Hopp til innhold

Midgard (Tolkien)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Eriador»)

Midgard (engelsk: Middle-earth) er i J.R.R. Tolkiens fiktive univers et kontinent på Arda, hvor mange av Tolkiens historier finner sted. Selve ordet midgard er en språklig oversettelse fra det gammelengelske ordet middangeard, som refererer til denne verdenen – menneskenes land. Tolkien oversatte «Midgard» som Endor (eller noen ganger Endóre) og Ennor på de alviske språkene Quenya og Sindarin. Mytologisk sett var den nordlige delen av Endor Euroasia (det ene, samlede kontinentet for flere millioner år siden).

Mye informasjon om Midgard er basert på verker som Tolkien aldri fullførte.

Midgard ble ikke oppfunnet av Tolkien, da ordet allerede eksisterte i gammelengelsk som middangeard. Det er engelsk for hva grekerne kalte οικουμένη (oikoumenē). Også ordet «Mediterranean» kommer fra to latinske ord, medi som betyr «midt» og terra som betyr «jord».

Tolkien begynte å bruke ordet «Midgard» tidlig i 1930-årene istedenfor «De store landene», som han egentlig hadde tenkt å bruke. «Midgard» ble brukt av Tolkien for å beskrive landene øst for den store sjøen (Belegaer), eksklusive Aman – men inklusive Harad og andre dødelige land som ikke blir nevnt i hans historier.

Man trodde i oldtidens germanske og norrøne mytologi at universet besto av ni fysiske verdener som var koblet sammen. Menneskenes verden, Midgard, lå i sentrum i dette universet, og var skilt fra alvenes og gudenes land av en stor sjø. De dødes land lå under Midgard. En regnbuebru, Bivrost, gikk fra Midgard til Asgard, og krysset dermed sjøen. En annen sjø lå rundt de syv andre verdener (Vanaheim, Asgard, Alfheim, SvartAlfheim, Muspellheim, Nidavellir og Jotunheim).

Selve verdenen

[rediger | rediger kilde]

Tolkien mente at Midgards geografi skulle likne på vår egen jords geografi. Ut ifra denne ideen mener noen at Tolkien prøvde å kopiere vår egen jord, med alle de samme klimatologiske, botaniske og zoologiske likhetene. Hobbitenes land Hobsyssel burde da ha ligget i Englands temperte klima, Gondor rundt Italia og Hellas, Mordor i Tyrkia og Midtøsten. Syd-Gondor og Harad blir da plassert i Nord-Afrikas ørkener, Rhovanion i Tysklands skoger og Russlands sydlige stepper, og isbukta Forochel i Norges fjorder.

Hobbiten og Ringenes Herre blir presentert av Tolkien som en historie fra Vestmarks Røde Bok, som ble skrevet av Bilbo Lommelun og Frodo Lommelun pluss noen andre hobbiter og rettet på av gondorske professorer. I likhet med Shakespeares Kong Lear, tidsplasseres fortellingene i en historisk periode som ikke kunne ha eksistert. Datoer for årets lengde og månefasene, sammen med beskrivelsene og konstellasjonene gjør den verdenen til Jorden – ikke mer enn for flere tusen år siden. Flere år etter publiseringen gikk Tolkien ut i et brev og skrev at handlingen i bøkene fant sted for 6000 år siden.

Det er verdt å merke seg Silmarillion, som forteller en Bibel-liknende skapelseshistorie og har en beskrivelse av kosmos, inkludert Midgard. Trenger man informasjon om Valinor eller Númenor, bør man lese Silmarillion da dette er hovedkilden for all informasjon om Tolkiens Midgard.

Kosmologi

[rediger | rediger kilde]

Den eneste guddommen i Tolkiens univers blir kalt Eru Ilúvatar. I begynnelsen skapte Ilúvatar ånder som ble kalt ainuer, og han lærte dem å spille musikk. Etter at ainuene hadde blitt dyktige musikere, bød Ilúvatar dem til å lage musikk basert på en av hans egne tanker. Den mektigste ainuen, Melkor (som senere ble kalt Morgoth) – Tolkiens tolkning av Satan i hans univers – fordømte tanken. Som følge av dette introduserte Ilúvatar nye tanker, og ut ifra disse sangene ble såkornene for mye av Midgards historie lagt.

Plutselig stoppet Ilúvatar musikken, og han avslørte musikkens mening for ainuene gjennom en visjon. Rørt av visjonen følte mange av ainuene en trang til å utforske dens egenskaper, og derfor skapte Ilúvatar Eä, selve universet (Tomrommet). Da ainuene entret Eä, fant de ut at universet var formløst, fordi de hadde gått inn i tidenes begynnelse. Ainuene tok på seg store jobber, og formet Universet etter sine egne tanker. Slik skapte ainuene Arda, stedet der Ilúvatars barn skulle leve, alvene og menneskene. Femten av de mektigste ainuene ble kalt valaer og Melkor var den mektigste av dem alle, men Manwë var deres leder. Valaene slo seg ned i Arda for å bevokte det og forberede oppvåknelsen til Ilúvatars barn.

Arda begynte som en enkel, flat verden, der valaene skapte lys gjennom to enorme lamper. Melkor ødela lampene og brakte mørket til verden. Valaene trakk seg da tilbake til Ardas vestlige regioner, der de skapte de to Trærne slik at de kunne skape lys til deres nye hjemland. Etter mange år kastet valaene Melkor i fengsel for å straffe og rehabilitere ham – og for å beskytte Barna. Men når Melkor ble befridd, forgiftet han de to Trærne. Valaene tok da de to siste, friske fruktene fra Trærne og brukte dem til å skape Månen og Sola, som ble en del av Arda men samtidig var separert fra Ambar (jorda).

Før slutten av andre tideverv, da Númenors innbyggere gjorde opprør mot valaene, grep Ilúvatar direkte inn og tilintetgjorde Númenor og separerte Valinor fra resten av Arda. Han skapte da nye land og gjorde verden rund. Bare Endor var igjen i den gamle verden, og Endor ble nå Euroasia.

Tolkien fullførte aldri geografien for hele Midgard som var forbundet med Hobbiten og Ringenes Herre. I Skapelsen av Midgard, volum IV i Midgards Historie, publiserte Christopher Tolkien flere kart, både av den originale, flate jorda og av den runde verden.

Kart som ble laget av Christopher Tolkien og/eller J.R.R. Tolkien for den verdenen der Hobbiten og Ringenes Herre utspilte seg, ble publisert som illustrasjoner i Hobbiten, Ringenes Herre og Silmarillion. Tidlige utgaver av kartene som var i Silmarillion og Ringenes Herre, var inkludert i flere volum inkludert det første Silmarillion-kartet i "Skapelsen av Midgard", Det første Ringenes Herre-kartet i "Jarnagards forræderi", Det andre kartet (vest) og det andre kartet (øst) i ringkrigen og Det andre kartet over Midgard vest for de blå fjellene (også kjent som Det andre Silmarillion-kartet" i juvelenes krig (krigene som raste mellom Morgoth og alvene i forbindelse med de tre silmarillene)).

Endor var opprinnelig et slags stort, symmetrisk «skjema» som ble ødelagt av Melkor. Symmetrien ble definert av to store sub-kontinenter – et i nord og et i syd. Begge to hadde to lange fjellkjeder i de østlige og vestlige områdene. Fjellkjedene ble gitt navn som var basert på farger: Hvitfjellene, Blåfjellene, Gråfjellene og Rødefjellene. Androth er et huleområde i fjellkjeden Mithrim.

De mange konfliktene med Melkor resulterte i at landets former ble ødelagt. Opprinnelig var det en liten innsjø med vann i midten, der øya Almaren var – valaenes øy. Da Melkor ødela valaenes lamper, som gav dem lys til verden, ble det skapt to svære sjøer, men Almaren og dets innsjø ble tilintetgjort. Den nordlige sjøen ble Helcarsjøen. Landende vest for blåfjellene ble Beleriand (som betyr Valaenes land). Melkor reiste Tåkefjellene for å hindre valaen Oromës fremgang da han jaktet etter Melkors skapninger i løpet av mørkeperioden før alvenes oppvåkning.

De voldelige handlingene i løpet av vredens krig mellom Valaenes hær og Melkors hær på slutten av første tideverv utløste destruksjonen av Beleriand. Det er også mulig at i løpet av denne tiden ble Helcarsjøen tømt.

Denne verdenen ble identifisert av Tolkien som Ambar i flere skriv, men også som Imbar i senere Ringenes Herre-skriv. Ambar skal ha vært en flat verden fra destruksjonen av valaenes lys til Númenors fall – dets landmasse ble arrangert på én side av verden. Tolkiens sketsjer viser en disk-liknende ansikt som ser opp på stjernene. Et vestlig kontinent, Aman, var valaenes og eldaenes hjem. Landene i midten, Endor, var kalt «Midgard» i de fleste av Tolkiens historier.

  • Taniquetil (Quenya for høy hvit topp ) er det høyeste fjellet i Arda og det ligger i en del av Pelóri, ved Valinors kyst. På toppen av dette fjellet ligger Ilmarin. Det var herfra at Manwë og Varda så ut over hele Arda til og med over Morgenens porter.
  • Fanuidhol (Sindarin), også kjent som Bundushathûr (Khuzdul) eller Skyhode er en del av Tåkefjellene, og sammen med Caradhras og Celebdil blir noen ganger nevnt som Morias fjell.
  • Morias fjell er fjellene Celebdil, Caradhras og Fanuidhol.
  • Tarnost eller Tarnost åsene er en rekke åser i Belfalas. Til nord ligger elva Ringló. Tarnost ligger i et område kalt Dor-en-Ernil, Prinsens land.
  • Rerirtinden var et fjell i Thargelion, et område i Beleriand som lå like øst for Ered Luin, og det lå nord for Helevorn sjøen og en av utspringene til elva Gelion kom fra dette fjellet.
  • Gramfjellet ligger antakeligvis enten Jotunheiene eller i Angmars fjell, eller et sted i den nordre delen av Tåkefjellene; det kunne være den samme som Gundabadfjellet.
  • Gundabadfjellet ligger i den nordre enden av Tåkefjellene. Gundabadfjellet var et hellig sted for dvergene.
  • Amon Ethir (Sindarin: Speideråsen) er en ås reist av Finrods folk på Talath Dirnens vide sletter, øst for Nargothronds dører over elva Narog.På åsren var det klare utsynspunktet kunne Nargothronds vaktposter holde øye med alt landet omkring derfor fikk åsen navnet Speideråsen eller Speiderens ås.
  • Andram (Sindarin: Langmuren) er en åsrekke fra øst til vest i Beleriand, og delte landet i to som en lang mur. Den gikk fra Nargothrond til Sirions porter og endte ved Ramdal. Andram blir også av og til kalt Lang veggen.
  • Glithui er en elv i Midgard. Denne elva lå i Beleriand, og var en nordre sideelv til Taeglin.
  • Adorn er en elv i Midgard og har sitt utspring i Kvitklettene. Den flyter sammen med elva Jarna (Angren på Sindarin) og de skaper kongeriket Rohans vestre grense. Adorn flyter sammen med Jarna ca. 150 Númenóreanske mil vest for Rohansgapet. Den triangel formede landtungen som er mellom elvene Jarna, Adorn og Kvitklettene var symbolsk sett en del av Kongeriket Rohan, men i den senere tiden av det tredje tidevervet var dette området delt mellom Rohirrim og Dunlendingene.
  • Adurant er en elv som rant fra den søndre delen av Ered Luin og rant inn i elva Gelion, som var den største elva i øst Beleriand. Adurant markerte den søndre grensen til Ossiriand.
  • Siril er en elv i Númenor. Denne elva begynte ved foten til fjellet Meneltarma, og fløt gjennom dalen kalt Noirinan, og derfra rant den videre sørover mot byen Nindamos, hvor den møtte havet i et lite delta.
  • Rivil var en elv i det første tidevervet i Beleriand. Rivil begynte i Dorthonion, og derfra fløt den mot nordvest helt til den møtte elva Sirion i Serech myrene.
  • Aros var en elv i Beleriand og med opphav i de nordre landene rundt Himring og den møtte elven Sirion ved Aelin-uial. Elva Aros danner den søndre grensen til skogriket Doriath.
  • De seks elvene i Ossiriand var Brilthor, Gelion, Ascar, Thalos, Legolin, Duilwen og Adurant. Brilthor hadde opphav i Blåfjellene (Ered Luin). Thalos hadde sitt opphav og rant inn i Gelion.
  • Celon lå i den vestre delen av Øst Beleriand. Celon hadde sitt opphav i åsene nedenfor Himring og Meadhros grensemark, og fløt mot sørvest like forbi skogen Nan Elmoth. Så slutten den seg til elva Aros, som siden fløt østover og inn i Aelin-Uial.
  • Celebros lå i Beleriand, og fløt sammen med elva Taeglin som fløt forbi skogen Brethil. Et av strykene i elva var Dimrost.

Andre steder

[rediger | rediger kilde]
  • Gorgoroth er en slette i Mordor, mellom Dommedagsfjellet+ Barad-Dur og Nurn som ligger helt sør i Mordor. Gorgoroth blir nevnt en gang i filmen om Ringenes Herre, og står på kartene over Midgard.
  • Sverdliljevollene eller Sindarin Loeg Ningloron ligger i dalen skapt av elva Langlilja eller Sverdliljeelven, som er et tilløp til den store elva Anduin.

Eriador er et fiktivt landområde i Midgard. I det andre tideverv var Eriador dekt av store skoger, men Dúnedain felte størstedelen av disse for å bygge skip. Størstedelen av Eriador var i det tredje tideverv en del av kongeriket Arnor som ble senere splittet i de mindre rikene Rhudaur, Arthedain og Cardolan. Hobsyssel er en del av det tidligere riket Arthedain, mens Bri og de omkringliggende landsbyene ligger i det som en gang var Cardolan.

Eriador grenser i nord til isfjorden Forochel som markerte begynnelsen på Forodwaith, i vest til fjellkjeden Ered Lindon eller Ered Luin, i sør til elvene Glanduin og Gråflåma og i øst til de massive Tåkefjellene. Rundt Ringkrigen var Eriador svært tynt befolket, og det var ingen større bosetninger med unntak av Hobsyssel, Bri, Kløvendal, Gråhavnene og noen svært få mindre landsbyer. Det var også noen små dvergekolonier i Ered Lindon.

Folkeslag i Midgard

[rediger | rediger kilde]

Midgard er hjemmet til flere intelligente arter:

  • Ainuer – ånder skapt av Eru Ilúvatar
  • Austringer er et folk i den østlige delen av Midgard, i Rhunområdene. De ble først kjent i det første tideverv da Saurons skikkelse gikk til grunne under slaget ved Morgoth. Austringene var høye, slanke og brede over skuldrene, var svart i huden, øyne og hår var også svart. De opptrer i filmene To Tårn og Atter en Konge.
  • Valaer – opprinnelige ainuer som tok bolig i Midgard for å videreutvikle Eä
  • Morgoth – Det ondes personifikasjon, Satan i Tolkiens verk
  • Maiar – andre ainuer med mindre makt enn valaene
  • Alver – Ilúvatars Førstefødte
  • Mennesker – De sistfødte
  • Umaiar – onde maiaer. Annatar og Balrogenes Herre er eksempler på en ond maia
  • Hobbiter – et lite folkeslag i slekt med menneskene
  • Dverger – skapt av Aulë uten Ilúvatars tillatelse
  • Enter – trehyrder skapt av Ilúvatar etter Yavannas ønske
  • Orker – muligens opprinnelig alver, onde skapninger som ble alt opp av Morgoth
  • Troll – også onde skapninger fremskapt av Morgoth
  • Andre dyr eksisterer også, som for eksempel de store Ørnene, Huan og varger. Ørnene ble skapt av Ilúvatar sammen med entene – men disse dyrenes natur er uklar. Noen av dem kan være maiaer i dyreskapning.
  • Arveleg II var den tolvte kongen av Arthedain, han ble født i 1633 i tredje tideverv. Arveleg styrte Arthedain i 70 år, men det hendte ikke noe spesielt i hans regjeringstid. Han døde i 1813, og ble etterfulgt av sin sønn, Araval.
  • Alatar er var en av Istari, det vil si en av trollmennene som kom til Midgard. Han var en av de to blå trollmennene. Sammen med ham kom Pallando.
  • Baranor var sønn av Baran, av Bëors hus, og var selv sønnesønn til Bëor den gamle. Han bodde i Estolad, hadde en bror ved navn Boron, og en sønn ved navn Bereg.
  • Bregolas er en mann fra Bëors hus. Han var en sønn av Bregor. Bregolas hadde også en bror ved navn Barahir (far til Beren Erchamion). Bregolas var far til sønnen Baragund og Belegund, og datteren Bereth. Han døde i slaget Dagor Bragollach.
  • Baragund var en mann fra som tilhørte Bëors hus sønn av Bregolas, og levde i det første tidevervet. Baragund hadde en bror, Belegund, og en søster, Bereth. Baragund selv hadde bare et barn: datteren Morwen. Baragund overlevde slaget Dagor Bragollach og levde som en fredløs sammen med sin onkel Barahir. De ble til slutt forrådet til Sauron og drept.
  • Boron var en mann som levde i Estolad, øst for Doriath, i det første tidevervet. Han var sønn av Baran, fra Bëors hus og bror var Baranor. Han hadde sønnen Boromir.
  • Bregor var en mann fra Bëors hus. Han levde i det første tidevervet i Ladros i Dorthonion. Hans far var Boromir. Bregor var far til både Barahir (far til Beren Erchamion) og Bregorlas (som døde i Dagor Bragollach).
  • Bereg var en mann som levde i det første tideverv. Han var sønn av Baranor og en av lederne av Bëors hus.
  • Beorn er en skikkelse som hjelper Gandalf, Bilbo og de 13 dvergene i Hobbiten. Senere får Beorn ingen større rolle.
  • Gamil Zirak var en dverg som var en dyktig smed, og han var læremester av Telchar fra Nogrod. Hans arbeid ble funnet blant annet i skattkammeret til kong Elu Thingol.
  • Gróin er av Durins folk og far til Glóin og Óin og dermed bestefar til Gimli. Han var i direkte slekt med Durin den Udødelige, fordi han var sønn av Frain.

Haugvetter er onde, spøkelsesaktige vesener som bor i gravhauger. De kan prøve å fange vandrere og ta dem med inn i haugen og holde dem fanget der.

Språk i Midgard

[rediger | rediger kilde]

Tolkien oppfant to alviske språk som senere ble kjent som quenya, brukt av vanyaene, noldoene og noen telerialver – og sindarin som ble brukt av alvene som bosatte seg i Beleriand.

Andre språk i Midgard:

  • Adûnaisk – Númenoreanernes språk; «Vestens språk/tungemål», et kunstig språk som J.R.R. Tolkien skapte som en del av sitt fiktive univers Midgard; et av flere språk som ble snakket i Arda; hovedmålet til befolkningen på Númenor i det andre tideverv.
  • Svartmålet – Oppfunnet av Sauron til bruk for hans slaver
  • Khuzdûl – Dvergenes språk
  • Rohirrisk – Rohans språk (representert i Ringenes Herre som gammelengelsk)
  • Vestrønt – "alltungemålet" (representert som engelsk)
  • Valarisk – Valaenes språk

Midgards historie

[rediger | rediger kilde]

Midgards historie er delt i tre tidsperioder, kjent som Lampenes år, Trærnes år og Solens år.

Lampenes år begynte kort etter at valaene fullførte deres oppgaver med å skape Arda. Valaene lagde to lamper for å lyse opp verden. Aulë smidde to store tårn, en i det nordligste nord og en i det dypeste sør. Valaene bodde i midten, på Almaren-øya. Melkors destruksjon av de to lampene markerte slutten på Lampenes år.

Da skapte Yavanna de to trærne som fikk navnene Telperion og Laurelin i Amans land. Trærne opplyste Aman, og lot resten av Arda være mørkt – det var kun opplyst av stjernene. I begynnelsen av det første tidevervet våknet alvene ved innsjøen Cuiviénen i det østlige Endor, og ble kort tid etter oppsøkt av valaene. Mange av alvene ble bedt om å reise mot vest, mot Aman. Ikke alle fullførte reisen. Valaene hadde fengslet Melkor, men han slapp ut etterhvert. Han ble erkerival med de alviske prinsene Fëanor og Fingolfin. Han drepte da deres far, kong Finwë, og stjal de tre Silmarillene – tre edelsteiner som var smid av Fëanor som inneholdt de to trærnes lys – og ødela Telperion og Laurelin.

Fëanor forlot Aman med folket sitt, noldoene, og jaktet på Melkor helt til Beleriand, der han forbannet ham med navnet Morgoth Bauglir. Fëanor ledet den første av to grupper noldoer. Den større gruppa ble ledet av Fingolfin, og noldoene stoppet ved telerialvenes havneby Alqualondë. Telerialvene ville ikke gi noldoene skip til å dra til Midgard med. Dette førte til at Fëanor og mange av hans tilhengere angrep teleriene og stjal deres skip. Hans hær seilte over med de stjålne skipene gjennom Helcaraxë, og lot Fingolfins gruppe være igjen. Fëanor ble drept, men de fleste av hans sønner overlevde, og grunnla kongedømmer – det samme gjorde Fingolfin og hans etterkommere.

