Gregor I den store
| Gregor I den store Gregorius Magnus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 540 Roma | ||
| Død | 12. mars 604 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, romersk-katolsk prest, skribent  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gordianus[1] | ||
| Mor | Santa Silvia | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Gregoruis gens Anicia | ||
| Valgt | 3. september 590 | ||
| Innsatt | 3. september 590 | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | umidl. etter sin død | ||
| Festdag | 3. september | ||
| Forgjenger | Pelagius II | ||
| Etterfølger | Sabinian | ||
Se også liste over paver | |||
Gregor I den store (født ca. 540, død 12. mars 604) var pave fra 3. september 590 til sin død. Han er også kjent som Gregorius Dialogus («dialogmakeren») i den ortodokse kirke etter skriftene Dialoger som han skrev i form av en samtale. Han er den første paven med klosterbakgrunn, og har status som kirkelærer innen den katolske kirke. Gregor er sammen med Leo I (og noen ganger Nikolas I) de eneste pavene med tilnavnet «den store» (Magno, Magnus, il Grande).
Han ble helligkåret etter sin død, og etter kalenderreformen i 1969 feires hans minnedag 3. september. Gregor er skytshelgen for bergverksarbeidere, murere, knappestøpere, lærere og studenter, sangere og musikere, kor- og koralsang, samt mot gikt og pest.[2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Gregor var sønn av senatoren Gordianus, en velstående patrisier trolig fra den gamle romerske familien gens Amicia,[3] og er av vidstrakte gods på Sicilia og en villa på Celiohøyden som i dag trolig befinner seg under den nåværende kirken San Gregorio al Celio ved enden av Clivus Scauri[4] (clivus = «kleiv», «bratt vei»), vis-a-vis Palatinerhøyden.
Gregors mor Silvia ble tidlig dyrket som helgen og ble anropt av gravide om hjelp til en trygg fødsel.[5] Som enke bosatte hun seg ved kirken San Saba på Aventinerhøyden.[6]
På sine sicilianske eiendommer skal Gregor ha grunnlagt seks klostre, mens hans hjem på Celio ble ombygd til et kloster (viet til St. Andreas), der han selv søkte tilflukt i 574.[7] Hans mor Silvia blev senere helgenkåret; det samme gjaldt farens søstre Trasilla og Emiliana. Gregor var tippoldesønn av pave Felix 3. som ble sagt å ha vist seg for sitt oldebarn Trasilla og invitert henne til himmelen, før hennes død på julaften.[8]
I 573 ble Gregor byprefekt, et verv som snart forsvant. Hans etterfølger Germanicus kan ha vært broren hans,[9] for det er kjent at Gregor hadde en bror, men navnet hans er ukjent.[10] Gregor fikk utdannelse som jurist, og var som resten av familien en dypt religiøs person i en samtid med undergangstemning og frykt for langobardisk okkupasjon, sult og pest. Roma var preget av forfall og forlatte palasser. I 575 trakk han seg fra alle politiske verv, solgte alt han eide og ga pengene til de fattige. I barndomshjemmet slo han seg ned med 12 andre munker, og levde et så asketisk liv at han resten av livet hadde helseproblemer. De siste årene i sitt liv kunne han knapt gå og var sengeliggende i lange perioder. Til tross for det strenge klosterlivet sa han senere at dette var den lykkeligste tiden i hans liv.
Han var kjent for å være streng, og da en annen munk på sitt dødsleie tilstod å ha stjålet tre gullmynter, ga Georg ordre om at munken skulle dø i ensomhet og etterpå slenges på en søppelhaug sammen med de tre myntene. Etterpå har han nok likevel angret seg og holdt 30 messer for den avdøde.[11]
Pave Benedict I kalte Gregor til sin tjeneste, og etterfølgeren, pave Pelagius II sendte ham i 579 som ambassadør til keiseren i Konstantinopel. Her kom den fromme Gregor tett inn på maktpolitikk og hoffintriger, mens han selv levde et enkelt klosterliv og viet seg til bønn og teologiske studier.
I 585/586 fikk han vende tilbake til Roma og sitt kloster, men fortsatte i denne perioden å arbeide nært som rådgiver for paven.
Pavevalget
[rediger | rediger kilde]Pave Pelagius døde av pesten som fulgte i kjølvannet av at Tiberen gikk over sine bredder og satte deler av Roma under vann. Som skikken var, ledet Gregor folket i botsprosesjoner i håp om at dette skulle formilde Gud. Ifølge legenden var prosesjonen på vei over Tiberbroen da erkeengelen Mikael ble sett over keiser Hadrians mausoleum, i ferd med å stikke sitt flammende sverd i skjeden som tegn på at pesten var over. Etter dette ble Hadrians mausoleum hetende Castel Sant'Angelo, «Engelsborg». Den 50 år gamle Gregor ble valgt til ny pave, noe han absolutt ikke ønsket. Han skrev forgjeves til keiser Maurikios med bønn om å få slippe.Ifølge legenden forsøkte Gregor å gjemme seg, først i en vintønne og så i en grotte, men like forgjeves, ettersom hans gjemmesteder ble utpekt av et himmelsk lys og en hvit due. Som den første munk på pavestolen ble han konsekrert til Romas 64. biskop den 3. september 590.[12]
Gregor som pave
[rediger | rediger kilde]
Gregor var i den første tiden ulykkelig over det tunge ansvaret som pave, og savnet klosterlivets stille kontemplasjon og bønn. Han ønsket ikke tittelen Universalis papa som pavene til da hadde blitt omtalt, men omtalte seg selv i stedet som Servus Servorum Dei («Guds tjeneres tjener»), en tittel som alle paver etter ham har brukt.
