Gregers Fougner Lundh
| Gregers Fougner Lundh | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. mai 1786[1][2] Fron | ||
| Død | 11. juli 1836[1][2] (50 år) Skedsmo | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, professor | ||
| Barn | Sverrer Hakon Lundh Otto Gr. Lundh | ||
| Nasjonalitet | Norge[3] | ||
| Medlem av | Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
Gregers Fougner Lundh (født 15. mai 1786 i Fron i Gudbrandsdalen, død 11. juli 1836 på Brånes i Skedsmo) var en norsk professor i statsøkonomi og teknologi. Han skal ha en del av æren for at byene Hamar og Lillehammer ble grunnlagt, da han i 1823 fikk i oppdrag å utrede mulighetene for en by ved Mjøsa. Han spilte også en betydelig rolle for norsk historieforskning i første halvdel av 1800-tallet.
Slekt
[rediger | rediger kilde]Fougner Lundh var far til offiseren Christoffer Anker Bergh Lundh (1816–65) og arkivaren Otto Karl Klaudius Gregers Gregerssøn Lundh (1833–96).
Liv
[rediger | rediger kilde]Fougner Lundh begynte å studere medisin ved Københavns universitet, men studiene ble avbrutt ved utbruddet av Englandskrigene i 1807. Han meldte seg da etter oppfordring av prins Christian August til den norske hæren, og ble i 1808 fenrik ved Oplandske Infanteriregiment. Han deltok i krigen med Sverige, blant annet ved slaget ved Toverud, hvor den svenske grev Axel Otto Mörner overga seg. Under denne trefningen ble hans overordnede såret, slik at den 22 år gamle Lundh måtte overta kommandoen. I 1812 var han nådd kapteins grad og tjenestegjorde i generalstaben, men da Mossekonvensjonen ble sluttet i 1814, gikk han av i protest.
Mens statsråd Carsten Anker var i England, bestyrte Lundh forretningene i «5. departement» (indredepartementet), og ble i september 1814 utnevnt til byråsjef. Men allerede etter et år tok han avskjed og ble lektor ved Universitetet i Christiania. Her underviste han i blant annet bergverksdrift og teknikk, selv om han ikke hadde noen utdannelse i disse fagene, og bygget opp en modellsamling etter forbilde fra Københavns universitet. Dessuten fikk han anledning til å utvide sine kunnskaper ved flere studiereiser til utlandet. På samme tid hadde han en stilling ved universitetssekretariatet og som lærer ved Bergseminaret.
I 1822 ble Lundh utnevnt til avdøde professor Christen Smiths etterfølger som professor oeconomiae. Motstand mot slike «praktiske fag» var utbredt ved universitetet, og de var ikke eksamensfag. Derfor måtte Lundh vente så lenge på å bli utnevnt til professor, og enda lenger på å bli betalt som det. Mens Smith hadde vært professor i både botanikk og økonomi, ble Lundhs professorat begrenset til statsøkonomi, «landhusholdningslære» (jordbruk) og en overgang i 1835 også statistikk. Forelesningene hans tiltrakk seg imidlertid få studenter; ofte hadde han bare én.[4]
Fougner Lundh omkom i 1836 ved en brann på gården Brånes i Skedsmo.
Fougner Lundh og Mjøsbyene
[rediger | rediger kilde]Etter 1814 ble det planlagt å anlegge en ny by et sted på Opplandene. Lundh fikk i oppgave å utrede denne saken, og leverte i 1824 et «Forslag til Anlæggelse af en Landstad ved Mjøsens Bredder paa Hedemarken i østre Oplandenes Amt». I skriftet begrunner han hvorfor han mener at anleggelsen av en by vil være statsøkonomisk nyttig, og tilbakeviser motstanden hos kjøpmennene i Christiania, som fryktet konkurransen på det opplandske markedet. I Lundhs levetid fikk Lillehammer kjøpstadsrettigheter, mens byen Hamar ikke ble grunnlagt før i 1849, 13 år etter hans død.
