Abolisjonisme

«Am I Not A Man And A Brother?», «Er jeg ikke et menneske og en bror?», symbol på antislaveri og abolisjonisme fra 1700-tallet.

Abolisjonisme var en politisk bevegelse på 1700- og 1800-tallet som arbeidet for å avskaffe slaveriet. I vestlige Europa og Nord- og Sør-Amerika var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov i 1542, og fortsatte særlig i opplysningstiden på 1700-tallet. Storbritannia forbød slaveri for Det britiske imperiet i 1833, og Det franske koloniriket fulgte etter med samme forbud femten år senere, mens slaveri først ble forbudt i USA etter den amerikanske borgerkrigs avslutning i 1865, med det 13. tillegg til USAs grunnlov. Før den tid hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå sitt mål.

Danmark-Norge avskaffet slaveri i 1792 med en kongelig forordning om «Opphevelse av negerhandelen». I løpet av ti år skulle slavehandelen fra Afrika til de danske koloniene på St. Croix, St. Thomas og St. Jan i Karibia nedlegges. Da var stavnsbåndet formelt opphevet i Danmark i 1788, men først i 1800 var det opphevet for alle grupper.

Mishandling av slave i Brasil. Illustrasjon av Jean-Baptiste Debret (1768-1848).

Kampen mot slaveriet

Abolisjonisme i Vesten fikk en tidlig start med Leyes Nuevas («De nye lover») som ble utstedt den 20. november 1542 av keiser Karl V som konge av Spania. Beslutningen var inspirert av Salamanca-skolen og skriftene til den spanske dominikanermunken Bartolomé de las Casas, en tidlig abolisjonist, som var blitt sjokkert over behandlingen av de innfødte i Den nye verden. Loven var rettet mot de spanske kolonier for å forhindre grov utnyttelse av de innfødte som Encomienda, store sammenslutninger av landeiere, gjorde seg skyldig i. I praksis erklærte keiser Karl V alle amerikanske slaver for frie, forbød bruk av innfødte som slaver, og erklærte dem som fullverdige borgere av det spanske rike. Loven møtte stor motstand, og selv om mange innfødte slaver ble satt fri, omgikk mange spanske landeiere loven ved å erstatte innfødte slaver med slavearbeidere hentet fra Afrika. Loven ble i tillegg opphevet i 1545, mens en svakere utgave ble utstedt i 1552.

På 1600-tallet fordømte kvekerne og andre religiøse grupper i Storbritannia slaveri som ukristelig. I opplysningstiden på 1700-tallet kritiserte rasjonalistiske opplysningstenkere slaveri som et brudd på menneskerettighetene. Selv om slaveri ble fordømt på slutten av 1700-tallet, særlig i Storbritannia og noen kretser i Nordstatene, hadde det liten effekt på hovedsentrene for hovedsentra: Karibia, Sør-Amerika og Sørstatene i USA.

Lord Mansfield.

«Somerset-saken» («Somerset versus Stewart») i 1772 frigjorde i praksis slavene i England og Wales. (Rettsavgjørelsen berørte ikke andre steder i Det britiske imperiet.) Dommeren William Murray, lord Mansfield, konkluderte med at slaveri ikke ble støttet av noen del av lovverket, og «uansett hvor brysomt det måtte være», måtte «den svarte settes fri». Slaven James Somerset kom i november 1769 til England fra Boston i følge med sin eier, Charles Stewart, som hadde kjøpt ham i Virginia. Lord Mandsfield anslo at det da bodde rundt 15.000 slaver i London. Somerset ble døpt i kirken St Andrew i Holborn i februar 1771 og forlot eieren sin, som imidlertid fikk tatt ham til fange og ført om bord i et skip tilhørende kaptein John Knowles for å selges i den britiske kolonien Jamaica. Men Somersets tre faddere klarte å fremskaffe et habeas corpus, et dokument som verner enkeltpersoner mot vilkårlig frihetsberøvelse. I mellomtiden hadde saken fått stor omtale i avisene, og abolisjonisten Granville Sharp støttet Somerset, så da saken kom opp i retten, sto ikke færre enn fem advokater frem og forsvarte Somerset i tre adskilte høringer. Domsavgjørelsen fastslo at en slave ikke kunne fjernes fra England mot sin vilje, selv om dette ikke betød at slaver automatisk ble frie ved ankomst til England. Men utenlandske slaver var trygge mot utlevering til fortsatt slaveri i andre land, når de først befant seg i England. Saken hadde en tidlig parallell fra en fransk domstol i 1738, «Jean Boucaux mot Verdelin»; men selv om slaven Boucaux ble satt fri, endret den franske dommen ikke slavers status i Frankrike før senere.

Slavemarkedet, maleri av Jean-Léon Gérôme, ca. 1866.

Den amerikanske kolonien Pennsylvania vedtok en lov for gradvis avskaffelse av slaveriet i 1780. Legen Benjamin Rush (1745-1813) i Philadelphia, en av the founding fathers, var en aktiv pådriver for loven, men ellers mest kjent som «den amerikanske psykiatris far», og for utstrakt brukt av årelating som behandling under et utbrudd av gul feber i byen i 1793. Rush eide selv en slave. I sitt arbeid for frigjøring av afroamerikanerne utviklet Rush en teori kalt negritude, der han mente diagnosen var en mild form for lepra, og eneste kur var å bli hvit. Rush hevdet at «negeren led av medfødt spedalskhet som...viste seg i en så mild form at overdreven pigmentering var eneste symptom». Det var Rush' overbevisning at med tiden ville afroamerikanere miste sin mørke hud og bli hvite.

Storbritannia forbød import av afrikanske slaver til sine kolonier i 1807, og USA fulgte etter med samme lov i 1808. De franske kolonier forbød import av slaver femten år senere, og først etter den amerikanske borgerkrigens avslutning i 1865 ble slaveri forbudt i USA, med et tillegg i grunnloven.

I Øst-Europa spilte abolisjonismen en rolle i bevegelser som forsøkte å få slutt på romanifolkets slaveri i Valakia og Moldova i dagens Romania. Tilsvarende bevegelser arbeidet i tsardømmet Russland for å frigjøre livegne som levde under slavelignende forhold. Den russiske reformloven om emansipasjon (frigjøring) i 1861 (egentlig Крестьянская реформа 1861 года, bokstavelig «bondereformen av 1861») var den første og viktigste av liberale reformer iverksatt av tsar Aleksander II av Russland. Reformen innebar en avvikling av livegenskapet som system for Russlands bønder. I en del områder av riket ble livegenskapet forbudt tidligere.

Mens slaveriet gradvis ble forbudt i Vesten, delvis i Øst-Europa, og til sist også i Nord- og Sør-Amerika, fortsatte praksisen i muslimske land. Mens slavehandelen over Atlanterhavet ble forbudt, økte den østover. For en stor del afrikanere førte ikke forbudet mot den atlantiske slavehandelen til frihet, kun at deres bestemmelsessted endret seg. Slaveri var vanlig i før-islamske tider, og fortsatte uforminsket da landene ble muslimske. Dessuten ble det inkorporert i mange islamske lovverk. Muslimer tok ikke bare afroamerikanere som slaver, men også folk fra Balkan, Sentral-Asia og land så langt unna som Island og Færøyene. At profeten Muhammed selv kjøpte, solgte og eide slaver kan forklare hvorfor slaveriet i muslimske land varte til langt ut på 1800-tallet, og enda senere i andre land. Det politiske presset om å forby slaveri kom hovedsakelig fra vestlige kolonimakter.

I dag er barnearbeid, slaveri og tvangsarbeid forbudt i de fleste land, foruten å være ulovlig i henhold til internasjonal lov.

Se også

• Slavehandel
• Dansk-norsk slavehandel
• Slaveskipet «Fredensborg»
• Zongmassakren