Seilskutetida

Slaget ved Scheveningen 1653, malt av nederlandske Jan Abrahamsz.Beerstraten. Tilhører Rijksmuseum Amsterdam.

Krigsskip, illustrasjon fra Cyclopedia 1728.

Seilskutetida eller seilskipstiden er en betegnelse som brukes om den tidsperioden da seilskuter var dominerende som transportmiddel på sjøen.

Avgrensning

Seilskutetidas slutt er enklere å fastsette enn seilskutetida begynnelse. Seilskuter ble avløst av dampskip og samtidig ble transport over land mer effektiv med jernbane og motorisert biltrafikk på veier. Seilskutetidas begynnelse er vanskelig å fastsette, fordi det krever kunnskap om skipstypenes utvikling, og overgangen fra båt til skip.

Seilskutetidas begynnelse

Mange vil mene at seilskutetida tok til på 1500-tallet, fordi skipene da ble større og omfanget av lange seilaser ble større etter oppdagelsene av nye verdensdeler. Men fartøy og båter med seil som framdrift, til så vel handel som krig, er brukt langt tilbake i historien. I middelalderen var trafikken med mindre seilfartøyer gjennom Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat, Øresund og Østersjøen av stor betydning for utvikling av handel og kultur i alle land som grenset til disse sjøområdene, også Norge.

En norsk handelsflåte av betydning utviklet seg først på 1700-tallet.

«Age of Sail»

Internasjonal knyttes begrepet for denne historiske perioden, på engelsk Age of Sail, til seil som fremdrift på krigsskip. Store krigsskip med seil, og bevæpnet med et stort antall kanoner, på ett, to eller tre kanondekk, var dominerende i de dominerende sjøkrigsnasjonene fra 1500-tallet fram til siste halvdel av 1800-tallet, eller fra 1600 til 1850. Sjøslag i Den amerikanske borgerkrigen mellom dampskip, uten master, seil og tilhørende rigg og med et fåtall svingbare kanoner, og tradisjonelle krigsseilskip, overbeviste om dampskipenes overlegenhet.

Gullalder for seilskuter i Norge

Gullalderen for norske seilskuter begynte i 1848, da England opphevet navigasjonsakten og frem til første verdenskrig, da dampskip for alvor overtok transporten på havet. Frem til 2. verdenskrig seilte det imidlertid norske seilskuter i handelsfart.

I den første fasen var de norske fortrinnene lave lønninger og en lang kyst. Eksport av trelast var også en viktig næring som hadde stor betydning. Hoveddelen av de norske seilskutene hørte hjemme på Sør-, Øst- og Sørvestlandet. Eierformen var ofte partrederi. Det betyr at skipet (hver skute var ett rederi) var eid av flere eiere som hver hadde et visst antall parter i skipet. I området rundt Arendal var det vanlig at bøndene ble redere ved å levere tømmer til skipene. Midt på 1880-tallet, i gullalderen, oversteg ligningsverdien av seilskutene i Nedenes amt alle gårdene i amtet.

Seilskutetidas slutt

Seilskutetida tok slutt da dampskipene overtok, og de fleste vil mene at år 1900 kan settes som tidspunktet da seilskutetida var forbi. Tyngdepunktet i den norske flåten hadde da flyttet seg fra seilskip til dampskip. Men de siste store seilskutene var i drift til etter 1. verdenskrig, og små seilskip i spesiell fart var i drift helt til 1950-årene.

Se også

• Skipsled
• Trekantfart
• Imperialisme
• Kolonialisme