Solens år begynte da valaene skapte sola og lot den skinne over verden, Imbar. Etter flere store slag mot Morgoth, var det en lang fredsperiode som varte i 400 år. I løpet av denne perioden fant menneskene veien inn til Beleriand via Blåfjellene. Da Morgoth brøt beleiringen av Angband, falt de alviske kongedømmene en etter en, selv også Gondolins gjemte by. Den eneste seieren som tilfalt alvene og menneskene kom da Beren og Lúthien, datter av Thingol og Melian, fikk tak i en silmarill fra Morgoths jernkrone. Beren og Lúthien døde ikke lenge etter, og fikk livet tilbake i gave av valaene på én betingelse: Lúthien måtte bli udødelig og Beren skulle aldri vise seg blant menneskene lenger.

Thingol kranglet med dvergene av Nogrod, og de drepte ham og stjal silmarillen. Med entenes hjelp, overvant Beren dvergene og fikk tilbake silmarillen, som han gav tilbake til Lúthien. Ikke lenge etter døde begge to igjen, og silmarillen ble gitt til deres sønn, Dior Halvalv, som hadde gjenopprettet Doriaths kongedømme. Fëanorsønnene ødela Doriath og drepte Dior, men Diors unge datter, Elwing, rømte med juvelen. Tre sønner av Fëanor – Celegorm, Curufin og Caranthir – døde mens de prøvde å ta tilbake juvelen.

Mot slutten av tidsvervet, var det eneste som gjensto av de frie alvene og menneskene en landsby ved munnen av Sirion-elva. Blant dem var Ëarendil, som giftet seg med Elwing. Men, Fëanorsønnene krevde igjen at silmarillen skulle returneres til dem. Etter at deres krav ble avslått, bestemte de seg for å ta steinen med makt. Ëarendil og Elwing tok silmarillen over den store sjøen for å be valaene om unnskyldning og hjelp. Valaene svarte med vredens krig, og Morgoth ble tatt til fange og kastet ut av verdens grenser, ut i Tomrommet.

Silmarillenes tilbakekomst forårsaket grusomme ødeleggelser, da Beleriand ble ødelagt under vredens krig og begynte å synke ned i sjøen. Fëanors gjenværende sønner, Maedhros og Maglor ble beordret til å returnere til Valinor. De prøvde å stjele silmarillene fra de seirende valaene, men silmarillenes kraft var for sterk for dem. Begge brødrene møtte deres skjebne, og den ene falt ned i flammene mens den andre kastet juvelen i sjøen.

Slik begynte andre tideverv. Edain fikk Númenors øy i vest som deres hjem, mens mange alver ble tatt i mot i vest. Númenoranerne ble store sjøfarere, men ble også veldig misunnelige på alvene da de var udødelige. Men etter noen få århundrer kom Sauron, Morgoths nestkommanderende. Han begynte å organisere onde skapninger i de østlige landene, og fikk alviske smeder til å smi Maktens Ringer, og smidde i all hemmelighet sin egen Ring, Den ene ringen for å ta kontroll over de andre ringene. Alvene ble obs på Saurons plan så snart som da han tok på seg ringen. De tok da av seg sine egne ringer før Sauron kunne mestre deres egne viljer.

Den siste númenoranske kongen Ar-Pharazôn påførte Sauron stor skade og tok ham til Númenor som krigsgissel. Men med den ene Ringens hjelp, fordervet Sauron kongens sinn og fikk ham til å invadere Aman. Elendil og Isildur flyktet fra Aman. Da kongens hærer gikk i land på Aman, tilkalte valaene på Ilúvatar, og han grep direkte inn. Verden ble forandret, og Aman ble fjernet fra Imbar. Fra da av kunne menneskene ikke lenger finne Aman, men alvene kunne det om de brukte spesielle skip som førte dem fra Midgards sjøer til Amans sjøer.

Númenor var blitt utslettet, og med byen ble også Saurons kropp ødelagt. Hans ånd overlevde, og dro tilbake til Midgard. Elendil og hans sønner rømte til Endor og grunnla kongedømmene Gondor og Arnor. Sauron oppnådde snart sin fulle makt igjen, men alvene allierte seg med menneskene og dannet Det siste forbund og knuste ham i slaget ved Dommedagsberget. Den Ene Ringen ble tatt fra Sauron av Isildur, men ble ikke utslettet.

