Hopp til innhold

Carsten Borchgrevink

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Carsten Egeberg Borchgrevink»)
Carsten Borchgrevink
Født1. des. 1864[1][2]Rediger på Wikidata
Christiania
Død21. apr. 1934[3][1][2]Rediger på Wikidata (69 år)
Oslo
BeskjeftigelseForstmann
Utdannet vedRoyal Saxon Academy of Forestry Tharandt
UtdannelseGjertsens skole i Oslo; Forsthøyskolen i Tharandt, Sachsen
EktefelleConstance Prior Borchgrevink, f. Standen
ForeldreHenrik Christian Borchgrevink og Annie f. Ridley
Barn2 sønner, 2 døtre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserSt. Olavs Orden
Patron’s Medal (1930) (neste: Richard E. Byrd, forrige: Charles Karius)[4]
Kommandørkors av Frans Josef-ordenen
Carsten Borchgrevink på Commons

Carsten Egeberg Borchgrevink (1864–1934) var en norsk polarforsker og oppdagelsesreisende. Han var en pioner innen antarktisutforskning, og la mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner ledet av Robert F. Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og andre berømte polfarere som forbindes med den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning. Borchgrevink begynte sin karriere i Antarktis i 1894 som medlem av en norsk hvalfangstekspedisjon, da han ble ett av de første menneskene som gikk i land på det antarktiske kontinentet og samlet inn de første prøvene av levende, organisk materiale sør for den sørlige polarsirkelen.

Han ledet fra 1898 til 1900 den britiske Southern Cross-ekspedisjonen – den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis og som la grunnlaget for kappløpet om Sydpolen. Ekspedisjonen var også den første som utforsket Rossbarrieren siden James Clark Ross' ekspedisjon 60 år tidligere. Borchgrevink og to kolleger besteg barrieren og gjennomførte den første sledeferden på isoverflaten. De nådde en sørlig bredde på 78°50', det sørligste punkt til da nådd av mennesker. Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen til tross for sin pionervirksomhet mottatt med liten interesse av allmennheten og geografimiljøet; oppmerksomheten var festet på Scotts forestående Discovery-ekspedisjon. Borchgrevinks følgesvenner var kritiske til hans lederskap, og hans egen fremstilling av ekspedisjonen ble sett på som journalistisk og upålitelig.

Etter Southern Cross-ekspedisjonen var Borchgrevink én av tre vitenskapsmenn som ble sendt til Karibia i 1902 av National Geographic Society for å rapportere om ettervirkningen av vulkanutbruddet fra Montagne Pelée. Deretter bosatte han seg i Oslo, der han levde et tilbaketrukket liv. Hans pionerarbeid i Antarktis ble etter hvert anerkjent og hedret av flere land, og i 1912 mottok han en gjev hyllest fra Roald Amundsen. I 1930 anerkjente omsider Storbritannias Royal Geographical Society Borchgrevinks bidrag til polarutforskningen og tildelte ham Patron's Medal. Foreningen innrømmet i sin omtale at hans arbeid i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen ikke hadde blitt ytt den rettferdighet den fortjente.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Carsten Borchgrevink ble født i Oslo som sønn av den norske advokaten Henrik Christian Borchgrevink og hans engelske hustru, Annie f. Ridley.[5] Familien bodde på Uranienborg, der Roald Amundsen, en tidvis lekekamerat, også vokste opp.[6] Borchgrevink gikk på Gjertsens skole for den høiere almendannelse, og fra 1885 til 1888 på forsthøyskolen i Tharandt i Tyskland.[7]

Ifølge historikeren Roland Huntford var Borchgrevink en rastløs skikkelse med lidenskap for eventyr. Dette førte ham som 24-åring til Australia etter forstutdannelsen.[8] I fire år arbeidet han med statlige oppmålingsarbeider i Queensland og New South Wales, før han bosatte seg i landsbyen Bowenfels som lærer i språk og naturfag ved Cooerwull Academy.[5] Hans første interesse for polarutforskning fattet han ved å lese presseomtale av lokale vitenskapsmenns arbeid i den første australske komiteen for utforskning av Antarktis.[5] Denne organisasjonen, som ble etablert i 1886, undersøkte mulighetene for å etablere permanente forskningsstasjoner i de antarktiske regioner. Planene ble ikke gjennomført; det var en sterk interesse for kommersiell hvalfangst i Sørishavet som ga Borchgrevink muligheten for å melde seg til en norsk ekspedisjon til Antarktis i 1894.[9]

Hvalekspedisjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Antarctic-ekspedisjonen 1894–95

Ekspedisjonen Borchgrevink deltok i ble organisert og ledet av Henrik Johan Bull, en norsk forretningsmann som i likhet med Borchgrevink hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende,[10] vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han Svend Foyn, den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor» som han døpte om til «Antarctic».[11] Bull hyret inn den erfarne hvalskutekapteinen Leonard Kristensen, og med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn forlot de Norge i september 1893.[11][12] Da Borchgrevink fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, ilte han dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; William Speirs Bruce, en senere fremtredende antarktisk ekspedisjonsleder, hadde hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon som naturforsker, men hadde ikke rukket å nå frem til skipets avgang fra Norge. Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og overtalte ham til å ta ham med som dekksgutt og deltidsforsker.[11]

Henrik Bulls skip «Antarctic» i pakkisen.

I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt subantarktiske øyer, men det viste seg å være dårlig med hval. Bull og Kristensen bestemte seg for å føre skipet videre sørover til områder der hval var observert på tidligere ekspedisjoner.[13] Skipet seilte gjennom et isbelte og videre inn i Rosshavet, men hval var fremdeles ikke å finne. Den 17. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der James Clark Ross hadde plantet det britiske flagget i 1841. Bull og Borchgrevink la igjen en melding i en boks som fremtidig bevis på deres ilandstigning.[14] Borchgrevink fant lav på øya, det første plantelivet oppdaget sør for den sørlige polarsirkelen.[11] Den 24. januar var skipet i nærheten av Kapp Adare på den nordligste delen av Victoria Land på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til at en lettbåt kunne settes på vannet. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte kursen mot en rullesteinstrand nedenfor forberget. Hvem som var først i land har vært gjenstand for strid; både Kristensen og Borchgrevink hevdet å ha vært først,[13] sammen med den 17 år gamle, newzealandske sjømannen Alexander von Tunzelmann som fortalte at han hadde «hoppet ut for å holde båten stødig».[11] Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen John Davis i land på Den antarktiske halvøy i 1821. Andre fangstekspedisjoner kan også ha vært i land før ekspedisjonen til Kapp Adare.[11][15]

Mens de var i land ved Kapp Adare samlet Borchgrevink flere prøver av stein og lav; sistnevnte skulle vise seg å være av stor interesse i vitenskapelige kretser, som hadde tvilt på vegetasjonens evne til å overleve så langt sør.[16] Han studerte også strandlinjen nøye og vurderte mulighetene for på en fremtidig ekspedisjon å gå i land og etablere en overvintringsleir.[17] Da «Antarctic» nådde Melbourne, mønstret Bull og Borchgrevink av skipet. Begge håpet å skaffe midler tiil en ny Antarktis-ekspedisjon, men ingen av dem lyktes.[14] Et uvennskap utviklet seg mellom dem, muligens på grunn av deres sprikende beretninger om reisen med «Antarctic»; begge fremhevet sin egen rolle uten fullt ut å anerkjenne den andres.[18]

Planlegging av en egen ekspedisjon

[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale, geografiske kongressen 1895

[rediger | rediger kilde]

For å fremme sine idéer om en ekspedisjon som skulle overvintre ved Kapp Adare på det antarktiske kontinentet, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren.[17] Han beskrev området som «en trygg beliggenhet for hytter, telt og proviant», og fortalte at det var indikasjoner på at på denne plassen «utviser ikke polarsirkelens grenseløse kraft hele sin voldsomme evne».[17] Han antydet også at kontinentets indre kunne være tilgjengelig via en enkel rute med «jevn stigning». Han avsluttet sitt foredrag med å kunngjøre at han var villig til å lede en ekspedisjon dit selv.[17]

Hugh Robert Mill, Royal Geographical Societys bibliotekar, var til stede på kongressen og rapporterte reaksjonene på foredraget: «Hans likeframhet og brå tale opprørte de akademiske diskusjonene med en frisk bris av realisme. Ingen hadde mye til overs for Borchgrevink, men han hadde en dynamisk kvalitet og var fast bestemt på å reise ned igjen til det ukjente Sør, noe som falt inn hos flere av oss som et godt tegn for utforskning».[14] Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret».[19]

