Hopp til innhold

Emeidae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emeidae
Østmoa (Emeus crassus)
Nomenklatur
Emeidae
Bonaparte, 1854
Synonymi
Emeinae
Anomalopteryginae
Populærnavn
(småmoafamilien)
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDinornithiformes
Økologi
Antall arter: 6
Habitat: terrestrisk, flygeudyktige
Utbredelse: endemiske til New Zealand
Inndelt i

Emeidae (småmoafamilien) er en familie med utdødde flygeudyktige moafugler (Dinornithiformes), som alle var endemiske til New Zealand. Seks arter er kjent, og disse er fordelt i to underfamilier med to slekter i hver. Familien viser størst artsmangfoldSørøya, men tre av artene var også representert på Nordøya. Kun én av disse var imidlertid endemisk til Nordøya, mens de to andre fantes på på begge øyene.

Artene i denne familien var ikke like storvokste som de største moaene, men noen av dem var allikevel svært store fugler. Artene utviser til dels sterk kjønnsdimorfisme, i det hunnene gjerne ble ganske mye større enn hannene. Vekten varierte, fra den relativt lille mantellsmoaen, som i snitt veide omkring 36,5 kg ifølge Worth & Scofield (2012),[1] til den kjempestore elefantfotmoaen, som i snitt veide rundt 218 kg ifølge Worth & Scofield (2012).[1]

Vekt-estimatene som Worth & Scofield (2012) ga på moaer har imidlertid senere blitt kraftig utfordret, blant annet av Brassey et al. (2013).[2] I dag regner man derfor med at mantellsmoaen veide cirka 17–36 kg,[3] mens elefantfotmoaen typisk veide 73–163 kg.[4]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Worth & Scofield (2012).[1]

Treliste

Slektskap

[rediger | rediger kilde]

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[5]

Dinornithiformes 

 Megalapteryidae

 Megalapteryx didinus



Dinornithidae
Dinornis 

D. robustus



D. novaezealandiae





 Emeidae 
 Pachyornis 

P. australis




P. elephantopus



P. geranoides






Anomalopteryx didiformis




Emeus crassus



Euryapteryx curtus







Utryddelse

[rediger | rediger kilde]

Moafuglene ble utryddet som følge av maorienes overbeskatning av bestandene.[6] Det er usikkert akkurat når de døde ut, men det var trolig på 1500-tallet. Maoriene kom til øyene mot slutten av 1200-tallet, så utryddelsen gikk raskt. De var utdødd lenge før James Cook kom til øyene. Da oppdagelsesreisende fra Europa kom til øyene, fortalte maoriene mange historier om forfedrenes jakt på kjempefugler, som de kalte moa.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c TH Worthy & RP Scofield (2012) Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised, New Zealand Journal of Zoology, 39:2, 87-153, DOI: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060
  2. ^ Brassey, C. A., Holdaway, R. N., Packham, A. G., Anne, J., Manning, P. L., & Sellers, W. I. (2013). More than one way of being a moa: differences in leg bone robustness map divergent evolutionary trajectories in Dinornithidae and Emeidae (Dinornithiformes). PLoS One, 8(12), e82668. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0082668
  3. ^ Szabo, M.J. 2013a [updated 2017]. Mantell's moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/mantells-moa
  4. ^ Szabo, M.J. 2013b [updated 2015]. Heavy-footed moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/heavy-footed-moa
  5. ^ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642Åpent tilgjengelig. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106. 
  6. ^ Mibergl and Tyrberg, Per and Tommy (1993). «Naïve birds and noble savages – a review of man-caused prehistoric extinctions of island birds». Ecography. 
  7. ^ Smith, Philippa Mein (2012). A Concise History of New Zealand. Cambridge University Press. s. 2, 5–6. ISBN 9781107402171. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata