Ar-Raqqah
| الرَقَّة | |||
|---|---|---|---|
| ar-Raqqah | |||
 Solnedgang over hustak i en del av Ar-Raqqah | |||
| Land |  Syria | ||
| Grunnlagt | 244 (Julian) | ||
| Postnummer | C5710 | ||
| Retningsnummer | 22 | ||
| Areal | 1 962 km² | ||
| Befolkning | 921 000 (2010) | ||
| Bef.tetthet | 152,82 innb./km² | ||
| Høyde o.h. | 250 meter | ||
| Nettside | www | ||
Posisjonskart   الرَقَّة Ar-Raqqah (Syria) | |||
 Raqqa 35°57′N 39°01′Ø | |||
Ar-Raqqah (arabisk: الرقة, også skrevet Rakka) er en by i det nordlige Syria, ved nordbanken av elven Eufrat. Byen ligger ca. 160 km øst for Aleppo, og har 193 000 innbyggere (anslag 2009).
Ar-Raqqah er hovedstaden i provinsen Ar-Raqqah. I nærheten finnes en rekke arkeologiske funnsteder fra oldtiden.
Historie
[rediger | rediger kilde]Hellenistisk og bysantinsk Kallinikos
[rediger | rediger kilde]Selevkidekongen Selevkos II Kallinikos (regjerte 246–225 f.Kr.) grunnla ar-Raqqah som Kallinikos (på gresk Καλλίνικος), oppkalt etter seg selv. I bysantinsk tid var byen en kort tid kalt Leontoupolis (Λεοντόπολις eller «Løvebyen») av keiser Leo I (regjerte 457–474), men navnet Kallinikos ble hengende ved. I 542 ble byen ødelagt under invasjonen av de persiske sasanidene under sjahansjah Khusrau I Anushirvan (regjerte 531–579), men ble bygd opp igjen den bysantinske keiser Justinianus I av Østromerriket (regjerte 527–565).
På 500-tallet ble Kallinikos et senter for syrisk kristendom. Deir Mār Zakkā, eller St. Sakkeusklosteret, som ligger på en tell like nord for byen, i dag Tall al-Bi'a, ble kjent. En mosaikkinskripsjon der er datert til 509, trolig fra perioden da klosteret ble grunnlagt. Deir Mār Zakkā er nevnt i forskjellige kilder frem til 900-tallet. Det andre viktige klosteret i området var Bīzūnāklosteret eller 'Dairā d-Esţunā', 'Søyleklosteret'. På 800-tallet, da ar-Raqqah tjente som hovedstad for den vestlige halvdelen av Abbaside-kalifatet, ble dette klosteret sete for den syriske patriarken av Antiokia.
Tidlig islamsk tid
[rediger | rediger kilde]I 639 tok den muslimske erobreren 'Iyāḍ ibn Ghanm den kristne byen Kallinikos ved hjelp av en avtale. Siden den gang har byen vært omtalt i arabiske kilder som ar-Raqqah, men i syriske kilder ble den fortsatt kalt Kallinikos. I 640–641 ble den tidligste kongregasjonalistiske moskéen i Jazira bygget i den hovedsakelig kristne byen. Mange av profeten Muhammeds følgesvenner bodde i ar-Raqqah. Slaget ved Siffin fant stad her og gravene til Ammar ibn Yasir og Uwais al-Qarni ligger derfor i ar-Raqqah.
Ar-Raqqah ble strategisk viktigere i krigsårene mot slutten av Umayyade-kalifatet og begynnelsen av Abbaside-regimet. I Ar-Raqqah krysset veiene mellom Syria og Irak og veien mellom Damaskus, Palmyra, den midlertidige kalifatresidensen Resafa, ar-Ruha' og de bysantinske og kaukasiske krigsskuesplassene.
Mellom 771–772 bygde abbaside-kalifen al-Mansur en garnison i byen omkring 200 meter vest for ar-Raqqah for en avdeling av hans persiske armé. Den ble kalt ar-Rāfiqah, «følgjesvennen». Styrken til abbaside-militæret er fremdeles tydelig i dag i den imponerende bymuren i ar-Rāfiqah.
