Vannskille

Viktige vannskiller i Europa. Høyere ordens vannskiller (mellom ulike bihav til Atlanteren) er vist i rødt; lavere ordens vannskiller (mellom ulike elver som drenerer til samme bihav) i grått. De respektive tilsigsfeltene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.)

Et vannskille er grensen mellom to tilsigsfelt. Nedbøren som faller på hver sin side av et vannskille vil altså ende i ulike elver eller sågar ulike hav.

Dette skiltet ved en rasteplass langs E6 nær Hjerkinn markerer hovedvannskillet mellom nordre og søndre del av Sør-Norge.

Skilt nær Lake Traverse der hovedvannskillet i Nord-Amerika går mellom Nelsonvassdraget og Mississippibekkenet, mellom avløp til Hudsonbukta og Mexicogulfen.

Det fins vannskiller av varierende orden, der høyeste orden er vannskiller mellom ulike oseaner, f.eks. Andesfjellene, som er vannskillet mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Nestlavere orden er vannskiller mellom ulike bihav til samme hav. Eksempler på dette er det europeiske hovedvannskillet mellom Middelhavets tilsigsfelt i sør og Atlanterhavets i nord. Grensen mellom Norge og Sverige går for en stor del langs vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.

Vannskiller av lavere orden er vannskiller mellom ulike elver som munner ut i samme (bi)hav. Slike vannskiller er vist med grå linjer i figuren til høyre. Det fins vannskiller av enda lavere orden, som er vannskillene mellom bielvene til samme elv.

Begrepet hovedvannskille brukes om viktige vannskiller, dvs. av høyere orden, men uten at det fins noen faste regler for «hvor høy orden» det skal være. I Norge omtales for eksempel gjerne Jotunheimens og Dovrefjellets vannskille mellom Norskehavet og Skagerrak som hovedvannskille.^{[trenger referanse]}

Vannskiller går vanligvis langs fjellkammer eller bergrygger. Det fins eksempler på vannskiller uten iøynefallende høydedrag som atskiller tilsigsfeltene, for eksempel mellom elvene Rienz (Rienza) og Drau (Drava) i Pustertal i Tirol, som bare skilles gjennom et forholdsvis flatt platå. Innsjøen Rostojávri på grensen mellom Troms og svensk Lappland har to utløp, ett mot vest gjennom Rostaelva i Målselvvassdraget, og ett mot øst gjennom Rostoeatnu i Torneälvvassdraget. Vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen går således tvers gjennom innsjøen.^{[trenger referanse]} En tilsvarende egenskap gjelder for Lesjaskogsvatnet, men dette vannets doble utløp er kunstig frembrakt gjennom en oppdemming i 1660-årene.

Til slutt kan det forekomme at det underjordiske vannskillet avviker fra det overjordiske. Dette er tilfellet når det fins barrierer for grunnvannet som ikke er sammenfallende med topografien på overflaten. I en slik situasjon vil en regndråpe havne i forskjellige elver, avhengig av om den renner av overjordisk eller om den siver inn i grunnen først.

Forskyvning av vannskillet

Ved Verma graver Rauma seg ned i berggrunnen og forskyver vannskillet mot øst. Foto fra Kylling bru oppstrøms.

Hovedvannskillet i Skandinavia har på grunn sterkere erosjon på vestsiden flyttet seg mot øst. Ved Jotunheimen har vannskillet mellom Sogn og Østlandet flyttet seg markert østover mellom Drammensvassdragets og Glommavassdragets nedbørsfelt. Store deler av Finnmark med Finnmarksvidda heller i hovedsak mot sør, mens elvene Alta og Tana renner mot nord. I Norge har denne forskyvningen av vannskillet skapt flere agnordaler. Tydelige eksempler finnes blant annet i overgangen mellom Romsdalen og Lesja, mellom Sunndalen og Oppdal, og i indre Troms. For mindre vannskiller har det også foregått forskyvning for eksempel ved at elver som tidligere drenerte til Eikesdalsvatnet, nå drenerer til Sunndalsfjorden, og ved at Jordalen, som nå drenerer til Sognefjorden, før siste istid drenerte mot Voss.

Der landskapet er dekket av isbre, følger vannskillet isbreens fallretning. Berggrunnen under isbreen kan ha en litt annen helling enn breens fallretning, og dersom isbreen forsvinner, kan vannskillet forskyve seg.

Vannskiller i Norge

Fjelltoppen Dalsnibba ligger på hovedvannskillet i Sør-Norge, mellom den bratte og korte Geirangerelva som renner ut i Geirangerfjorden og Glommavassdraget som ender i Oslofjorden.

Meteorologisk institutt bruker eller brukte «vannskillet» om værskillet mellom Vestlandet og Østlandet. I grove trekk Langfjella og Jotunheimen mellom Vestlandet og Østlandet, og fjellstrøkene Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell-svenskegrensa mellom Østlandet og Trøndelag. Områdene øst for Langfjella kalles da «østafjells». Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover mot Vestlandet/Trøndelag. I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. Reusch påpekte i 1905 at hovedvannskillet i Norge ikke går i uregelmessig «bugtninger», men i avrundete tunger med den konvekse siden mot sør og øst. Denne formen skyldes den jevnlige forskyvningen av vannskillet på grunn av erosjon.

Vrangselva renner sørover og over grensen til Sverige. Mellom Glomma (sideelven Vingersnoret med Vingersjøen) og Vrangselva er det ved Granli stasjon et lavt vannskille. Ved stor flom i Glomma kan vannstanden stige over vannskillet og deler av Glommas vannføring kan renne over til Sverige.

Lesjaskogsvatnet ligger på vannskillet mellom Rauma og Gudbrandsdalslågen med utløp til begge. Dette er en kunstig bifurkasjon skapt ved oppdemming på 1600-tallet. Fordelingen mellom Lågen og Rauma varierer med vannføringen. Lesjaskogsvatnet drenerer både vestover til Norskehavet og sørøstover til Skagerrak.

Eksterne lenker

• Kart over verdens største vassdrag med vannskille