Tredje tideverv så at Gondor og Arnor vokste seg større og mektigere. På denne tiden hadde Sauron fått igjen mye av sin tidligere makt, og søkte etter Ringen. Han oppdaget at den var i en hobbits varetekt, og sendte ut sine tjenere, de ni ringskrømtene, for å få den tilbake. Ringbæreren, Frodo Lommelun, reiste til Kløvendal der det ble bestemt at Ringen måtte destrueres på den eneste mulige måten: kaste den ned i Orodruins flammer. Frodo dro ut fra Kløvendal med åtte følgesvenner – Ringens Brorskap. I det siste øyeblikket feilet Frodo, men med hjelp fra krypet Gollum ble ringen utslettet. Frodo og hans gode venn Samvis Gamgod ble hyllet som helter, og Sauron var overvunnet for evig og hans ånd forsvant.Gondor var i denne perioden regjert av Echtelion, etterfulgt av Egalmoth som i sin tid fulgtes av sønnen Beren.

Slutten av det tredje tideverv markerte slutten på alvenes herredømme og begynnelsen på menneskenes herredømme. Da fjerde tideverv begynte, forlot mange alver Midgard – for å dra til Valinor. De som ble igjen, ville dø sakte bort. Dvergene returnerte til Moria og gjenopprettet dvergeriket sitt der. Det var fred mellom Gondor og landene i sør. Fortellingene om hendelsene i første tideverv ble legender og sannheten bak dem glemt.

  • Aeglos (eller Aiglos) var et spyd som tilhørte alvekongen Gil-galad. Angainor er de lenkene som ble brukt til å holde Melkor (som senere ble kjent som Morgoth) i Mandos haller. De ble laget av valaen Aulë og de holdt Melkor i hele tre tidsaldere. På slutten av det første tidevervet ble Melkor igjen bundet av Angainor, og jernkronen hans ble smidd om til en snipp.
  • Andúril er et sverd smidd av bruddstykkene etter sverdet Narsil, bruddstykkene blir oppbevart av Isildurs arvinger, helt til de blir smidd sammen igjen i Kløvendal under ringkrigen til Andúril (Quenya: Vestens flamme). Sverdet blir brukt av Aragorn i krigen mot Sauron.
  • Gúthwinë (gammel engelsk for slag venn; eng: battle-friend) var et sverd båret av Éomer og brukt flittig i slaget om Helmsdjupet, og antakelig også i slaget på Pelennor-enga og i slaget ved Morannon.
  • Angrist (Sindarin: Iron-cutter) var en kniv laget av Telchar av Nogrod, og den ble båret av Curufin. Den ble tatt fra Curufin av Beren, som brukte den til å skjære en av silmarillene fra Morgoths jernkrone.
  • Anguirel var et av de to sverdene som mørkalven Eöl smidde av en jern meteoritt. Det andre sverdet het Anglachel og det ga han til Thingol som betalig for at han fikk bo i Thingols skog, Nan Elmoth. Anguirel beholdt Eöl for seg selv.
  • Herugrim var et sverd som tilhørte Kong Théoden av Rohan. Han hadde betrodd sverdet til Gríma Ormtunge.
  • Aranrúth (Kongens vrede) var et sverd som tilhørte Thingol, Konge av Doriath og Høykonge av Sindaene.
  • Ringil var et sverd som tilhørte Fingolfin, Høykonge av Noldoene. Fingolfin brukte sverdet i effektiv kamp mot Morgoth.

Tolkiens verk

[rediger | rediger kilde]

Tolkien døde i 1973. Alt videre arbeid ble redigert av Christopher Tolkien, hans sønn. Kun Silmarillion portretterer seg selv som et fullført verk; de andre er samlinger av notater og forkastede versjoner.

  • 1977 Silmarillion
    • Historien om de gamle dagene før historien om Ringenes Herre finner sted, inkludert Númenors fall.
  • 1980 Ufullendte fortellinger
    • Fortellinger og essay som er relatert til Silmarillion og Ringenes Herre, men mange ble aldri fullført.
      • Flere, men mindre viktige, verker.
  • 2007 Húrins barn
    • Historien om Túrin Turambar, slik den er skildret i Narn i Chîn Húrin, og om hans ulykkelige skjebne.