Han innså at området ikke egnet seg til industri: «En by paa Opplandene skal ikke grundes paa fabrikdrift, men skal bidrage til at lokke frem og heve de arter av vareforedling som distriktets egen produksjon, innbyggernes tilbøielighed og naturen selv have bestemt for den.» Hadde Lundhs planer blitt fulgt, ville Hamar i dag hatt sentrum på Martodden, og byens navn vært Carlhammer. I 2003 ble en plass i Hamar oppkalt etter Lundh for arbeidet hans med byplanleggingen.[5]
Fougner Lundh som historiker
[rediger | rediger kilde]Det var Lundh som i 1806 eller 1807 for første gang formulerte tanken om at Norge kunne bryte språkfellesskapet med Danmark. Han var da student i København og noterte seg som et emne for en avhandling: Hvorfor har Norge ikke sit eget Nationalsprog? De norske Dialecters Fortrin, og Muligheden i sammes Foreening som et fuldkomment nationalt Skriftsprog. Noe tilfeldig innfall var det ikke, han hadde alt begynt å samle dialektord fra hjemtraktene på Hadeland. Selv om samlingen ikke ble fullført, inneholder den rundt 800 ord. Lundh oversatte også en del av Håkon Håkonssons saga til en norsk normalform han hadde laget på grunnlag av bygdemål og norrønt. Og tankene hans må ha blitt kjent, for i 1811 uttalte to fremstående dansker seg negativt om dem, og i 1813 skrev Peter Erasmus Müller at det skyldtes en fordom hvis noen mente at norsk folkemål burde bli et selvstendig språk, som i så fall kom til å bli til skade for litteraturen i begge landene.[6]
Med sin interesse for norsk historie kom Lundh til å spille en viktig rolle i datidens norske historieforskning. Etter en reise til København i 1828 for å kopiere kildeskrifter i danske arkiver, utga han året etter et Specimen på et norsk diplomatarium, en forgjenger til det store Diplomatarium Norvegicum. Hans utgivelse av Bergens gamle Bylov ble begynnelsen til utgivelsen av alle de gammelnorske lovverkene. I 1830 tok han initiativ til at Stortinget skulle bevilge penger til et norsk diplomatarium eller en samling av gammelnorske lover. Stortinget ga penger til lovutgivelsen, mens diplomatariet måtte vente til senere i århundret. En annen frukt av Fougner Lundhs opphold i København ble utleveringen av kong Christian II’s og erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiver fra det bayerske riksarkivet til Norge (München-samlingen). Hjemme i Norge katalogiserte han samlingen sammen med Rudolf Keyser. Han ble noe av en ekspert på gamle diplomer, og foresto undervisningen i diplomkunnskap ved universitetet.
Fougner Lundh tok initiativet til stiftelsen av Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie i 1832, hvor han var formann livet ut, og sammen med Henrik Wergeland og Henrik Anker Bjerregaard stiftet han på samme tid en forening for norsk språkreformasjon.[7] Han skrev dessuten mesteparten av innholdet i samfunnets tidsskrift Samlinger til det norske Folks Liv og Historie, og lot opprette et eget trykkeri for å få det utgitt.[8]
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]I Hamar ligger Fougner Lundhs plass mellom rådhuset, Statens Hus og Tinghuset.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Gregers Fougner Lundh Skrev Seg I Perioder Fougner-Lundh, Norsk biografisk leksikon ID Gregers_Lundh, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Gregers Lundh, SNAC Ark-ID w6b28rd4, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 13. november 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Andresen, Anton Fr.: «Gregers Lundh» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 9. august 2024 fra [1]
- ^ Marte Torsdatter Leland: «Hamar-entusiastens plass», Østlendingen 9. august 2003
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 128), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-02245-5
- ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 128)
- ^ [2] Ottar Dahl: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre (s. 26-27), 1959, Nasjonalbiblioteket
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Ottar Dahl: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Universitetetsforlaget, 1990.
- Preben Munthe: Norske økonomer: sveip og portretter. Oslo: Universitetsforlaget, 1992.
- Salmonsens konversationsleksikon, 2. utg., bind XVI, s. 82. København: J. H. Schultz, 1924.