Hopp til innhold

Alfredo Kraus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfredo Kraus
FødtAlfredo Kraus Trujillo
24. nov. 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Las Palmas[5]
Død10. sep. 1999[6][7][5][8]Rediger på Wikidata (71 år)
Madrid[5]
BeskjeftigelseOperasanger, sangpedagog Rediger på Wikidata
BarnPatricia Kraus
NasjonalitetSpania
Utmerkelser
7 oppføringer
Fyrsten av Asturias' pris for kunst (1991)
Medalla de Oro al mérito en las Bellas Artes (1981)
Storkorset av Alfons X den klokes orden (1996)[9]
Kommandør av nummer av Isabella den katolskes orden
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Honorary doctorate of the University of Las Palmas, Gran Canaria (1992)[10]
Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1992)[11]
Musikalsk karriere
SjangerOpera
InstrumentVokal
StemmetypeTenore di grazia
Aktive år19561999
PlateselskapEMI Classics, Philips Classics Records
IMDbIMDb
Signatur
Alfredo Krausʼ signatur

Statue utenfor Auditorio Alfredo Kraus i Las Palmas

Alfredo Kraus (1927–1999) var en spansk sangpedagog og tenorsanger særlig kjent for sine kunstneriske bidrag innen operaens belcantoroller. Helt inn i sine siste leveår ble han regnet som den viktigste representanten for lyriske tenorer.[12]

Liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Alfredo Kraus var sønn av en spansk mor og en østerriksk far. Han fikk pianoundervisning allerede fra fire års alder og sang som åtteåring i skolekoret. Etter et påbegynt ingeniørstudium besluttet han å slå inn på en sangkarriere. Han studerte først i Spania, og avsluttet utdannelsen hos den kjente spanske sanger og sangpedagog Mercedes Llopart i Milano. I 1958 debuterte på scenen i Kairo som hertugen i Mantova (Giuseppe Verdis Rigoletto), som ble en av hans mest kjente roller. I Lisboa følgende år sang han Alfredo i La traviata sammen med Maria Callas som det senere ble gjort et liveopptak av.

I 1959 hadde Kraus sin første opptreden i Royal Opera House i Covent Garden med rollen Edgardo i Lucia di Lammermoor sammen med Joan Sutherland. Samme år debuterte han i Milanos La Scala med rollen Elvino i La Sonnambula. Debuten i USA skjedde ved Chicago Lyric Opera i 1962. Snart etter fulgte debuten i Metropolitan Opera som hertugen i Mantova (Rigoletto, 1966).

Gjennom karrieren opptrådte han over hele verden, blant annet på Teatro Colón i Buenos Aires, Teatro Municipal i Caracas, Teatro Municipal i Santiago de Chile, Theatro Municipal i Rio de Janeiro og Liceu in Barcelona.

Kraus' navn ble nærmest synonymt med begrepet «lyrisk tenor», med roller som Werther, Romeo, Faust, Arturo, Elvino og Nemorino. Takket være sin suverene sangteknikk og forsiktige bruk av stemmeressursene beholdt han stemmen i god stand helt til de tidlige syttiårene.

Han var også kjent for å framføre lettere musikk, framfor alt med zarzuelaer (en spansk operetteform). Ellers ga han sangundervisning ved en privat musikkskole og holdt enkelte «master classes» i Italia.

Fra slutten av 1950-årene til begynnelsene av 60-årene spilte Kraus – dels takket være sitt fordelaktige utseende – i enkelte spanske kinofilmer, eksempelvis Gayarre, en film om den verdensberømte spanske tenoren Julián Gayarres liv.

Betydning

[rediger | rediger kilde]
Auditorio Alfredo Kraus ved enden av Las Canteras-stranden i Las Palmas.

På grunn av en beundringsverdige teknikk og sitt usedvanlig finslepne musikalske håndverk regner mange operakjennere og sangeksperter ham som en av de fremste tenorer på 1900-tallet. Kraus sang tilsynelatende uanstrengt i den høyere del av registeret; han er en av få tenorer som har vært i stand til å nå den høye D i duetten «Vieni fra queste braccia» fra Bellinis opera I Puritani, og som dermed kunne synge stykket i den originale tonearten.

Intervjuer med Kraus viser at han var en intelligent mann med et gjennomtenkt kunstnerisk forhold til sine rollevalg, med en kultivert musikalsk utdannelse og med full respekt for sitt yrke. Han prioriterte kunstnerisk integritet i sine tolkninger framfor å imponere med sitt store stemmeregister og utmerkede teknikk.

I 1991 fikk Alfredo Kraus fyrsten av Asturias pris, og i 1997 åpnet hjembyen Las Palmas Auditorio Alfredo Kraus.

Diskografi i utvalg

[rediger | rediger kilde]
  • Alfredo Kraus i «Gayarre»
  • Arie Antiche
  • Alfredo Kraus (Donizetti,Mascagni,Verdi,..)
  • Non T'Amo piu (Tosti-sanger)
  • Cantares (Spanske sanger)
  • Reve D'Amour (Franske sanger)
  • Granada (Spanske sanger)
  • The Incomparable Alfredo Kraus (Ariesamling spilt inn da Kraus var 67 år)
  • Rigoletto (Duca) 3 versjoner og DVD
  • La Traviata (Alfredo) 3 versjoner
  • I Puritani (Arturo)
  • La Fille du Regiment (Tonio)
  • Lucia di Lammermoor (Edgardo) CD og DVD
  • Werther (Tittelrolle)
  • Manon (Des Grieux)
  • Lucrezia Borgia (Gennaro)
  • La Muette de Portici (Masaniello)
  • Romeo og Julie (Tittelrolle)
  • Dona Francisquita (Fernando)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Alfredo Kraus på Youtube

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022397, besøkt 14. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Spansk biografisk leksikon, oppført som Alfredo Kraus Trujillo, Spanish Biographical Dictionary ID 11469/alfredo-kraus-trujillo, besøkt 14. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Alfredo Kraus Trujillo, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035985[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 882024, besøkt 14. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 991, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000022397, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Spansk biografisk leksikon, oppført som Alfredo Kraus Trujillo, Spanish Biographical Dictionary ID 11469/alfredo-kraus-trujillo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ BOE ID BOE-A-1996-9715[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.ulpgc.es[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ BOE ID BOE-A-1992-234[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Kozinn, Allan, Nekrolog over Alfredo Kraus i The New York Times, 11. september 1999.