Manglende støtte

[rediger | rediger kilde]
Sir Clements Markham, presidenten i Royal Geographical Society som motsatte seg Borchgrevinks planer

I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat.[12] Norsk støtte var umulig fordi «Fram»-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe, og den norske interessen var rettet mot nord.[20] Nansen ble rådspurt, men det resulterte ikke i annet enn en oppfordring om å reise til Vest-Antarktis for å lete etter Adrien de Gerlaches ekspedisjon som hadde vært borte i et år, uten å være utrustet for overvintring. Borchgrevink hadde slettes ikke noe ønske om å endre sine planer, noe Nansen hadde vanskelig for å tilgi ham.[21]

Borchgrevink forsøkte å få til et samarbeid med William S. Bruce, som også planla en ekspedisjon til Antarktis. Deres felles plan strandet da Borchgrevink, som hadde et anstrengt forhold til Henrik Bull, fikk rede på at Bruce var i diskusjoner med ham; «Jeg beklager derfor at vi ikke kan samarbeide», skrev Borchgrevink til Bruce.[18] Han oppdaget også at Royal Geographical Society hadde holdt skjult egne planer om en Antarktis-ekspedisjon siden 1893. Under påvirkning av selskapets president, Clements Markham, var dette prosjektet ikke bare betraktet som en vitenskapelig affære, men også som et forsøk på å gjenopplive Royal Navys tidligere storhet innen polarutforskning.[22] Dette skulle etter hvert utvikle seg til National Antarctic Expedition under ledelse av Robert F. Scott, og det var disse planene fremfor Borchgrevinks moderate planer som tiltrakk interesse fra de vitenskapelige selskapene. Markham var en innbitt motstander av private initiativ som kunne komme til å gå ut over den økonomiske støtten til hans prosjekt, og Borchgrevink, som måtte innse at han sto uten praktisk støtte, skrev: «Det var en bratt motbakke jeg måtte skyve min antarktiske rullestein opp».[19]

George Newnes

[rediger | rediger kilde]

I sin søken etter støttespillere møtte Borchgrevink den britiske forleggeren og redaktøren George Newnes, som blant annet hadde The Strand Magazine i sin portefølje.[23] Det var ikke uvanlig for forleggere å støtte utforskning – Newnes' store rival Alfred Harmsworth (senere Lord Northcliffe) hadde nylig finansiert Frederick Jacksons ekspedisjon til Frans Josefs land («Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen»), og han hadde gitt løfte om økonomisk bidrag til Discovery-ekspedisjonen.[24] Newnes var tilstrekkelig imponert over Borchgrevink til at han tilbød full dekning av kostnadene for den foreslått ekspedisjonen – omkring £40,000,[24] (minst £3 millioner i 2008-verdi).[25] Denne gavmildheten gjorde Markham og det geografiske miljøet rasende, da de så på Borchgrevink som en blakk, norsk ubetydelighet som hadde sikret seg britiske penger som de mente burde tilfalt dem.[26] Markham opprettholdt sin forakt og fiendtlighet overfor Borchgrevink[26] og kritiserte senere Mill for å ha deltatt på tilstelningen ved ekspedisjonens avreise.[27]

Newnes satte som betingelse at ekspedisjonen skulle benevnes «the British Antarctic Expedition» og seile under britisk flagg.[28] Av de totalt 29 mennene som deltok på toktet, var bare to briter, mens det var én australier og resten nordmenn.[24] Til tross for dette, ville Borchgrevink forsøke å fremheve ekspedisjonens britiske karakter. Han benyttet det personlige flagget til hertugen av York og brakte med seg 500 bambusstenger med miniatyrversjoner av Union Jack for «utforskning og utvidelse av det britiske imperiet».[29]

Southern Cross-ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Southern Cross-ekspedisjonen

Overvintring i Antarktis

[rediger | rediger kilde]
Stranden ved Kapp Adare med pingvinkolonien i 2001.

