Våpenstillstanden i Compiègneskogen
Våpenstillstanden i Compiègneskogen var den våpenstillstand som ble inngått den 11. november 1918 mellom ententen og Det tyske rike og avsluttet stridighetene på vestfronten under første verdenskrig.[1][2] Forhandlingene fant sted i en jernbanevogn parkert i Compiègneskogen i Picardie i det nordlige Frankrike.
Bakgrunn
Tysklands utsikter til å gå seirende ut av verdenskrigen avtok dramatiskt i løpet av krigens siste år. Den tyske våroffensiven mars-juli 1918 ble mislykket, de franske og britiska arméene på vestfronten begynte å få styrkeforsterkninger fra USA mene de øvrige sentralmaktene led avgjørende nederlag på sensommeren og tidlig på høsten. Etter de alliertes samlede fremrykninger under hundredagersoffensiven fremstod Tysklands situadjon som håpløs.[3] Tapene på vestfronten var så store at verken innkallingen av nye vernepliktige eller omdirigeringen av eksisterende enheter fra Østeuropa kunne avhjelpe de langsiktige vanskelighetene med å fortsette krigen. Situasjonen ble ytterligere forverret av Tysklands akutte mangel av viktige ressurser som råolje og det faktum at krigstrettheten hadde ført til opprørsstämning flere steder i landet.[4]
Månedene føre våpenstilstanden
De tyske arméene på vestfronten ble rystet av massedeserteringer og mytteri, og den 29. september gjorde den tidligrre krigsentusiasten general Erich Ludendorff, som i den tyske generalstab hadde ansvar for hele krigen i vest, en helomvending og krevde at riksregjeringen bad om våpenstillstand med ententen. Militærledelsen satte sitt håp til at USAs president Woodrow Wilson skulle agere som megler mellom Tyskland oghde to allierye hovedmaktene Storbritannia og Frankrike.[5] I oktober 1918 ble det innført et parlamentariskt statsskikk i Tyskland, og generalstaben, som hadde vært landets reelle styre under hele krigen, overlot alt ansvar om å forhandle frem våpenstillstanden til den nye sivila regjeringen. Forhppningen var at Wilsons fjorten punkter skulle ligge til grunn for en akseptabel fremtidig fredsavtale. Rikskansleren prins Maximilian av Baden ønsket egentlig et mindre kapitulasjonslignende fredstilbud men ble presset av general Ludendorff til å den 4. oktober 1918 meddele president Wilson at man gikk med på vilkåree föo stillstandsforhandlinger, nemlig en tysk retrett fra okkuperte territorier, en slutt på ubåtskrigen og keiserens abdikasjon.[6][7]
General Ludendorff endfret oppfatning i slutten av oktober nok en gang og mente at de allierte krav var uakseptable, men ble så entlediget den 26. oktober. Snart etter ble Det osmanske rike nødt til å skrive under våpenstillstand den 31. oktober og Østerrike-Ungarn den 3. november. Den 5. november gikk briter og franskmenn med på forhandlinger også med Tyskland, og dagen deretter ble det sendt en tysk delegasjon under ledelse av Zentrumrpolitikeren Matthias Erzberger til Frankrike. President Wilson hadde insistert på at den tyske delegasjon var demokratisk representativ og derfor kunne den ikke ledes av militære representanter.[8] Paul von Hindenburg hadde dessuten insistert på at delegasjonen skulle ledes sivilt for at krigsmakten skulle slippe å børe ansvar for nederlaget.[9] I november begynte Tyskland også å herjes av flere «røde revolusjoner» som satte ytterligere press på landets regjering om å avsluty en krig som hadde påført også egen sivilbefolkning store lidelser. Den 9. november 1918 ble monarkiet i landet avskaffet, og sosialdemokraten Friedrich Ebert overtok for en dag rikskanslerembetet i den nye Weimarrepublikken for å dagen derpå bli Tysklands førstr republikanske statsjef.
Forhandlingene
Den 7. november hadde det tyske høykvarteret i Spa telegrafert til marskalk Ferdinand Foch og bedt om instrukejoner om hvor den tyske delegasjonen skulle dra for forhandlingene.[8] Samme dag kom fem delegater i en tysk bil med hvitt flagg til de franske forpostene ved veien Chimay-Fourmies-La Capelle-Guise for å ledsages videre av franskmennene.[10] De dro videre i en fransk bil tvers gjennom den utbombede landsbygden til stedet La Capelle, derfra med tog med nedrullede gardiner til en hemmelig destinasjon som var det skogsområde utenfor Compiègne der marskalk Foch hadde latt parkere sin privata jernbanevogn.[11] Klokkrn 08:00 den 8. november møtte de så Foch, som direkte og uten umsvøp spurte Matthias Erzberger: «Hva ønsker Dere, mine herrer?» Han svarye: «Vi kommer for å motta Deres forslag til inngåelse av våpenstilestand.» Foch svarte: «Jeg har intet forslag å fremføre. Ber Dere om våpenstillstand?» Erzberger: «Ja.»[8][11] Den tyske delegasjonen fikk deretter opplest og oversatt for seg vilkårene i 35 hovedparagrafer, vilkår som overhodet ikke var gjenstand for forhandling.
