Altaiske språk
| Altaiske språk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Region | Mongolia, Sibir, Mandsjuria, Korea, Japan, Vest- og Sentral-Asia, Øst-Europa | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Egen språkfamilie eller språkbunt | ||
| Videre inndeling | |||
| Inndeling | Tungusiske språk, Mongolske språk, Tyrkiske språk, Koreansk, Japoniske språk | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-2 | tut | ||
| Glottolog | alta1235 | ||
Portal: Språk | |||
Altaiske språk er en språklig samlebenevnelse som i første rekke omfatter tyrkiske språk, mongolske språk og tungusiske språk, og i videre forstand også innbefatter koreansk og japoniske språk (japansk og ryukyuspråk). Språkene er oppkalt etter fjellkjeden Altaj i grenseområdene mellom Kina, Mongolia, Russland og Kasakhstan.
Benevnelsen er omstridt fordi språkforskere er uenige i hvilket innhold man skal legge i den. Altaiske språk kan betraktes som en språkbunt, der ulike språk har dannet fellestrekk og likheter gjennom innbyrdes interaksjon eller språkkontakt. Alternativt kan de betraktes som en språkfamilie av genetisk beslektede språk som er utgått fra et felles protoaltaisk urspråk. En tredje gruppe språkforskere mener at vårt eldste kjente materiale om disse språkene er for sparsommelig til at dette kan avgjøres med sikkerhet.[1] Tyrkiske språk er dokumentert første gang i tyrkiske runer på orkhon-inskripsjonene fra 722-735 e.Kr. Mongolske språk er dokumentert siden 1224, mens tungusiske språk ikke ble nedskrevet før i 1636.
Den altaiske hypotesen går ut på at det en gang ble snakket et felles altaisk proto-språk på de sentralasiatiske steppene omkring Altajfjellene, og at dette urspråket for 3000-4000 år siden ble splittet i en vestlig tyrkisk grein, en sentral mongolsk grein og en østlig tungusisk grein. Den «mikro-altaiske» hypotesen omfatter kun disse tre språkgruppene.[2] Den «makro-altaiske» hypotesen inkluderer også koreansk og japansk. Språket i det gamle koreanske kongedømmet Goguryeo (37 f.Kr. – 668 e.Kr.) er således blitt foreslått som en altaisk kandidat til det opprinnelige japoniske protospråket, som delte seg i japansk og ryukyuspråk. Man forestiller seg altaisk talende utvandrere befolke Japan i form av Yaoyaoi-kulturen, og at disse emigrantene erstattet den tidligere ikke-altaiske steinalderkulturen Jōmon på de japanske øyene.
En studie publisert i Nature i 2021 bruker en kombinasjon av genetiske, arkeologiske og lingvistiske data for å finne et felles hjemland for alle de fem språkfamiliene, i studien kalt transeurasiske språk. Resultatene peker på en opprinnelse blant mennesker som begynte å dyrke hirse i dalen til Liao He i det nordøstlige Kina i det niende til sjuende årtusen f.Kr.[3][4]
På 1800-tallet ble det foreslått at de altaiske språk hører sammen med de uralske språk (med blant annet finsk) som de Ural-altaiske språk. De fleste lingvister avviser nå denne gruppen, men den blir ofte brukt i leksikon og atlas.[5] Noen bevegelser i Ungarn og Tyrkia, turanisme, støtter seg på denne hypotesen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Georg et al. 1999, side 81
- ^ Georg et al. 1999, side 73–74
- ^ Martine Robbeets m.fl. (2021). «Triangulation supports agricultural spread of the Transeurasian languages». Nature. 599: 616–621. doi:10.1038/s41586-021-04108-8.
- ^ «Origins of ‘Transeurasian’ languages traced to Neolithic millet farmers». The Guardian. 10. november 2021. Besøkt 28. mars 2022.
- ^ Store norske leksikon. 11. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1983. s. 63. ISBN 82-573-0035-7.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Georg, Stefan, Peter A. Michalove, Alexis Manaster Ramer, og Paul J. Sidwell. 1999. "Telling general linguists about Altaic." Journal of Linguistics 35:65–98. Cambridge: Cambridge University Press.