Canterbury erkebispedømme
Denne artikkelen handler om erkebispedømmet Canterbury. For andre betydninger, se Canterbury.
Canterbury er et anglikansk erkebispedømme i England, med sete i byen Canterbury. Det ble opprinnelig grunnlagt som et katolsk bispedømme. Erkebiskopen av Canterbury er øverste kirkelige leder for Den engelske kirke, og har en spesiell posisjon i hele den anglikanske kommunion.
Historie
Erkebispedømmet York er det eldste i England, men det er Canterbury som har forrang. Det har en over 900 år lang historie som katolsk jurisdiksjon, før det gikk over til å bli anglikansk.
Før reformasjonen
Canterbury bispedømme ble grunnlagt i 597 av St. Augustin, en misjonær som ble sendt til England av pave Gregor den store. Han skulle egentlig grunnlegge et bispedømme i London, men det viste seg at dette ikke var mulig, da kristendommen ikke hadde fått fotfeste der. Han bestemte seg derfor å finne et sted ikke for langt unna London, og valget falt på Canterbury. I 601 ble bispedømmet oppgradert til erkebispedømme. Det var det andre bispedømmet som ble opprettet i England; bare York er eldre (senest 314).
Reformasjonen
I 1553, under reformasjonen, ble Thomas Cranmer erkebiskop av Canterbury. Som sine forgjengere mottok han palliet fra paven, men han regnet seg om kongens erkebiskop. Derfor viet han straks etter utnevnelsen Henrik VIII med Anne Boleyn, og i mai 1553 erklærte han kongens første ekteskap, med Katarina av Aragon, for ugyldig.
Cranmers brudd med Den hellige stol ble statig mer tydelig, og i 1538 ble det bekreftet da han beordret at helgenskrinet til St. Thomas Becket skulle ødelegges. Under Edward VI avskaffet han messefeiringen. Selv om han opprinnelig ble innsatt som katolsk erkebiskop regner derfor Den katolske kirke Canterbury som vakant fra 1553 til 1556.
Katolsk intermezzo
Thomas Cranmer døde i 1556, mens den katolske dronningen Maria I satt på tronen. Derfor ble det igjen utnevnt en katolsk erkebiskop, kardinal Reginald Pole. Han arbeidet hardt for å gjenopprette Den katolske kirke i England, men døde etter bare to år i embetet, 17. november 1558. Tilfeldigvis var dette samme dag som den protestantiske Elisabeth I kom til makten, og det ble derfor ikke utnevnt noen ny katolsk erkebiskop.
Jurisdiksjon
Erkebispedømmet omfatter det østlige Kent. Fordi erkebiskopen er primas for Den engelske kirke finnes det også en biskop av Canterbury, som utfører de normale biskoppelige funksjoner. Normalt er biskopen av Dover også biskop av Canterbury.
Det er et metropolitanerkebispedømme, med fire direkte suffraganer: Dover, Ebbsfleet, Maidstone og Richborough. I tillegg har Canterbury overoppsyn med de andre anglikanske bispedømmene i det sørlige England, totalt 30 stykker. De siste fjorten ligger under erkebispedømmet York.
De fire walisiske anglikanske bispedømmene lå tidligere under Canterbury, men ble i 1920 overført til Kirken i Wales.
Forholdet Canterbury / York
Det var lenge en diskusjon om hvilke erkebispedømme som skulle ha forrang i England, Canterbury eller York. Dette ble midlertidig løst i 1071 etter av erkebiskopene Lanfranc av Canterbury og Thomas av York la saken fram for pave Aleksander II. Han bestemte at erkebiskopen av Canterbury skulle ha forrang, og at framtidige erkebiskoper av York skulle innsettes av og sverge troskap til ham.
Dette holdt bare til 1119, da Thurstan av York nektet å anerkjenne Canterburys forrang. Han ble derfor ikke innsatt i embetet, og klagde til Roma. Pave Callistus II innsatte ham personlig, og sendte ut en bulle der han trakk tilbake avgjørelsen om Canterburys forrang.
Spørsmålet ble endelig avgjort i det 13. århundre av pave Innocent VI. Han bestemte at erkebiskopen av Canterbury skulle ha forrang, og regnes som «Primat for hele England», mens erkebiskopen av York skulle være «Primat av England». Dette ble etter reformasjonen nedfelt i lovs form av parlamentet under Henrik VIII.
Preses i den anglikanske kommunion
Erkebiskopen av Canterbury er preses i den anglikanske kommunion. Han regnes som primus inter pares, først blant likemenn. Dette betyr at han ikke har noen direkte autoritet utenfor Den engelske kirke, men at han har krav på å bli konsultert og at hans avgjørelse skal tillegges en spesiell vekt.