1] land som Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–1991. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under andre verdenskrig på grunn av vareknapphet.
Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–1932.
Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi». Dikotomien planøkonomi/markedsøkonomi oppfattes som idealtyper som en kan bruke for å sammenligne økonomiske systemer.
Fordeler og ulemper
Planøkonomi har vist seg som et effektivt økonomisk virkemiddel i alvorlige krisetider preget av vareknapphet, som for eksempel under verdenskrigene. Ved å underlegge økonomien politisk detaljkontroll kunne nesten all økonomisk virksomhet kanaliseres til krigsinnsats. Derfor ble planøkonomisk politikk benyttet av alle krigførende sider under andre verdenskrig, også land med markedsøkonomi i fredstid. Siden knapphetsøkonomien var sentrert om å maksimere produksjonen av et lite knippe varer, var det mulig for planøkonomene å ha tilstrekkelig oversikt.
Planøkonomiens tilhengere hevder at man ikke kan ha et demokratisk samfunn uten at økonomien er under kontroll. Markedsøkonomien anses av disse som udemokratisk av natur, fordi forskjellige aktører har varierende grad av innflytelse avhengig av kjøpekraft. Dersom befolkningen kontrollerer økonomien, slik intensjonen med planøkonomi er, vil alles stemmer i teorien telle likt, og innbyggerne kan føre økonomien, som resten av samfunnet, i den retningen de ønsker.
Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt økonomisk system. For å få nytte av det en økonomi produserer, er det nødvendig å forutse hva folks behov vil være i fremtiden. At én aktør har kontroll over økonomien, kan i denne sammenheng sammenliknes med å legge alle eggene i samme kurv, hevder kritikerne. Når det kun er en enkelt aktør som tar alle avgjørelser, vil man ikke få den typen diversifisering av risiko som man får i en markedsøkonomi der forskjellige aktører gjør forskjellige valg. Til dette innvender tilhengerne av planøkonomi at denne diversifiseringen også reduserer den potensielle gevinsten. Dersom staten som eneste aktør gjør de riktige valgene, vil resultatet kunne bli bedre enn om forskjellige aktører i en markedsøkonomi gjør forskjellige – noen gode, andre dårlige – valg.
Kritikerne vil imidlertid hevde at planøkonomien i praksis har vist seg å fungere dårlig. I land som Sovjetunionen under kommunismen var det ikke uvanlig at innbyggerne måtte stå i lange køer for å få tak i grunnleggende velferdsgoder. På et mer overordnet nivå hevder mange at den makten staten har i en planøkonomi, gjør at faren er meget stor for maktmisbruk fra enkeltpersoner. Videre kritiseres planøkonomier for at driften krever et stort byråkrati til å fatte beslutninger om produksjon og distribusjon, beslutninger som vil fattes av innbyggerne selv i en markedsøkonomi.
Historie
Sovjetunionens økonomi ble styrt i henhold til femårsplaner fra den første i 1928 til den 13. i 1991. Men som nevnt ovenfor, var dette en særs ineffektiv praktisering, som resulterte i stort overskudd av varer på noen områder, mens det samtidig ble stor etterspørsel av varer som ikke hadde blitt tilstrekkelig produsert. Markedsøkonomiens hovedidé om et kostnadsoptimumbasert økonomi, der tilbud møter etterspørsel, hadde her sine komparative fordeler. I Norge lanserte arbeiderpartiøkonomene Colbjørnsen og Sømme et forslag om innføring av 5-årsplaner i 1930-årene for å få bukt med den økonomiske krisen.
Planøkonomi i Norge
Under og etter den annen verdenskrig var det stor interesse for planøkonomi, og i de første tiår etter krigen ble norsk økonomisk politikk preget av slike tanker. Viktige dokumenter var det årlige nasjonalbudsjettet og de fireårige langtidsprogrammene.[2]
Annet
Planøkonomi har i enkelte tilfeller også blitt kalt «kommandoøkonomi».