Med finansieringen i orden gikk Borchgrevink til anskaffelse av ishavsskuta «Pollux» som han døpte om til «Southern Cross» og utstyrte til ekspedisjonsskip.[14] «Southern Cross» seilte fra London i august 1898, og etter en tre ukers stopp i Hobart på Tasmania ankom skipet Kapp Adare 17. februar 1899. Her, på stedet som Borchgrevink hadde beskrevet for den geografiske kongressen, satte ekspedisjonen opp den aller første landbasen på det antarktiske kontinentet – midt i en pingvinkoloni. Den ble kalt «Camp Ridley» til ære for Borchgrevinks mor.[12] Den 2. mars avgikk «Southern Cross» for overvintring i New Zealand og etterlot seg en gruppe på ti personer med proviant, utstyr og 70 hunder.[30] Dette var første gang hunder ble medbrakt til Antarktis.

Louis Bernacchi, ekspedisjonens australske fysiker, skrev etter ekspedisjonen: «Borchgrevink var på mange måter ikke en egnet leder».[31] Borchgrevink var åpenbart ingen autokrat, men uten en ramme av et akseptert hierarki beskrev Bernacchi en rådende tilstand av «demokratisk anarki» der dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet.[32] Videre, etter som vinteren utviklet seg, viste det seg at Borchgrevinks tro på at Kapp Adare ville være skånet mot det verste antarktiske været slo feil; han hadde faktisk valgt et sted som var særskilt eksponert for iskald sønnavind fra innlandsisen.[33] Ettersom tiden gikk ble stemningen mer og mer laber; mennene ble irritable og kjedsomhet rådde.[34] Det var flere alvorlige uhell: et ubevoktet stearinlys førte til tilløp til brann, og ved en annen anledning var flere av mennene nær ved å bli kvalt av kullos fra ovnen.[14] Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine, og det vitenskapelige arbeidet ble gjennomført kontinuerlig. Han skrev imidlertid, med referanse til den generelle mangelen på fellesskap: «Stillheten brøler i våre ører».[28] Det la en ytterligere demper på moralen at gruppens zoolog, Nicolai Hanson, ble uhelbredelig syk og død 14. oktober.[35]

En tegning av Rossbarrieren fra 1843. Borchgrevink var den første til å seile langs barrieren siden Ross' ekspedisjon 1839–1843.

Da vinteren gikk mot slutten og forholdene gjorde det mulig å foreta sledeferder, viste deg seg snart at Borchgrevinks antakelse om en enkel rute til innlandet ikke stemte. Høye fjellkjeder med massive isbreer skilte Kapp Adare fra kontinentets indre, og dette begrenset utforskningen til de nærmeste områdene rundt leiren.[28][31] Imidlertid var Borchgrevinks hovedformål med ekspedisjonen blitt innfridd – å overvintre på det antarktiske kontinentet og gjennomføre vitenskapelige målinger der. Da «Southern Cross» vendte tilbake i slutten av januar 1900, besluttet Borchgrevink å forlate leiren til tross for at det fantes tilstrekkelig med drivstoff og proviant for en overvintring til.[36] I stedet for å vende direkte hjem, seilte «Southern Cross» sørover og avla flere øyer i Rosshavet besøk. De nådde deretter isbarrieren som James Clark Ross hadde oppdaget på sin reise 1839–43 og som senere ble oppkalt etter ham.[14] Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang, og Ross hadde ikke vært i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Borchgrevink oppdaget en vik langs barrierekanten som senere ble navngitt Bay of Whales (Hvalbukta) av Shackleton.[12] Den 16. februar 1900 gikk de som de første i land på isbarrieren, og Borchgrevink og to andre ekspedisjonsmedlemmer foretok en sledereise 16 kilometer sørover til 78°50'S – en ny sørlig rekord.[14][37] «Southern Cross» seilte deretter nordover og ankom New Zealand 1. april. Borchgrevink telegraferte straks om ekspedisjonens skjebne og returnerte med en passasjerdamper til England.[38]

Tilbakekomst og mottakelse

[rediger | rediger kilde]

Mottakelsen ved ekspedisjonens tilbakekomst til England var lunken. Den offentlige oppmerksomheten var rettet mot den forestående nasjonale antarktisekspedisjonen der Robert F. Scott nettopp var blitt utpekt som leder,[39] framfor et foretakende som framsto engelsk kun i navnet. Til tross for Southern Cross-ekspedisjonens bragder, var deler av det geografiske miljøet fremdeles fortørnet over at Borchgrevinks aksept av Newnes' støtte hadde frarøvet den nasjonale antarktisekspedisjonen midler.[14] Videre beklaget William S. Bruce at Borchgrevink hadde benyttet seg av planer han selv hadde utviklet, men ikke vært i stand til å gjennomføre.[18] Borchgrevinks troverdighet ble ikke bedre av den skrytende tonen som gjennomsyret artikler som ble publisert i Newnes’ tidsskrifter,[26] heller ikke av den journalistiske stilen i hans ekspedisjonsberetning First on the Antarctic Continent som ble utgitt i 1901.[5]

