Hopp til innhold

Enderim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Engelsk barnerim.

Enderim i dikt er når slutten av en verselinje rimer med slutten av en annen verselinje.[1]

Jeg elsker deg,
du elsker meg...

I antikken ble enderim brukt i prosa av Cicero, og i vers som dette av Ovid:

Quot caelum stella to habet tua Roma puellae.
«Himmelens stjerner er tallrike som jenter i ditt Roma.»

I kristne hymner ble enderim trolig brukt for å markere linjeslutt, og som en videreføring av oldtidens hebraisk poesi. At enderim ble så enerådende i lyrikk, skapte et markert skille mellom antikken og middelalderen, og den skjønne Helene undres over fenomenet da hun vekkes til live igjen i middelalderen, slik Goethe tenker seg dette i Faust. Hun utbryter i Kristen Gundelachs oversettelse:

En klang seg synes til den annen føye,
og har et ord til øret funnet vei,
kommer et nyt og kjærtegner det første.[2]

norrønt ble kvad med enderim kalt runhent.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata