Hopp til innhold

Omar Khayyām

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Omar Khayyam»)
Omar Khayyām
Fødtغیاث الدین ابو الفتح عمر بن ابراهیم خیام نیشاپوری
18. mai 1048[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neyshabur (Seldsjukkriket)[5][6]
Død4. des. 1131[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Neyshabur (Seldsjukkriket)[5][6]
BeskjeftigelseMatematiker, astronom, lyriker, sangtekstforfatter, filosof, musiker, astrolog, skribent, fysiker Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Bahmanyār[7]
NasjonalitetSeldsjukkriket
GravlagtOmar Khayyam Mausoleum

Omar Khayyam, persisk: عمر خیام (født 18. mai 1048 i Nishapur i Iran, død 4. desember 1131), var en persisk dikter, matematiker, filosof og astronom.

Omar Khayyam, hvis fulle navn var Ghiyath al-Din Abul Fateh Omar Ibn Ibrahim Khayyam, ble født 18. mai 1048 i Nishapur i Khorasan-provinsen i nordlige Iran hvor han vokste opp og tok sin utdannelse. Den unge Omar var en ivrig student og utmerket seg raskt i matematikk, astronomi og filosofi. Han tilbragte det meste av sitt liv i persiske intellektuelle sentra som Samarkand og Bukhara, Balkh og Isfahan.

Khayyam skrev flere verk innen matematikk og også en bok om musikk, før han var 25 år. I 1070 flyttet han til Samarkand i Usbekistan, hvor han fikk økonomisk støtte av kadien der, Abu Tahir, og dette gjorde ham i stand til å skrive det meste av hans berømte verk om algebra.

De politiske hendelsene i det 11. århundre hadde også føringer for Khayyams liv. De tyrkiske seljukkiske stammene invaderte sørvest Asia tidlig på 1000-tallet og etablerte etterhvert et regime som inkluderte det meste av regionen. I dette ustabile militære riket, som også hadde religiøse problemer ettersom det forsøkte å etablere seg som en muslimsk stat, vokste opp Khayyam opp.

Den seljukkiske sultan Malik Shah I Jalal al-Din hadde hovedsete i Isfahan, og Khayyam ble invitert av Malik Shah I og hans vesir, Nizam al-Mulk, til å sette opp et observatorium der. Sammen med andre av datidens fremtredende astronomer, ledet Khayyam vitenskapsmennene i deres forskning i 18 år og produserte arbeid av usedvanlig kvalitet. Den politiske situasjonen hadde også stabilisert seg til en periode med fred, noe som tillot Khayyam å hengi seg fullstendig til forskningsarbeidet. I løpet av denne tiden utviklet han avanserte astronomiske tabeller og bidro til å reformere kalenderen i 1079. Den var utviklet etter forespørsel fra sultanen og hans behov for et nytt program for skatteinnkreving. Khayyams kalender, kalt Al-tarikh al-Jalali etter sultanen, overgår den Gregorianske kalenderen i nøyaktighet. Spesielt målte han solåret til 365.24219858156 dager, noe som viser at han anerkjente viktigheten av nøyaktighet.

I 1092, en måned etter at vesiren Nizam al-Mulk ble myrdet på vei til Bagdad av den beryktede Assasinerordenen, døde sultan Malik Shah I. Dette avsluttet Khayyams fredelige eksistensperiode. Hans finansielle støtte ble fratatt ham og midlene til observatoriet opphørte. Selv om kalenderreformen ble satt til side etter Malik Shah Is død, har Jalalikalenderen overlevd og er fortsatt i bruk i deler av Iran og Afghanistan idag.

Med dette som historisk bakgrunn skrev Khayyam sine rubaiyat. Ruba’iyat (fra arabisk ruba’i som betyr fire) er epigrammer som består av 4 linjer med rimskjema AABA eller AAAA. Rubaiyat var populære i Persia på 800- og 900-tallet, og var sporadisk improviserte vers. De ble resitert i alle samfunnslag og kunne uttrykke både en form for hedonistisk verdsetting av livet, men også sufiske, mystiske erfaringer.