Borchgrevink hyllet sin egen ekspedisjon som en stor suksess og snakket om «et nytt Klondyke», en overflod av fisk, seler og fugler, og om metallforekomster.[40] Han listet opp ekspedisjonens viktigste landevinninger i sin bok: bevis for at en ekspedisjon kunne overvintre i Victorialand, ett års kontinuerlige magnetiske og meteorologiske observasjoner, bestemmelse av den magnetiske sørpols posisjon, oppdagelser av nye arter insekter og gruntvannsfauna, kartlegging av kysten og oppdagelsen av nye øyer, den første ilandstigningen på Rossøya og endelig ilandstigningen på isbarrieren og sledeturen til 78°50'S, det sørligste punkt noensinne nådd av mennesker.[41] Imidlertid hadde valget av overvintringsleir ved Kapp Adare utelukket omfattende geografisk utforskning av kontinentets indre.[22] De vitenskapelige resultatene var mindre omfattende enn forventet, delvis på grunn av tapet av deler av Nicolai Hansons naturhistoriske notater.[42] Borchgrevink var muligens skyldig i at disse var blitt borte;[43] han ble senere involvert i en tvist med Hansons tidligere arbeidsgiver, Natural History Museum i London over disse forsvunne notatene og prøveeksemplarer samlet av Hanson.[44]

Etter sin tilbakekomst fra Antarktis ble Borchgrevink æret av American Geographical Society og utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.[12] Senere mottok han tilsvarende heder i Danmark og Østerrike, men i England var hans arbeid i mange år i stor grad oversett til tross for Mills anerkjennelse av «et flott stykke pionerarbeid, nyttig for opplæring av menn for senere tjeneste».[42] Historikeren David Crane antyder at dersom Borchgrevink hadde vært britisk marineoffiser ville britene tatt hans bragd mer seriøst.[31]

Montagne Pelée-katastrofen

[rediger | rediger kilde]
Borchgrevink i 1898

Sommeren 1902 var Borchgrevink én av tre geografer som var invitert av National Geographic Society (NGS) for å rapportere fra følgene etter de katastrofale utbruddene fra Montagne Pelée på den karibiske øya Martinique.[45][46] Disse utbruddene hadde lagt byen Saint-Pierre i ruiner i mai 1902 med enorme dødstall.[47] Borchgrevink besøkte øya i juni da den vulkanske aktiviteten hadde stilnet og konstaterte at fjellet var «fullstendig rolig» og at panikken blant øyboerne hadde avtatt.[48] Han trodde imidlertid at Saint-Pierre aldri ville bli befolket igjen.[48] Han rapporterte så vidt å ha unnsluppet da damp hadde sprutet opp av bakken like etter at hans gruppe hadde passert: «Hvis den hadde truffet noen av oss, ville vi ha blitt skoldet til døde».[48] Han overleverte senere sin rapport til NGS i Washington.[48]

Senere liv

[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten fra Washington levde Borchgrevink et relativt tilbaketrukket liv. I september 1896 hadde han giftet seg med engelske Constance Prior Standen. De bosatte seg på Slemdal i Oslo der de fikk to sønner og to døtre, hvorav eldstesønnen Ridley ble en kjent billedkunstner. Borchgrevink henga seg hovedsakelig til sportslige og litterære aktiviteter, og skrev en bok med tittelen The Game of Norway.[14][44] Ved to anledninger vurderte han tilsynelatende å vende tilbake til Antarktis. I august 1902 uttrykte han at han hadde til hensikt å lede en antarktisekspedisjon for National Geographic Society, noe som ikke ble noe av. Et senere foretak som ble annonsert i Berlin i 1909 ble det heller ikke noe av.[44]

Robert Falcon Scott. Borchgrevink ga sin anerkjennelse til Scott etter Terra Nova-katastrofen.

Selv om han forble ute av rampelyset, opprettholdt Borchgrevink sin interesse for antarktiske anliggender og besøkte Scott kort før «Terra Nova» la ut på Scotts siste antarktisekspedisjon i juni 1910. Da nyheten om hans skjebne nådde omverdenen, tilkjennega Borchgrevink sin anerkjennelse av Scott: «Han var den første til å gjennomføre en godt organisert ekspedisjon og den første som gjennomførte systematiske undersøkelser på det store sydpolskontinentet».[49] I et kondolansebrev til John Scott Keltie, Royal Geographical Societys sekretær, skrev Borchgrevink om Scott: «Han var en mann!»[50]

I Norge var meningene om Borchgrevink delte; Roald Amundsen var en trofast venn og støttet ham,[28] mens Fridtjof Nansen, ifølge Scott, omtalte ham som en «gedigen bløff».[51] Da Amundsen vendte hjem fra sin sydpolstriumf i 1912, roste han Borchgrevinks pionerarbeid: «Vi må erkjenne at Borchgrevink ved å bestige barrieren har åpnet en vei mot syd og kastet den største hindring til side for de etterfølgende sydpolsekspedisjoner».[52]

I 1930 kom omsider den forsinkede anerkjennelsen fra London da Royal Geographical Society æret ham med sin Patron's Medal og uttalte at omfanget av problemene han hadde overvunnet hadde opprinnelig blitt undervurdert: «Det var først etter Scotts Northern Party (...) vi var i stand til å innse hvor lite sannsynlig det var at noen utforsker kunne utrette mer i Kapp Adare-området enn hva Hr. Borchgrevink hadde gjort.»[14]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Nyere fotografi av hyttene til Southern Cross-ekspedisjonen ved Kapp Adare. Forlegningshytta til venstre.

