Aleksandr Jegorov
Aleksandr Jegorov | |||
---|---|---|---|
Født | 13. okt. 1883[1] Buzuluk | ||
Død | 23. feb. 1939[2] (55 år) Moskva | ||
Beskjeftigelse | Politiker, offiser, militær befalingshavende | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Kazan militærskole | ||
Ektefelle | Galina Egorova[3] | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
Gravlagt | Donskoj-gravlunden | ||
Utmerkelser | 15 oppføringer
Røde fane-ordenen (1919)
2. klasse med sverd av Sankt Stanislaus-ordenen (1915) 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1907) Honorary Revolutionary Weapon (1921) Gullsverd for tapperhet (1917) Kors for 50-årsjubiléet for avslutningen på de kaukasiske krigene (1909) Medaljen til minne om den patriotiske krigen i 1812 (1912) Medal "In memory of the 300th anniversary of Romanov dynasty" (1913) 2. klasse med sverd av Sankta Annas orden (1915) 3. klasse med sverd og krans av Sankta Annas orden (1915) 4. klasse av Sankta Annas orden (1915) 4. klasse med sverd og bånd av Sankt Vladimirs orden (1917) Sankt Vladimirs orden Sankta Annas orden Sankt Stanislaus-ordenen | ||
Troskap | Sovjetunionen | ||
Våpenart | Infanteri, Sukhoputnyje vojska SSSR | ||
Militær grad | Marskalk av Sovjetunionen, oberst | ||
Deltok i | Første verdenskrig, den russiske borgerkrigen, den polsk-sovjetiske krig | ||
Aleksandr Iljitsj Jegorov (russisk: Алекса́ндр Ильи́ч Его́ров, født 13. oktoberjul./ 25. oktober 1883greg., død 22. februar 1939) var en sovjetisk militær leder og et fremtredende offer for Stalins utrenskninger på slutten av 1930-tallet.
Jegorov ble født i en småbondefamilie i Buzuluk nær Samara i det sentrale Russland. Han kom inn i Den keiserlige russiske hær i 1901 og ble offiser i 1905. Under første verdenskrig steg han i gradene til oberstløytnant, og ble såret fem ganger. I 1904 hadde han meldt seg inn i Det sosialistrevolusjonære partiet, men etter at bolsjevikene tok makten aksepterte han det nye regimet og ble en offiser i Den røde armé.
Under den russiske borgerkrigen hadde Jegorov kommandoen over sørfronten til Den røde armés og spilte en viktig rolle i beseiringen av de hvite styrkene i Ukraina. I 1920 var Jegorov en av Den røde armés kommandanter under den polsk-sovjetiske krig. Under denne kampanjen var han en nær kollega av Stalin og Semjon Budjonnyj.
I 1925-26 ble Jegorov sendt som militær rådgiver i Kina. I 1927 var han Den røde armés kommandant i Hviterussland. I 1931 ble han utnevnt til visefolkekommissær for forsvar og Sjef for Generalstaben i Den røde armé. I 1934 ble han kandidatmedlem av Sentralkomiteen i kommunistpartiet.
I 1935 var han en av de første fem som ble utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen, da denne rangen ble opprettet.
På grunn av hans gamle forbindelser til Stalin og Budjonnyj, syntes Jegorov å være trygg for den bølgen av arrestasjoner som sveipet gjennom Den røde armé i 1937 etterhvert som Stalins utrenskninger økte i omfang. Han ble offisielt listet som en av dommerne i rettssaken mot Tukhatsjevskij i juni 1937. Men på slutten av 1937 ble han degradert til kommandør i det Transkaukasiske militærdistrikt, og han ble arrestert i februar 1938 og hans militære skrifter forbudt.[4] Jegorov døde i fengsel[4] og dødsdatoen ble senere offisielt oppgitt som februar 1939. Enkelte sovjetiske kilder oppga dog hans dødstidspunkt til så sent som 1941. Han ble rehabilitert av Nikita Khrusjtsjov, etter Stalins død.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, oppført som Alexandre Ilitch Iegorov, BNF-ID 16642461n[Hentet fra Wikidata]
- ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID nr89010324, besøkt 19. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Егоров А.И.», besøkt 2. august 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roy Medvedev, Let History Judge, 1971