Hopp til innhold

Vestgotere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Visigoter»)
Vestgoternes kongedømme rundt 500

Vestgoterne, også kalt Visigoterne, var en av de to hovedstammene av goterne; den andre var østgoterne. Begge disse stammene var blant de germanske folkene som brakte uro i Romerriket i folkevandringstiden. Etter Romerrikets sammenbrudd spilte vestgoterne en viktig rolle i vesteuropeisk historie gjennom enda to og et halvt århundre. Den spanske kongen regner sin avstamning fra vestgoterne.

Vestgoterne som «tervingi»

[rediger | rediger kilde]

Navngivingen av dette folket er problematisk. Kort tid etter 291 laget Mamertinus en lovprisende tale om keiser Maximian (285–308) hvor han sier at «tervingi, en annen del av goterne» (Tervingi pars alia Gothorum) sluttet seg til en gruppe han kalte taifali for å angripe vandalene og gepidene. Begrepet «vandaler» kan ha vært en feilaktig identifisering av «victohali» ettersom historikeren Eutropius rapporterte en gang i tiden 360 at Dakia for tiden var befolket av taifali, victohali og tervingi. Men hundre år senere hadde begrepet endret seg til vesi. På samme måte ble den andre grenen opprinnelig kalt greutungi, men dette ble snart erstattet av ostrogothi («strålende gotere») og fra 390-årene og fremover finnes bare de tidligere begrepene kun gjenværende i episk poesi (Hervors saga).

400-tallet var de to grenene kjent som vesi og ostrogothi når kildene brydde seg med å spesifisere dem som noe mer enn gotere. Da Cassiodorus skrev goternes historie tidlig 500-tallet tolket han ostrogothi som «østgotere» og oppfant begrepet «vestgotere» for å betegne visigothi. Der var logikk i denne benevningen da vesi for tiden hersket på Den iberiske halvøya (i vest) og ostrogothi deler av Italia (i øst). Denne bruken har fortsatt til denne dag, selv om moderne historikere siden 1970-tallet har begynt å bruke samtidige begreper i stedet for Cassiodorus sine tolkninger.

Tidlig historie

[rediger | rediger kilde]

Vestgoterne dukket for første gang opp i historien som et eget folk i år 268 da de sammen med østgoterne invaderte Romerriket og strømmet inn på Balkan. Denne invasjonen overmannet de romerske provinsene Pannonia og Illyricum og truet til og med selve Italia. Men vestgoterne ble beseiret i et slag den sommeren nær dagens grense mellom Italia og Slovenia og ble så omringet i slaget ved Naissus september samme år. I løpet av de neste tre årene ble de drevet tilbake over Donau i en rekke kampanjer av keiserne Claudius II Gothicus og Aurelian. Men de fastholdt sin kontroll over provinsen Dakia som Aurelian evakuerte i 271.

Da de slo seg til i Dakia, konverterte vestgoterne til arianisme, en gren av kristendommen som trodde at Jesus ikke var del av noen guddommelig treenighet, men en rent menneskelig person skapt av Gud. Denne troen var i motsetning til hovedstrømmen katolisismen som fikk religiøst monopol i det 4. og 5. århundre. De iberiske vestgoterne holdt seg til arianismen fram til 589 da kong Reccared førte med seg hele sitt folk over til katolisismen.

Goterkrigen (377–382)

[rediger | rediger kilde]
Hovedartikkel: Goterkrigen 377-382

Goterne forble i Dakia til 376 da en av deres ledere, Fritigern, appellerte til den romerske keiseren Valens om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av Donau. Her håpet de å finne tilflukt fra hunerne som manglet evnen til å krysse brede elver med stor styrke. Valens tillot dette og hjalp til med å føre vestgoterne over elven. Men en hungersnød brøt ut og Roma klarte hverken å skaffe dem maten de var lovet eller land. Åpent opprør fulgte som førte til seks år med plyndring og ødeleggelse gjennom Balkan, en romersk keiser døde og en hel romersk hær ble ødelagt.

Slaget ved Adrianopel var den mest betydningsfulle delen av krigen. Valens handlet på en falsk beskjed og var fullstendig uvitende om goternes antall. De romerske styrkene ble slaktet og keiser Valens ble drept under kampene, noe som sjokkerte den romerske verden og til slutt førte til at romerne forhandlet med og lot barbarene slå seg ned på romersk land, en ny trend med langtrekkende konsekvenser for Romerrikets fall.

Hovedartikkel: Alarik I

Den nye keiseren, Theodosius I, inngikk fred med Fritigern i 382, og denne freden var hovedsakelig ubrutt til Theodosius døde i 395. Det året steg vestgoternes mest berømte konge, Alarik I, opp på tronen, mens Theodosius ble etterfulgt av sine udugelige sønner, Arcadius i øst og Honorius i vest.

De neste 15 årene ble sporadiske konflikter brutt av år med spent fred mellom Alarik og de mektige germanske generalene som kommanderte de romerske arméene i øst og vest og rystet den reelle makten i riket. Etter at den mektige vestlige generalen Stilicho ble myrdet av Honorius i 408 og de romerske legionene massakrerte familiene til 30 000 barbariske soldater som tjente den romerske hær, erklærte Alarik krig. Da Alarik og hans hær stod ved Romas porter, nektet Honorius fremdeles å gå vestgoterne i møte. Alarik plyndret derfor byen 24. august 410. Selv om Roma ikke lenger i praksis var hovedstaden i det vestlige Romerriket, den hadde blitt flyttet til Ravenna av strategiske grunner, rystet byens fall rikets grunnvoll.

Kongedømmet i Akvitania

[rediger | rediger kilde]

Fra 407 til 409 strømmet vandalene, sammen med sine allierte alanerne og andre germanske stammer som sveberne, inn på Den iberiske halvøya. Som svar på denne invasjonen av det romerske Hispania sikret Honorius seg vestgoternes hjelp for å ta tilbake kontrollen over territoriet. I 417 belønnet Honorius sine vestgotiske foederatier(forbundsfeller) ved å gi dem land i Akvitania hvor de kunne slå seg ned. Dette var trolig gjort i henhold til hospitalitas-reglene for tidligere soldater i hæren. Denne bosetningen dannet kjernen av det fremtidige vestgotiske kongedømmet som til slutt kom til å ekspandere over Pyreneene og inn på Den iberiske halvøya.

Politisk styrke i et karismatisk monarki avhenger på kongens personlige karakter. Vestgoternes andre store konge, Eurik, samlet de forskjellige stridende fraksjonene blant vestgoterne og tvang i 475 de romerske myndighetene til å gi dem full uavhengighet. Da han døde, var vestgoterne det mektigste av de etterfølgerstatene etter det vestlige Romerriket.

På sitt største, før nederlaget deres i slaget ved Vouillé i 507, bestod vestgoternes kongedømme av hele Den iberiske halvøya med unntak av små områder i nord hvor baskerne klarte å beholde sin uavhengighet, og svebernes kongedømme i nordvest, i tillegg til Akvitania og Gallia Narbonensis i det som i dag er Frankrike.

Kongedømmet i Iberia

[rediger | rediger kilde]
Den iberiske halvøy (530–570)

Vestgoterne ble snart den dominerende makten i Iberia. De knuste raskt alanerne, og innen 429 tvang de vandalene ut av halvøya inn i Nord-Afrika. Innen 500 kontrollerte vestgoterne nesten hele Iberia med unntak av sveber-kongedømmet i nordvest, de nordlige regionene og den sørlige Middelhavskysten (en bysantinsk provins). I begynnelsen ble de spanske territoriene styrt fra vestgoternes hovedstad i Toulouse i det sørlige Frankrike.

I Vouillé i 507 rev frankerne til seg kontrollen over Akvitania fra vestgoterne. Kong Alarik II ble drept i slaget, og etter en midlertidig retrett til Narbonne fikk de vestgotiske adelsmennene hans arving, barnekongen Amalarik, i sikkerhet over Pyreneene. Fra 511526 ble vestgoterne og østgoterne gjenforent under Teoderik den store som hersket fra Ravenna. Vestgoternes hovedstad flyttet først til Barcelona, så innover i landet til Toledo.

Granada og Hispania Baetica gikk i 554 tapt til styrker fra Det bysantinske riket som hadde blitt invitert for å hjelpe til med å fastsette en vestgotisk dynastikamp, men som ble værende som et brohode for en «gjenerobring» av vestområdene som var ønsket av keiser Justinian I.

Der var forskjellige syn i Hispania mellom de arianske vestgoterne og deres katolske undersåtter. I den katolske befolkningen på halvøya hadde uenighet ført til martyrdøden for den asketen Priscillian av Avila, og de følgende generasjonene ble forfulgt da «priscillianistiske» kjettere ble luket ut. Kort tid etter at Leo I ble utnevnt til pave, i årene 444447, sendte biskopen Turribius av Astorga i Galicia et skriv til Roma som advarte om at priscillianismen på ingen måte var død, og at til og med biskoper var blant deres tilhengere, og ba om hjelp fra Den hellige stol. Avstanden mellom partene var uoverstigelige i det 5. århundre. Noe senere utnevnte pave Simplicius (regjerte 468483) Zeno, den katolske biskopen i Sevilla, som pavens stedfortreder slik at pavens makt kunne utøves av en tettere og mer disiplinert administrasjon. Men Leo intervenerte ved å sende et sett med forslag som alle biskoper måtte signere, noe alle også gjorde.

Som andre steder konfronterte biskoper verdslige militærherrer over territoriets hegemoni. Men dersom priscillianistiske biskoper nølte med å bli kastet fra sine posisjoner, var en lidenskapelig bekymret del av de kristne samfunnene i Iberia kritiske til det mer ortodokse hierarkiet og ønsket de tolerante arianske vestgoterne velkomne. Vestgoterne avstod fra å blande seg med katolikkene, men var interessert i ro og orden. De arianske vestgoterne var også tolerante overfor jødene, en tradisjon som ble husket i tiden etter vestgoterne i Septimania, eksemplifisert av karrieren til Ferreol, biskopen i Uzés (død 581). Vestgoternes forfølgelse av jødene kom først etter omvendelsen til katolisismen til den vestgotiske kong Reccared I og den samme synoden av katolske biskoper som i 633 tok vestgotiske adelsmenns rett til å bekrefte valget av en konge, erklærte at alle jøder måtte døpes.

Den vestgotiske loven (forum judicum) som hadde vært del av aristokratiets muntlige tradisjon, ble skrevet ned tidlig i det 7. århundre og finnes fremdeles i to separate lovsamlinger som er tatt vare på i El Escorial. Den går mer i detalj enn en moderne grunnlov vanligvis gjør og avslører en god del om vestgoternes sosiale strukturer.

Den siste arianske vestgotiske kongen, Liuvigild, erobret suevienes kongedømme i 585 og nesten hele de nordlige regionene (Cantabria) i 574 og tok tilbake deler av de sørlige områdene som ble mistet til bysantinerne, og som hans arving erobret fullstendig i 624. Med katoliseringen av de vestgotiske kongene, øket de katolske biskopenes makt til de ved synoden i Toledo i 633 tok rettet til adelsmennene til å velge en konge fra kongefamilien. Kongedømmet overlevde til 711 da kong Roderik (Roderigo) ble drept mens han motsatte seg en invasjon fra sør av umayyad-muslimene i slaget ved Guadelete den 19. juli. Dette markerte begynnelsen på den muslimske erobringen av Iberia hvor nesten hele halvøya kom under islamsk styre i 718.

En vestgotisk adelsmann, Pelayo, anses som den som begynte den kristne Reconquista, gjenerobringen, av Iberia i 718 da han beseiret umajadene i slaget ved Covadonga og opprettet kongedømmet Asturias i den nordlige delen av halvøya. Andre vestgotere som nektet å slutte seg til muslimsk tro eller leve under muslimsk styre, flyktet nordover til frankernes kongedømme, og vestgoterne innehadde nøkkelroller i Karl den stores rike få generasjoner senere.