Han forfattet Dialoger om helgenenes liv, full av beretninger om drømmer og visjoner som folk hevdet å ha hatt om sjel er skjærsilden. Gregor som ellers fremstår som en mann med god dømmekraft i mange saker, virker helt ukritisk når det gjelder slike beretninger. Skjærsilden var del av hans kristentro; men her lånte han fra rene spøkelseshistorier.[13] Gregors bok om italienske helgener og relikviekult la grunnlaget for middelalderens folketro med helgener, engler og relikvier. Hans uutlegninger om de dødes sjeler dannet grunnlag for senere teologi om skjærsilden. 21. september 591 holdt han en preken i San Clemente-kirken i Roma der han tegnet et nytt bilde av Maria Magdalena som skjøge og synder, idet han hevdet at Jesu apostel Maria fra Magdala (Markusevangeliet kap. 16,9) var samme kvinnen som Lasarus' søster Maria fra Betania og den navnløse kvinnen som vasker Jesu føtter ved banketten hos Simon fariseeren (Lukasevangeliet kap. 7,37-50[14]). Uten noe slags grunnlag i Bibelen slo pave Gregor tre ulike kvinner sammen til én skikkelse.[15]
I sitt skrift om Jobs bok listet han opp de syv dødssynder, inspirert av tidligere skrifter av Evagrius Ponticus og Johannes Cassianus:[16] begjær, hovmod, vrede, misunnelse, griskhet, latskap og fråtseri.
Gregor fikk gjennomslag for innføring av sølibat for hele geistligheten. Ved ordinasjon av prester måtte de avlegge løfte om å avstå fra alt samvær med kvinner.[17] Han var svært streng mot klostre der munker åpenlyst tok seg av barn de var fedre til. Det ble sagt at Gregor senere oppdaget at det kostet mange barn livet at kirken tvang barnefaren til å forstøte sine egne barn. Ifølge et brev fra biskop Huldric til pave Nikolas I, hadde Gregor fått tjenerne sine til å tømme en fiskedam. På bunnen ble det angivelig funnet skjeletter fra 6 000 barn, druknet eller drept på andre måter. Han skal da ha trukket tilbake sitt krav om sølibat.[18]
I Gregors pavetid var forestillingen om verdens ende sterkt til stede, og den teologiske tenkingen utviklet seg på denne bakgrunn. Blant annet forestillingen om at sjelens rensing i purgatoriet kunne påbegynnes i dette livet gjennom gode gjerninger og et godt kristent liv. Dette ga de kristne et mer positivt og optimistisk syn på sin egen fremtid. Vi må regne med at Gregor var sentral i denne teologiske utviklingen, særlig på bakgrunn av at han også skal ha innført sjelemessen.
Men til tross for Gregors beskjedenhet og ydmykhet, eller kanskje på grunn av dette, skulle det vise seg at han ble en sterk og sikker pave som gjennom sitt virke la grunnlaget for den sterke stilling kirken kom til å få utover i middelalderen. Det kan tenkes at tiden som byprefekt og lærdommene fra hoffet i Kontantinopel kom godt med, Gregor utmerket seg som en svært dyktig administrator, økonom, diplomat og teolog. Han ryddet opp i kirkens dårlige finanser, blant annet ved å omorganisere de kirkelige eiendommene i Italia den hadde fått forært, men som var blitt vanskjøttet og liggende brakk. Gregor sørget også hele tiden for utviklingen av fattigpleien og en sosial omsorg langt forut for sin tid.
Gregors virke medførte at pavestolen fikk stadig større tillit og tiltro, på bekostning av den bystantiske keiseren i Kontantinopel. Utover i Gregors pavetid ble det stadig tydeligere at pavedømmet var Italias reelle hersker og ikke en fjern keiser. Gregors overordnede målsetting var fred med langobardene, og at de konverterte til den katolske tro.
Det var derfor med stor glede han overvar dåpen til den langobardiske tronarvingen Adaloald, og Gregor støttet dronningen Theodelinda. Hun var den katolske datteren til hertugen av Bayern, og medvirkende til at hennes folk ble omvendt til den katolske tro.
Gregor var i motsetning til sine forgjengere aktiv også med hensyn til den verdslige styringen av Italia, og arbeidet gjennom til dels detaljert lovgivning og ved lokale representanter. Han korresponderte med biskoper og kirkelige representanter, slik at pavestolen fikk en sterkere stilling i kirken. Han kom i konflikt med keiser Maurice Tiberius fordi de hadde kryssende politiske interesser, men Gregor klarte å oppnå støtte og underkastelse fra flere biskoper.
