Hopp til innhold

Glass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 22. sep. 2024 kl. 09:18 av Sauer202 (diskusjon | bidrag) (Se også)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Drikkeglass

Glass er et materiale som vanligvis er gjennomsiktig, sterkt og ikke spesielt reaktivt, og på grunn av dette har mange bruksområder. Glass brukes for eksempel i vinduer, til å drikke av, til oppbevaring av væsker og matvarer, og innen kjemi. Glass har alltid vært betraktet som et vakkert materiale og derfor vært mye brukt til kunsthåndverk og kunst. Fremstilling av glass var begynt allerede i Mesopotamia i bronsealderen for snart fem tusen år siden, men da mest som fargede glassperler. Romerne hadde en betydelig glassproduksjon, spesielt av drikkekar og prydgjenstander, men ennå ikke glass til vitenskap, briller eller teleskoper. Romerske glassvarer er funnet i mange graver fra romersk jernalder i Norge.

Vanlig glass består av silisiumdioksid (SiO2) som også bygger opp kvarts og sand. Kiseloksidet smelter ved 2 000 ℃. Normalt skjelner vi mellom faste og flytende stoffer, men glass er faktisk begge deler, både – og. Vanlig vindusglass blir lagd av sand, soda og kalk som smeltes sammen ved cirka 1500 ℃. Etter at den flytende glassmassen er avkjølt, størkner den, men i motsetning til mange andre materialer skjer det uten at molekylene i glasset blir låst fast i et krystallgitter. Vi kan derfor godt betrakte glass som en underavkjølt væske.[1] Men det er en meget stabil væske, for selv om molekylene ligger hulter til bulter, endres strukturen i glasset praktisk talt ikke.

Vindusglass

[rediger | rediger kilde]
Vindu fra Lerchendal gård

Glass til vinduer ble tidligere fremstilt på to måter, enten som taffelglass eller kronglass. Taffelglass lages ved at glassblåseren former en klump av smeltet glass til en lukket sylinder. Deretter skjæres begge endestykker av, og sylinderen skjæres opp på langs og brettes ut til en plan plate på et underlag av sand. Taffelglass eller sylinderglass har en karakteristisk småbuklet overflate. Første trinn i fremstillingen av kronglass er den samme som for taffelglass, men glassblåseren former glassmassen til en kule. Deretter blir kulen åpnet, og mens glasskulen stadig er myk blir den rotert så raskt at sentrifugalkraften får den til å folde seg ut til en sirkulær skive. Kronglass-skiven får en overflate med tydelige sirkulære bølger omkring den uregelmessige midten eller «gallen». Begge typer glass kan deretter skjæres til ruter av ønsket format. Kronglassets galle var egentlig et mindreverdig restprodukt, men ble mye brukt til lykteglass og til overlys over dører.

Navnet kronglass er et lån fra engelsk crown glass, innført til Norge sammen med metoden. I England ble kronglass først fremstilt i 1678 ved glassverket i Southwark i London, som tilhørte George Villiers (1628–1687), hertug av Buckingham. Hver skive ble merket med hans hertugkrone og derfor kalt «crown glass». Fremstilling av kronglass ble først utviklet i Frankrike på 1300-tallet.

Fra omkring 1920 ble det også produsert maskinglass eller trukket glass Metoden innebar at smeltet glassmasse ble presset gjennom en bred dyse og trukket ut ved hjelp av valser til et bånd. Maskinglass er tilnærmet plant, men kjennes ved sine karakteristiske bølger på tvers av båndets retning.

Float glass ble utviklet av Pilkington i England omkring 1950. Det lages ved å la glassmassen flyte på et underlag av smeltet tinn, slik at man får et nesten perfekt planglass. Det meste av verdens vindusglass lages nå på denne måten.

Glassproduksjon i Norge

[rediger | rediger kilde]

Før norsk produksjon kom i gang i 1755, ble alt vindusglass importert, vesentlig fra hansabyene Danzig og Lübeck, senere også fra England.

De første norske glassverkene Ås glasshytte i Sandsvær og Nøstetangen i Eiker ble anlagt i 1740-årene for produksjon av drikkeglass. Hurdal Glassverk ble anlagt i 1755 for å lage kronglass for det danske og norske marked. Hadeland Glassverk ble etablert i 1762 og produksjonen besto i hovedsak av flasker, apotekerglass, medisinglass og glass til husholdningsbruk fra oppstarten i 1765 og fram til 1850-årene, da driften ble lagt om til fremstilling av «småglass», altså drikkeglass, boller, fat, blomsterglass og vaser med videre. I 1766 kom fremstillingen av billigere taffelglass i gang ved Biri glassverk, og verket var i drift til 1844. Taffelglass av bedre kvalitet ble produsert ved Jevne GlassverkFåberg fra 1793 til 1824. Også Hurdals glassverk gikk over til å produsere taffelglass omkring 1850. Fra 1895 ble Drammen Glassverk den eneste leverandør av vindusglass i Norge.

Fremstillingsmetoden var omtrent uforandret gjennom de første 150 år, men omkring 1900 ble produksjonen av sylinderglass mekanisert, og ved hjelp av trykkluft og former kunne verket lage stadig større ruter. I 1928 gikk verket over til å lage trukket glass. Norsk produksjon av vindusglass opphørte da Drammen glassverk ble nedlagt i 1977.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]