Carsten Borchgrevink døde i Oslo 21. april 1934. Til tross for hans «noe besatte ønske om å være først»[5] og hans begrensede vitenskapelige utdanning har han blitt anerkjent som en pioner innen arbeid i Antarktis og som en forløper for senere, mer omfattende ekspedisjoner.[5] En rekke geografiske objekter i Antarktis er oppkalt etter ham, inkludert Borchgrevinkkysten i Victoria Land mellom Kapp Adare og Kapp Washington, Borchgrevinkbreen i Victoria Land og Carsten Borchgrevinkisen i Dronning Maud Land.[12] Hans navn bæres også av en liten antarktisk fisk, Pagothenia borchgrevinki.[53] Hans ekspedisjonshytte står fremdeles ved Kapp Adare og vedlikeholdes av New Zealands Antarctic Heritage Trust.[54] Bygningene ble utpekt til spesielt verneområde (Antarctic Specially Protected Area (ASPA) nr. 159) i 2002.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Carsten Egeberg Borchgrevink, Norsk biografisk leksikon ID Carsten_Borchgrevink, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6qj8mkz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Carsten_Borchgrevink[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Swan, R.A. «Borchgrevink, Carsten Egeberg (1864–1934)». Australian Dictionary of Biography. Besøkt 16. august 2010. 
  6. ^ Huntford (1983), s. 28
  7. ^ «Eksepdisjonens medlemmer». Antarctic Heritage Trust. Arkivert fra originalen 6. mars 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  8. ^ Huntford (2000), s. 38
  9. ^ «Australian Antarctic Division». Australian Government: Department of the Environment. Arkivert fra originalen 21. mai 2012. Besøkt 16. august 2010. 
  10. ^ McConville, Andrew (april 2007). «Henrik Bull, the Antarctic Exploration Committee and the first confirmed landing on the Antarctic continent». Polar Record. Cambridge University Press. 43 (2): 143–152. doi:10.1017/S0032247407006109. Besøkt 16. august 2010. 
  11. ^ a b c d e f Burton, s. 677–78
  12. ^ a b c d e f «Norges glemte oppdager». Antarctic Heritage Trust. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 16. august 2010. 
  13. ^ a b «Den første landsettingen». Antarctic Heritage Trust. Arkivert fra originalen 15. mai 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  14. ^ a b c d e f g h i j «Carsten Borchgrevink (1864-1934)». South-pole.com. Besøkt 16. august 2010. 
  15. ^ «An Antarctic Timeline». South-pole.com. Besøkt 16. august 2010. 
  16. ^ Borchgrevink (1901), s. III
  17. ^ a b c d Borchgrevink (1901), s. 4–5
  18. ^ a b c Speak, s. 38–40
  19. ^ a b Borchgrevink (1901), s. 9–10
  20. ^ Næss, s. 124
  21. ^ Hasle, s. 124
  22. ^ a b Crane, s. 75
  23. ^ Jenks, John. «Review of Jackson, Kate: George Newnes and the New Journalism in Britain, 1880–1910 (Ashgate Publishing, Aldershot, 2001)». JHistory. Besøkt 16. august 2010. 
  24. ^ a b c Jones, s. 59
  25. ^ «Measuringworth». The Institute for the Measurement of Worth. Besøkt 16. august 2010. 
  26. ^ a b c Huxley, s. 25
  27. ^ Jones, s. 60
  28. ^ a b c d Preston, s. 14
  29. ^ Harrowfield, David. «The Southern Cross Expedition: Equipment and Personnel for the Expedition». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 14. februar 2012. Besøkt 16. august 2010. 
  30. ^ Harrowfield, David. «The Southern Cross Expedition: Arrival at Cape Adare». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 21. mai 2012. Besøkt 16. august 2010. 
  31. ^ a b c Crane, s. 74–75
  32. ^ Fiennes, s. 43
  33. ^ Mills, s. 94–96
  34. ^ Crane, s. 153
  35. ^ Harrowfield, David. «The Southern Cross Expedition: First Burial on the Continent». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 21. mai 2012. Besøkt 16. august 2010. 
  36. ^ Harrowfield, David. «The Southern Cross Expedition: Departure of the Expedition». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 21. mai 2012. Besøkt 16. august 2010. 
  37. ^ Mill, s. 402
  38. ^ Coleman, s. 243
  39. ^ Crane, s. 89. Scott aksepterte utnevnelsen 11. juni, fem dager før Borchgrevinks ankomst.
  40. ^ Harrowfield, David. «The Southern Cross Expedition: Results of the Expedition». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 2. juni 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  41. ^ Borchgrevink (1901), s. 7
  42. ^ a b Mill, s. 403
  43. ^ Coleman, s. 240
  44. ^ a b c Harrowfeld, David. «The Southern Cross Expedition: What became of Borchgrevink?». University of Canterbury. Arkivert fra originalen 2. juni 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  45. ^ Fellows, Rev. Samuel (Introduksjon) (1906). «Complete Story of the San Francisco Horror, by the Survivors and Rescuers». New York: Herbert D Russell. Arkivert fra originalen 24. juli 2008. Besøkt 16. august 2010.  (Kapittel XXIII av Trumbull White)
  46. ^ «Mt Pelée Eruption (1902)». San Diego State University. Arkivert fra originalen 3. mars 2001. Besøkt 16. august 2010. 
  47. ^ «The Structural Effects of Pyroclastic Flow». University of Virginia. Arkivert fra originalen 19. juni 2010. Besøkt 16. august 2010. 
  48. ^ a b c d «An Explorer's Experiences». New York Times. 4. juni 1902. Besøkt 16. august 2010. 
  49. ^ «Navnløs nyhetsrapport». New York Times. 12. februar 1913. Besøkt 16. august 2010. 
  50. ^ Jones, s. 248
  51. ^ Crane, s. 94
  52. ^ Amundsen, s. 25–26
  53. ^ «ITIS Report: Pagothenia Borchgrevinki». ITIS. Besøkt 16. august 2010. 
  54. ^ «Antarctic Specially Protected Areas». Antarctic Heritage Trust. Arkivert fra originalen 7. desember 2009. Besøkt 16. august 2010. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Kilder til artikkelen

[rediger | rediger kilde]

Øvrig litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Baugman, T.H. (1994). Before the heroes came : Antarctica in the 1890s. University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-1228-3. 
  • Borchgrevink, Carsten E. (1905). Nærmest Sydpolen aaret 1900]. København. 
  • Isachsen, Bjørn O. (2004). «Carsten Borchgrevink og de glemte polferdene mot Antarktis». Historie (1). 
  • Gramsborg, Per (1992). «The first man to have set foot on the Antarctic continent». The Norseman (2). 
  • Vogt, David (2008). Vår glemte polarhelt - Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203291388. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Carsten_Borchgrevink&oldid=24610165»