San Stefano-traktaten

San Stefano-traktaten (russisk: Сан-Стефанский мир; San Stefano-freden, Сан-Стефанский мирный договор; Fredsavtalen fra San Stefano. Tyrkisk: Ayastefanos Muahedesi eller Ayastefanos Antlaşması ) var en avtale mellom det russiske imperiet og det osmanske rike som ble signert på slutten av den russisk-tyrkiske krigen 1877-1878.

Avtalen ble signert 3. mars 1878 i San Stefano (nå Yeşilköy), en landsby vest for Istanbul. Grev Nikolaj Pavlovitsj Ignatjev og Alexander Nelidov signerte på vegne av det russiske imperiet og utenriksminister Mehmed Esad Saffet Paşa og ambassadør i Tyskland Sadullah Bey på vegne av det osmanske rike.^[1]^[2]

Avtalen var ifølge den offisielle russiske posisjonen bare ment å være en midlertidig avtale for å få til en ordning med de andre stormaktene.^[3] Likevel ble avtalen nesten umiddelbart en sentral del av Bulgarias utenrikspolitikk. Denne linjen i utenrikspolitikken varte til 1944 og førte til den andre Balkankrigen og Bulgarias deltagelse i første verdenskrig.

Traktaten medvirket til at fyrstedømmet Bulgaria oppstod som en autonom enhet, etter nesten 500 år under osmansk innflytelse. 3. mars blir markert som frigjøringsdag i Bulgaria. Det store Bulgaria gjorde at naboland og land som Frankrike og Storbritannia ble urolige, og traktaten ble aldri implementert, men ble etterfulgt av traktaten i Berlin fra Berlin-kongressen i 1878.^[4]

San Stefano Peak (San Stefano-høyden) på Rugged Island i Sør-Shetlandsøyene i Antarktis har fått navnet sitt etter avtalen.

Effekt

På Bulgaria

Avtalen etablerte juridisk det autonome tributtfyrstedømmet Bulgaria med en kristen regjering og retten til å holde seg med en hær, men fyrstedømmet fungerte de facto som en uavhengig stat. Staten omfattet sletten mellom Donau og Balkanfjellene, området med Sofia, Pirot og Vranje i Velika Morava-dalen, de nordlige delene av Trakia, Øst-Trakia og nesten hele regionen Makedonia (artikkel 6).

En fyrste, som skulle velges av folket, godkjennes av de osmanske myndighetene og anerkjennes av stormaktene, skulle ta styringen over landet og en gruppe adelsmenn skulle skrive en grunnlov. De osmanske troppene skulle trekke seg ut av Bulgaria (artikkel 7), mens den russiske okkupasjonen skulle vare i to år til (artikkel 8).

På Serbia, Montenegro og Romania

Avtalen gjorde at Fyrstedømmet Montenegro mer enn doblet territoriet sitt med tidligere osmanske områder som Nikšić, Podgorica og Bar (artikkel 1), og det osmanske imperiet anerkjente landets selvstendighet.(artikkel 2).

Fyrstedømmet Serbia annekterte de mähriske byene Niš og Leskovac og ble uavhengig. (artikkel 3)

Det osmanske imperiet anerkjente uavhengigheten til Fyrstedømmet Romania. (artikkel 5) Romania fikk Nord-Dobruja fra Russland (som igjen hadde fått det fra Det osmanske riket) og gav fra seg Bugec i et tvungent bytte.

På Russland og Det osmanske imperiet

Avtalen ble underskrevet i dette huset tilhørende Simeonoglou-familien i Yeşilköy.

Som krigserstatning gav osmanene fra seg armenske og georgiske områder i Kaukasus til Russland, blant annet Ardahan, Artvin, Batum, Kars, Oltu og Doğubeyazıt. I tillegg gav de fra seg Nord-Dobruja som Russland gav til Romania i bytte med Bugec. (artikkel 19)

På andre områder

Bosnia-Hercegovina skulle bli en autonom provins (artikkel 14) slik Serbia var; Kreta, Epirus og Thessalia skulle få en begrenset form for lokalt selvstyre (artikkel 15), mens osmanene skulle stå ved et tidligere gitt løfte om reformer i Armenia for å beskytte armenerne.

Bosporosstredet og Dardanellene ble erklært åpne for alle nøytrale skip både i freds- og krigstid (artikkel 24).

Reaksjoner

Stormaktene, særlig den britiske statsministeren Benjamin Disraeli, var misfornøyd med hvordan avtalen utvidet det russiske maktområdet, og Serbia fryktet at opprettelsen av et stort Bulgaria skulle skade deres interesser i det som hadde vært osmanske områder. Dette gjorde at stormaktene reviderte avtalen på Berlin-kongressen i 1878 der de forfattet en ny traktat.

Romania, som hadde bidratt betydelig til seieren i krigen, var svært skuffet over avtalen, og den rumenske offentligheten så på noen av føringene i avtalen som brudd på russisk-rumenske avtaler fra før krigen, som skulle garantere Romanias territoriale integritet.

Østerrike-Ungarn var skuffet over avtalen, etter som den ikke førte til at de fikk større innflytelse over Bosnia og Hercegovina.

Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil, den britiske utenriksministeren, støttet den russiske posisjonen og San Stefano-traktaten. Etter at han kom tilbake fra Berlin-kongressen sa han at ved å støtte Østerrike-Ungarn i stedet for Russland hadde man «satset på feil hest».

Kartkisse til San Stefano-traktaten som viser forandringen i Serbias grenser.
Kartkisse til San Stefano-traktaten som viser forandringen i Montenegros grenser.
Kartkisse til San Stefano-traktaten som viser grensene til det nye Bulgaria.
Kartkisse til San Stefano-traktaten som viser grenseendringene mellom Russland og det osmanske imperiet i Kaukasus.