Khayyam skal selv ha vært en tilhenger av Ibn Sina (mer kjent som Avicenna i Vesten), hvis nyplatonisk filosofi ikke alltid falt like godt gjennom blant de rettroende. Han kom ofte under angrep fra de ortodokse muslimene som følte at Khayyams spørrende sinnelag ikke var i overensstemmelse med troen. Khayyam harselerer gjerne med den religiøse praksisen i flere av sine epigrammer og latterliggjør det som er hellig (diktene nedenfor er fritt oversatt av Bente Hovind):

Vi har returnert til fordervelsens vane

Vi gir avkall på de fem daglige bønnene

Hvorenn det finnes et beger vil du kunne se oss

Med vår hals lik flaskehalsen strukket frem mot det

Og

Jeg drikker vin og mine motstandere fra venstre og høyre

Sier:”Drikk ikke vin, for den er troens fiende.”

Nå som jeg vet at vinen er troens fiende, ved Allah!

Vil jeg drikke fiendens blod, for det er tillatt

Oversettelser

[rediger | rediger kilde]
"Ved Omar Khayyams grav, Jay Hambidge

I 1859 kom det ut en engelsk diktsamling oversatt og fortolket fra persisk av den engelske poeten Edward Fitzgerald, som plasserte den persiske poesien på det vestlige verdenskartet - Rubaiyat of Omar Khayyam. Med disse versene fulle av humoristisk skepsis og vidd, og gledene over vin og kjærlighet skildret med poetisk dyktighet, fikk den vestlige verden øynene opp for den klassiske persiske litteraturen. Fitzgerald var den første til å introdusere Omar Khayyams rubaiyat, eller på norsk kvartetter eller epigrammer, til Vesten, og diktene ble blant den mest kjente poesi fra Østen. Rubaiyat of Omar Khayyam av Fitzgerald ble sagt å være den mestselgende boken ved siden av Bibelen i Europa og Amerika, hvor Omar Khayyam ble den mest berømte orientalske poet. Boken har siden blitt en klassiker i verdenslitteraturen og har i stor grad bidratt til å påvirke europeiske ideer om persisk poesi og litteratur. Fitzgeralds utgave må imidlertid sies å være en noe unøyaktig oversettelse, og originalen er betydelig fordreid for å tilpasse den til datidens viktorianske romantikk. Men dens betydning for den persiske litteraturs introduksjon til Vesten er uvurderlig.

Kort tid etter Fitzgerald utgave fulge oversettelser til fransk og tysk. På norsk kom et utvalg på 91 dikt først i 1997, gjendiktet av Johannes Gjerdåker.

Filosofi og mystik

[rediger | rediger kilde]

Khayyam tillegges ofte et sufi tankesett, men dette står i kontrast til Avicennas filosofi. Khayyam var dessuten en entusiastisk vitenskapsmann innenfor flere disipliner og må derfor også ha vært en meget rasjonell mann. Det er lite sannsynlig at Khayyam hadde noe å gjøre med sufismen i det hele tatt, og hans poesi viser seg i stor grad som en motsats til sufismen. Det har derfor lite for seg å sammenligne sufiers og Khayyams mystisisme. Han hadde kanskje sin gudstro, men han dyrket mer den frie tanke, vitenskapens forskning og vinens beruselse, og han kritiserte religiøs og vitenskapelig dogmatisme.

Nettopp vinen og dens beruselse ble ofte brukt som et sufistisk bilde for mystikerens ekstatiske opphøyelse mot det guddommelige, tilintetgjørelsen av selvet og opphevelsen av det jordiske. At Khayyam dyrker vinen i sine dikt anvendes derfor som et argument for hans sufiske sinnelag. I Omars penn er det derimot ikke noe mer enn tilbedelsen av selve vinen og den jordiske, sanselige kjærlighet, og hans forhold til vin må derfor heller anses som et symbol på den frie tanke.

At han blir tillagt sufiske holdninger skriver seg også fra de mange forfalskninger som har dukket opp i forskjellige diktsamlinger. Det er ikke tvil om at de mange frittalende versene i forhold til religion har vært et problem for kopistene på den tiden. For å ufarliggjøre dem for leserne har skriverne derfor benyttet seg av et par metoder ved å legge til en del ikke-Omarske rubaiyat.

Én metode har vært å skyte inn en rekke fromme og mystiske rubaiyat i åpningen av samlingen slik at leserne blir presentert for poeten som en from sufi og kan dermed med litt velvilje tolke de vågale, religionskritiske versene som følger, i en mer mystisk og allegorisk betydning.

En annen metode har vært å illustrere hvilken gudløs poet Omar var og hvordan han hadde falt i fortapelse. Ved å åpne en samling med beskrivelser av dette, vet leseren at Omar brenner i helvete, og kan dermed nøye lese gjennom hele samlingen med skrekk og forferdelse og med et fromt grøss konstatere for seg selv at han var moralsk fordervet. For eksempel i Fitzgeralds utgaver viser det seg i ettertid at en god del av diktene er ikke-Khayyamske vers. På den annen side er det også funnet vers i diktsamlinger av Hafez og Rumi som anses for å være Omar Khayyams.

Muntlig tradisjon må også legges til grunn for variasjonene i versene. Falske vers kan ha oppstått ved at folk lærte seg dem utenat, siterte dem og gjentok dem, noen ganger med betydelige forandringer. Dessuten hvis en dikter komponerte et litt frittalende ruba’i, kunne han si det var Omar Khayyam som hadde diktet det for å unngå ubehageligheter. På den måten blandet hundrevis av falsknerier seg med Omar Khayyams egne rubaiyat.[8]

I ettertid har det utviklet seg en liten vitenskap for å avdekke om disse rubaiyat som florerer er ekte omarske eller falsknerier, og i en analyse fra tidlig forrige århundre ble det konstatert at av 1213 analyserte rubaiyat som var tilskrevet Khayyam ble bare 121 ansett som ekte.

Lyrikken til Khayyam viser ham som en fundamental pessimist, men likevel med humoristisk brodd og skarpsinn. Lykkelig var den som aldri var født; kunne han selv velge, ville han aldri ha kommet, men når han først er her, vil han ikke dra igjen:

Siden utfallet av den menneskelige eksistens i dette vertshuset med to porter (livet)

Er ingenting annet enn et blødende hjerte og overgivelsen av livet

Lykkelig er det menneskets hjerte som ingen kjenner

Og i fred det mennesket som aldri var født av en mor

Og

Hvis mitt komme var avhengig av meg, hadde jeg ikke kommet

Og igjen, hvis min avreise avhang av meg, hvorfor skulle jeg gå?

Var det ikke bedre hvis i denne vekst og forråtnelse

At jeg ikke hadde kommet, eller gått, eller aldri vært?

(Oversettelse: Bente Hovind)

Ifølge Khayyams filosofi har mennesket ingen fri vilje, vi er bare brikker i et spill. Han har ingen tiltro til gode makter; himmelens hjul er fullt av hat og sikter på våre rene sjeler, og Gud er særlig hard mot visdommens menn. Han fører en bitter anklage mot Gud, og han uttrykker tvil om det gode i det ondes eksistens. Han plages over logikken, eller mangelen på den, i Skapelsen: Hvorfor er vi skapt, når Han vet vi er fordømt likevel?

Statue av Omar Khayyam i București.

Menneskelivets korthet er også et hyppig tema i hans rubaiyat. Menneskene er som ubetydelige små punkt i universets eksistens, og våre skjebner uten viktighet:

Siden vårt opphold i denne verden ikke er en permanent hvile

Er det en stor misforståelse [å leve] uten vin og den elskede

Hvor lenge skal jeg være i håp og frykt i forhold til ” begynnelsesløs” eller ”begynt”?