Vestgotiske konger

[rediger | rediger kilde]

Tidlige konger

[rediger | rediger kilde]
År Konge Merknader
369380 Fritigern
369381 Atanarik
År Konge Merknader
395410 Alarik I
410415 Ataulf myrdet
415 Sigerik myrdet, tilhørte amaliene
415419 Wallia
419451 Teoderik I mistet livet i slaget ved Chalons
451453 Torismund
453466 Teoderik II
466484 Eurik
484507 Alarik II
507511 Gesalek
511531 Amalarik Teoderik den store var regent 511526

Senere konger

[rediger | rediger kilde]
Statue i Madrid av kong Wamba (A. Carnicero, 1750-53).
År Konge Merknader
531548 Teudis
548549 Teudigisel
549554 Agila
554567 Atanagild
568573 Liuva I
568586 Liuvigild
586601 Reccared I Konverterte til katolisimen
601603 Liuva II
603610 Witterik
610612 Gundemar
612621 Sisebur
621 Reccared II
621631 Suintila
631636 Sisenand
636640 Chintila
640641 Tulga
641649 Chindasuinth
649672 Recceswinth
672680 Wamba
680687 Erwig
687701 Ergica
701710 Witiza
710711 Roderik

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  1. Bachrach, Bernard S. (1973): «A Reassessment of Visigothic Jewish Policy, 589-711» i: American Historical Review 78, no. 1, s. 11-34.
  2. Collins, Roger (1989): The Arab Conquest of Spain, 710-797. Oxford: Blackwell Publishers, opptrykk, 1998.
  3. Constable, Olivia Remie (1997): «A Muslim-Christian Treaty: The Treaty of Tudmir (713)» i: Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources, Olivia Remie Constable (red), Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 37-38
  4. Constable, Olivia Remie, & Jeremy duQ. Adams (1997): «Visigothic Legislation Concerning the Jews» i: Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources, Olivia Remie Constable (red), Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 21-23.
  5. Glick, Thomas F. (1979): Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages: Comparative Perspectives on Social and Cultural Formation. Princeton: Princeton University Press
  6. Heather, Peter (1996): The Goths. Oxford: Blackwell Publishers.
  7. Kennedy, Hugh (1996): Muslim Spain and Portugal: A Political History of al-Andalus. Harlow, Essex: Longman.
  8. Mathisen, Ralph W. (1997): «Barbarian Bishops and the Churches ‘in Barbaricis Gentibus’ During Late Antiquity» i: Speculum 72, no. 3, s. 664-697.
  9. Nirenberg, David (1997): «The Visigothic Conversion to Catholicism» i: Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources, Olivia Remie Constable (red). Philadelphia: University of Pennsylvania Press. s. 12-20
  10. Rosales, Juratė (2004): Los Godos. Barcelona, Ariel S.A., 2. utg., spansk utgave
  11. Sivan, Hagith (1987): «On Foederati, Hospitalitas, and the Settlement of the Goths in A.D. 418» i: American Journal of Philology 108, no. 4, s. 759-772.
  12. Velázquez, Isabel (1999): «Jural Relations as an Indicator of Syncretism: From the Law of Inheritance to the Dum Inlicita of Chindaswinth» i: The Visigoths from the Migration Period to the Seventh Century: An Ethnographic Perspective, Peter Heather (red). Woodbridge, Suffolk: Boydell Press, s. 225-259
  13. Wolf, Kenneth Baxter (red. & overs.) (1999): Conquerors and Chroniclers of Early Medieval Spain. Vol. 9, Translated Texts for Historians. Liverpool: Liverpool University Press.
  14. Wolfram, Herwig (1988): History of the Goths. Berkeley: University of California Press.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • Vestgoternes lov: tekst. Forordet er skrevet i 1908 og må leses kritisk. På engelsk.