Hopp til innhold

Ingeniør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Ingeniørfag»)
En elektroingeniør i Langley i 1952.

Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge.

Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.

Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».

Nåværende arbeidsoppgaver

[rediger | rediger kilde]

En ingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor:

  • Forskning / utvikling (FoU), samt utprøving / testing
  • Arbeidsleder / fabrikasjonsleder
  • Rådgiver / konsulent for teknisk prosjektering / beregning / simulasjon
  • Teknisk kvalitetssikring

En rådgivende ingeniør er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen konsulent blir brukt om ingeniører som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en ansvarlig prosjekterende (RI), en prosjektleder (PL), byggeleder (BL), ansvarlig kontrollerende (KTR) eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar.

For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova.

Historie av ingeniøryrket

[rediger | rediger kilde]

Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. foresto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) da den tok til med sin virksomhet i 1910.

Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgende grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon.

Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør.

Å designe en turbin krever ingeniørarbeid innen flere ulike felt.

Utdanning til ingeniør

[rediger | rediger kilde]

Det tilbys ingeniørutdanning på noen universiteter og på mange høgskoler i Norge. Bachelorutdanninger i ingeniørfag kjennetegnes ved at de er underlagt Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning. Utdannelse på en universitet fører til uteksaminering som sivilingeniør (vanligvis med en M.Sc.-diploma), som er en akademisk grad. Utdannelse på en høgskole fører til uteksaminering som høyskoleingeniør, som er mer praktisk orientert.

Opptakskrav

[rediger | rediger kilde]

Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss fordypning i matematikk og fysikk (Matematikk R1 og R2 og Fysikk 1).

Man er imidlertid ikke nødt til å gå studiespesialiserende linje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-årig forkurs og tresemesterordning tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagbrev kan få et spesielt tilrettelagt studieløp.

Hardangerbrua er en langspenn-hengebro over Eidfjorden - et eksempel av broteknikk / byggeteknikk

Fagfeltene innen ingeniørutdanning er bygg, data, elektro, kjemi, maskin og VVS Klima energi og miljø KEM. Innenfor disse fagfeltene tilbyr utdanningsinstitusjonene ulike studieretninger/studieprogram. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt Forskrift omrammeplan for ingeniørutdanning.

Linjeforeninger

[rediger | rediger kilde]

Flere ingeniørstudier har sine egne linjeforeninger, hvor studenter hjelper hverandre med å studere. Ofte finnes det mentorer (fra høyere studieår) som veileder førsteårsstudenter. Gjennom studentforeninger skapes det ofte gode sosiale / kollegiale sambånd for det framtidige yrkeslivet, og noen studentforeninger organiserer idrett på både kompetisjonsnivå og fritidsnivå.

Standard studieløp

[rediger | rediger kilde]

Etter fullført treårig basisutdanning (bachelorgrad i teknologi, som heter B.Sc. eller B.Eng.) pleier man å følge toårig påbygging til mastergrad (ingeniør-master, som kalles M.Sc. eller M.Eng.). Man kan eventuelt velge å gjøre en kort arbeidsperiode imellom for å oppnå en første del yrkeserfaring, og så gå videre til masterstudiet deretter. Noen få utdannelsesinstitusjoner begrenser antall år som maksimalt kan gå mellom oppnådd bachelorgrad og påbegynnelse av masterstudie.

Vanligvis gir en fullført mastergrad (ofte med valgfag pedagogikk / med linje lærerutdanning) rett til å undervise teknologi på videregående skole / yrkesfaglig skole.

Utvekslingsmulighet

[rediger | rediger kilde]

Det kan evt. være mulig å bytte utdanningssted mellom bachelorgraden og mastergraden, særlig med hensyn til å spesialisere seg på et visst fagfelt. For spesialiserte ingeniørstudier finnes det noen få europeiske masterutdanninger som delvis blir gitt i Norge / Norden og delvis i EU- / EØS-land.

Opsjonell videreutdanning / promovering

[rediger | rediger kilde]

En fullført mastergrad kan igjen danne grunnlag for opptak til doktorgrad. Man kan evt. velge å gå videre til promovering direkte etter å ha oppnådd en mastergrad; likevel velger en del ingeniører å promovere etter flere år med yrkesaktivitet først. Hensikten med promovering kan for eksempel være å ta opp undervisningsaktivitet på en universitet / høyskole, eller det kan være å gjøre teknisk forskning for å utvikle innovative produkter / optimalisere teknologier (noen få doktorand-arbeider gjøres derfor i samarbeid med bedrifter / laboratorier). Hvis et doktorant-arbeid har nådd et høyt innovasjonsnivå og er forretningsmessig gjennomførbart, kan en doktorand evt. vurdere å bli gründer og danne en start-up.

Kravene til yrkespraksis – Sysselsetting for ingeniører

[rediger | rediger kilde]

Krav om fagutøvelse med ansvar

[rediger | rediger kilde]

Med eksamen som ingeniør og praksis opp til 8 år oppfyller man, avhengig av oppgave, kravene for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3.

Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis.

Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse.

Yrkestittel

[rediger | rediger kilde]

Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse.

Kandidater som består eksamener ved høyskole eller universitet samt noen av avdelingene til Forsvarets høgskole,[1] får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet.

Arbeidsmarked

[rediger | rediger kilde]

Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører, men er for øyeblikket lav innen olje- og gassrelaterte yrker. Pr. 2024 er behovet for nyutdannete ingeniører særlig høy innenfor bl.a. geoteknikk og samferdsel. I flere land er det også behov for lærere innen teknologifag på V.G. / fagskole.

Fagorganisering

[rediger | rediger kilde]

Fagforbund

[rediger | rediger kilde]

Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er Industrienergi, Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF), NITO og Tekna. RIF er tilsluttet FIDIC (den Internasjonale Foreningen av Rådgivende Ingeniører).

Ingeniører fra ulike regioner pleier å samle seg på periodiske seminarer, som for eksempel organiseres årlig eller toårlig. Målet av slike faglige arrangementer er kunnskapsutveksling; noen av disse arrangementene gir mulighet til å oppnå etterutdanningspoeng (også kalt CPD, continuous professional development).

Fagkomitéer

[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere komitéer for normering (bl.a. hos Standard Norge) og sertifisering, hvor ulike senior sivilingeniører deltar. En av oppgavene i slike komitéer er å overdra innholdet av nye / oppdaterte europeiske normer til norske normer.

Fagtidsskrift

[rediger | rediger kilde]

Teknisk Ukeblad omtaler nyheter som er relatert til flere ingeniørfag.

Institusjoner

[rediger | rediger kilde]

SINTEF er en av Norges sentrale institusjoner for forskning innenfor ingeniørfagene.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Avdelinger Forsvarets høgskole». Forsvaret. Besøkt 18. april 2023. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]