Når jeg har reist hva spiller det for rolle om den (verden) har en begynnelse eller ikke?

Omars mystisisme og filosofiske ånd, hans tanker om eksistensen og meningen med livet, har mange flotte variasjoner:

Bak hemmelighetens slør (døden) finnes ingen vei for noen

Av disse tingenes skjema har menneskets sjel ingen kunnskap

Det finnes intet vertshus (hvilested) utenom i støvets hjerte

Drikk vin, for slike beretninger er ikke korte å fortelle

Og

Evighetens hemmeligheter kjenner verken du eller jeg

Og ordet som løser gåten kan verken du eller jeg uttale

Bak dette slør snakkes det om deg og meg

Når sløret dras til side forblir verken du eller jeg

(Oversettelser: Bente Hovind)

Hvordan kan vi vel vite hva som er på den andre siden av livet? Hvem har vel kommet tilbake fra Helvete eller Paradis og kan fortelle oss? Vi er ikke som gull som man kan gjemme i jorden og grave fram igjen, heller ikke som urter som blir plukket og vokser ut igjen. Nei, den skjulte sannhet beskrives slik:

Drikk vin for under jorden skal du sove lenge

Uten en venn eller ledsager eller følgesvenn eller hustru

Vær forsiktig! Fortell ingen om denne hemmelighet:

Når tulipanen først har visnet vil den ikke blomstre igjen

(Oversettelse: Bente Hovind)

Så den sanne filosofi hos Khayyam er å gripe dagen og leve i nuet. Ingen vet hva morgendagen bringer. Vin er derfor det vi trenger, og den elskede, og hvile etter tilfredsstilt lengsel. Han tilegner mange av versene til vinens gleder: vin er den første og siste av alle gleder, og den største av ungdommens gleder; den er evig liv – bitter, men skjønn.

For å komplettere gleden i vinen, trenger man sang og musikk og kjærlighet. Han nyter lyden av fløyte og rebab og den elskede må være tilstede i vinens selskap. Og han undrer seg over vinselgerne, for hva kan vel de kjøpe som er bedre enn det de selger?

Matematikk

[rediger | rediger kilde]

Blant persene selv var det derimot ikke Khayyams poetiske ferdigheter som ble mest hyllet, men hans fremragende kunnskaper innen vitenskaper som matematikk, astronomi og legekunst, noe man også har dratt nytte av flere århundre senere i den vestlige delen av verden. Særlig hans arbeid innen geometri var så langt forut for sin tid at det ikke ble brukt igjen før René Descartes bygde på Khayyams teorier på 1600-tallet.

Som matematiker var Khayyám kjent for å ha funnet en metode for å løse tredjegradsligninger ved en geometrisk metode. I 1070 skrev han sitt mest kjente verk om algebra, hvor han klassifiserte ligninger etter graden. Her presenterte han også en metode for å løse andregradsligninger som er svært lik den vi bruker i dag.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Khayyám,_Omar, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, oppført som Omar Khayyam, Find a Grave-ID 12075, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vd701t, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b MacTutor History of Mathematics archive, besøkt 22. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118736302, besøkt 14. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12876, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Arthur Christensen, Critical studies in the Ruba’iyat of ‘Umar-i-Khayyam, Det Kgl. Danske Videnskabernes Selskab, 1927.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Mehdi Aminrazavi, The Wine of Wisdom: The Life, Poetry and Philosophy of Omar Khayyam, London, 2005.
  • Omar Khayyam, Rubáiját, nytolkning från originalet av Akbar Golrang og Sven Christer Swahn, Lund, 1966.
  • A. J. Arberry, Omar Khayyam: a new version based upon recent discoveries, London, 1952.
  • Arthur Christensen, Critical studies in the Ruba’iyat of ‘Umar-i-Khayyam, Det Kgl. Danske Videnskabernes Selskab, 1927.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]