Men det var overfor angelsakserne og de britiske øyer at Gregor viste seg som en aktiv misjonær. Det blir sagt at Gregor selv ville reise som misjonær før han ble pave, men den romerske befolkningen ville ikke gi slipp på ham, slik at den daværende paven kalte ham tilbake. Som pave samarbeidet Gregor med Æthelbert av Kent som lot seg døpe etter å ha giftet seg med Berthe, den kristne datteren til merovingerkongen Karibert I. Gregor sendte Augustin dit i 597, og ble den første erkebiskopen av Canterbury. Gregors instruksjoner til Augustin var å ta hensyn til den nasjonale egenart og fare forsiktig fram, ved eksempelvis å vigsle de hedenske templene om til kirker i stedet for å ødelegge dem.
I 595 gjenopprettet Gregor det pavelige vikariat i Arles. Hans aktive utenrikspolitikk var også rettet mot Nord-Afrika, Spania og Frankerne. Særlig mot den maktsyke og brutale frankiske dronning Brynhilda viste Gregor sine diplomatiske evner. Forholdet til den bysantiske keiseren var hele tiden anspent, selv om Gregor måtte anerkjenne keiserens overhøyhet over pavedømmet. Men Gregor klarte å forhindre at paven, som biskop i Roma, ble underlagt patriarken i Konstantinopel, noe som ville ha passet keiseren bedre.
.jpg?lang=no)
Også som pave fortsatte Gregor å leve som en munk og delte hver dag sin enkle middag med fattige pilegrimmer. Mot jødedommen følte han dyp motvilje, og oppfattet den som jødisk overtro, fordervelse (perditio) og troløshet. Han forkastet den jødiske fortolkning av Bibelen, og var svært nidkjær når det gjaldt å omvende jøder. Men tvangsdåp tok han avstand fra, og tilbød nyomvendte jøder økonomisk hjelp. Han sikret også at jødenes rettigheter ble overholdt, og at de fikk feire sine høytider og beholde sine synagoger. Han var sterk motstander av at jøder fikk ha kristne slaver, og fikk igjennom at slaver som var kristne eller ønsket å bli det, ble satt fri fra sine jødiske eiere. Han etterlot seg et stående uttrykk som senere paver overtok i pavebuller om jødenes rettigheter: «Slik jødene ikke skal stå fritt til å overtre de grensene loven setter for dem, skal de de ikke lide overlast ved brudd på sine rettigheter.»[19]
Gregor er gravlagt i Peterskirken. Relikviene etter ham ble flyttet en rekke ganger, sist av pave Paul 5. i 1606. Beda skriver at Gregor på gravsteinen sin ble kalt consul Dei, «Guds konsul».[20]
Liturgiske reformer
[rediger | rediger kilde]Gregor klargjorde liturgien og fastla for ettertiden messens bruk av de bibelske skrifter. Slik regnes han som den største liturgen, da kirken fortsatt i dag bruker deler av den anordningen av messen som han foreskrev, og flere av hans prekener er tatt opp i tidebønnene.
Særlig er han kjent for hvordan han integrerte musikken i liturgien, men han har nok fått æren for for mye, dersom man tillegger ham hele den gregorianske sangen. Men han la grunnlaget for denne, og var selv en stor musikkelsker.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Gregor 1.», katolsk.no
- ^ Pope St. Gregory the Great
- ^ Clivus Scauri
- ^ «St Silvia»
- ^ «San Saba», Aventino
- ^ «His Sicilian estates were given up to found six monasteries there, and his home on the Caelian Hill was converted into another under the patronage of St. Andrew,» hentet fra «Pope St. Gregory I», New Advent
- ^ «After many years in the service of God, St. Felix, an ancestor, appeared to Trasilla and bade her enter her abode of glory. On the eve of Christmas she died,» hentet fra «Sts. Trasilla and Emiliana», New Advent
- ^ «Gregory I», Britannica
- ^ «St. Sylvia»
- ^ «Gregor I»
- ^ «Gregor 1.», katolsk no
- ^ James E. Kiefer: Gregory the Great, Bishop and Doctor
- ^ Lukas 7,37-50, nettbibelen.no
- ^ «Gregory collapsed into one individual the identities of three distinct women described in the gospels», hentet fra: Katherine Ludwig Jansen: The Making of the Magdalen (s. 32-33)
- ^ «In his ad 590 book, Morals on the Book of Job, Gregor gave his shortlist for the deadliest sins...he refined previous efforts of the monks Evagrius Ponticus and John Cassian,» hentet fra: Simon Laham: The Joy of Sin
- ^ Kristin B. Johansen: Maria Magdalena (s. 183), forlaget Aschehoug, Oslo 2014, ISBN 978-82-03-29461-7
- ^ «Den hellige pave Gregor I», den katolske kirke
- ^ Richard Gottheil og Hermann Vogelstein: «Gregory I», Jewish encyclopedia
- ^ Gregors gravsted, Peterskirken
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Gregorius I Magnus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Gregorius I Magnus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Biografi på katolsk.no
- Biografi på Catholic Encyclopedia