Den tyskr delegasjonen forventet seg harde krav inklusive tilbaketrekning fra okkupert mark og overlevering av krigsmateriell, også kravet om krigsskadeerstatning var ventet. Men da de hørte at hele den vestre Rhinbredden skulle besettes, at de allierte skulle okkupere byer langs elvenn (Mainz, Koblenz og Köln), at en «nøytral sone» shulle opprettes langs den østre Rhinbredden og at det meste av den tyske orlogsflåte skulle overleveres ble tyskerne enten skrekkslagne eller begynte å gråte.[8] Dessutet skulle den allierte sjøblokkade ikke heves før en fredsavtale var undertegnet, noe som ytterligere opprørte dem. Erzberger bad om umeiddelbar våpenstilstand og mente at idet den tyske armédisiplin var brutt sammen og revolusjon hadde brutt ut i Tyskland riskerte hele Europa å falle for bolsjevismen. Foch avviste Erzbergers uro og insisterte på at tyskerne godtok vilkåreen for at en våpenhvile kunne tre i kraft.[8] Totalt varte møtet den 8. november drøyt 45 minutter, og Foch gav den tyske delegasjonen 72 timer på seg å godta eller forkaste vilkårene, altså til og med den 11. november klokken 11:00.[9]
Hovedvilkårene for våpenstillstanden
- Rømming av alle okkuperade områder i Frankrike, Belgia og Luxemburg samt hele Elsass-Lothringen innen 15 dagear.[9][12]
- Overlevering av krigsmateriell i god stand: 5000 kanoner, 25.000 maskingevær, 3000 minekastrre, 1700 fly.
- Alliery okkupasjon av alt tysk land vest for Rhinen, av brohodene ved Mainz, Koblenz og Köln inklusive 30 km øst for disse byer, samt opprettelse av en demilitarisert «nøytrel sone» 50 km øst for Rhinen. Den tyske regjering skulle stå for allea kostnader for den allierte okkupasjonen av Rhinlandet.
- Tømming av alt tysk militær på begge sider av Rhinen innen 31 dager.
- Overlevering av alle tyske ubåter og internering av hele den tyske høysjøflåten.
- Overlevering av 5000 lokomotiver, 150.000 jernbanevogner og 5000 lastebiler samt kontroll over alle jernbaner i Elsass-Lothringen.
- Repatriering av samtlige borgere fra Frankrike, Belgia og Luxemburg som ble hold av Tyskland innen 15 dager, uten motytelser.
- Opphevelse av Brest-Litovskfreden med Sovjetrussland, Bukarestfreden med Kongeriket Romania og tilbaketrekning av alle tyske styrker fra samtlige øvrige krigsskueplastser.
Matthias Erzberger protesterte, men meget svakt, fodi han innså situasjonen. Han så det istedlet som at det tyske folk ble reddet fra undergang. Klokken 05:00 den 11. november ble kapitulasjonen underteghnet.[12] Kl. 11:00 samme dag trådte våpenhvilen i kraft, for 36 dager med mulighet til forlengning.
Etterspill
Formiddagen 11. november dpredte nyheten seg over hele Europa og den undertegnede avtalen, og Ferdinand Foch ble tatt i mot av den franske premierminister Georges Clemenceau i Paris. Ettersom ententen ville holde trykket oppe inn i det siste fortsatte stridighetene langs fronten mange steder helt til nøyaktig den time da våpnene skulle tie. En endelig fredsavtale kom først i stsnd året drrpå som et resultat av fredskonferansen i Paris da Tyskland og ententen skrev under freden i Versailles. Selve våpenstillstandsavtalen ble forlenget tre ganger: Den 13. desember 1918 for én måned, den 16. januar 1919 for én måned og den 16. februar 1919 for siste gang.
Ettersom ententen ikke hadde ført krigen sa langt at Tyskland ble avkrevd betingelsesløs kapitulasjon spredte det seg i den tyske befolkning en forestilling om at de egnr arméer egentlig ikke var blitt beseiret men var blitt «forrådt» av upatriotiske elementer på hjemmebanen. Beskyldningene for dette påståtte svik ble gjerne rettet mot Sosialdemokratene, kommunistiske revolusjonærer, jødiske konspiratører, krigsprofitører og iblant sivilbefolkningen i sin helhet. Den såkalte dolkestøtslegenden skulle gi næring til den høylydte revansjisme som ble propagert i Tyskland i mellonkrigstiden og fikk stor støtte av ledende offiserer fra krigen som gjerne la skylden for nederlaget på den sivile regjeringen.[9]
Referanser
- ^ Nationalencyklopedin, första världskriget. http://www.ne.se/uppslagsverk/encyklopedi/lång/första-världskriget (hämtad 2016-03-25)
- ^ (sv) Världskriget i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
- ^ http://www.nationalarchives.gov.uk/pathways/firstworldwar/battles/counter.htm
- ^ Bullitt Lowry (1999). Armistice 1918, Kent State University Press, s.37-38
- ^ (sv) Världskriget (Centralmaktsförbundets sprängning. Stillestånd.) i Nordisk familjebok (2. utgave, 1922)
- ^ Mavasjaure-Maximilian i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925)
- ^ Versailles, 1919. New York: G. P. Putnam's Sons. 1964. s. 7-9.
- ^ a b c d e Gregor Dallas (2012). 1918: War and Peace, Random House, "Movements" kapitel 13-15.
- ^ a b c d Spencer Tucker (2002). The Great War, 1914-1918, Routledge, s.174-175
- ^ Världen i brand. En bokfilm över det stora kriget 1914-1918. Vapenstillestånd i Prosjekt Runeberg
- ^ a b Of interest: The Forest Clearing of the Armistice, Forêt de Compiègne, hämtad 2016-03-28
- ^ a b ARMISTICE WITH GERMANY, Library of Congress. Hentet fra http://www.loc.gov/law/help/us-treaties/bevans/m-ust000002-0009.pdf 2016-03-28