Ar-Raqqah og ar-Rāfiqah vokste sammen til én by, og sammen ble de større enn den første Umayyade-hovedstaden Damaskus. I 796 valgte kalif Harun al-Rashid ar-Raqqah/ar-Rafiqah til sin residens. I 13 år var ar-Raqqah hovedstad for abbasideriket som strakk seg fra Nord-Afrika til Sentral-Asia, mens hovedadministrasjonen ble værende i Bagdad. Palassområdet i ar-Raqqah dekket et område på omkring ti kvadratkilometer nord for tvillingbyene. En av dem som grunnla Hanafi-retningen innen jus, Muḥammad ash-Shaibānī, var den øverste qadi (dommer) i ar-Raqqah. Prakten til hoffet i ar-Raqqah er dokumentert i flere dikt, innsamlet av Abu al-Faraj al-Isfahāni i hans «Sangenes bok» (Kitāb al-Aghāni).
Det lille restaurerte såkalte Østpalasset i utkanten av palassområdet gir et inntrykk av Abbaside-arkitekturen. Noe av palasskomplekset fra denne perioden er utgravd av et tysk lag på vegne av generaldirektøren for antikviteter. I denne perioden var det også et blomstrende industrikompleks som lå mellom de to byene. Både tyske og engelske grupper har gravd ut deler av industrikomplekset med mange funn av keramikk- og glassproduksjon. Foruten store hauger med avfall fant man keramikk- og glassverksteder med rester av tørkeovner og brennkammer.[1]
Omkring åtte km vest for ar-Raqqah lå det uferdige seiersmonumentet Heraqla fra Harun al-Rashid-perioden. Det er sagt å være til minne om erobringen av den bysantinske byen Herakleia i Lilleasia i 806. Andre teorier knytter det til kosmologiske hendelser. Monumentet er bevart i understrukturen til en firkantet bygning i midten av en sirkelformet mur som er 500 meter i diameter. Den øvre del av monumentet ble aldri gjort ferdig idet Harun al-Rashid brått døde i Khurasan.
Etter at hoffet ble flyttet tilbake til Bagdad i 809 forble ar-Raqqah hovedstad for den vestlige delen av riket, som inkluderte Egypt.
Nedgang og beduin-perioden
[rediger | rediger kilde]Ar-Raqqah ble mindre viktig sent på 800-tallet på grunn av stadige kriger mellom abbasidene og tulunidene og så med karmatittenes sjia-bevegelse. I perioden under hamdanidene i 940-årene var byen i rask nedgang. Mot slutten av 900-tallet til tidlig på 1100-tallet var al-Raqqah kontrollert av beduin-dynastier. Banu Numayr hadde beitemarkene sine i Diyār Muḍar og uqalidene hadde senteret sitt i Qal'at Ja'bar.
Ny blomstring
[rediger | rediger kilde]
Ar-Raqqah opplevde en ny velstandstid, basert på jordbruk og industriproduksjon, under zangidene og Ajjubide-dynastiet på 1100-tallet og første halvdel av 1200-tallet. Mest kjent er den blåglaserte Raqqa-keramikken. Bāb Baghdād (Bagdadporten) og den såkalte Qasr al-Banāt (Kvinneborgen) fra denne perioden står fremdeles. Den kjente herskeren 'Imād ad-Dīn Zangī, som ble drept i 1146, ble først gravlagt her.
Ar-Raqqah ble ødelagt under mongolkrigene i 1260-årene. Det finnes en beretning om drapene på de siste innbyggerne i byruinene i 1288.
Osmansk og moderne tid
[rediger | rediger kilde].jpg?lang=no)
På 1500-tallet var ar-Raqqah en osmansk tollstasjon ved Eufrat. ar-Raqqah eyalet (den osmanske formen er også Rakka) ble opprettet. Hovedstaden i denne eyaleten og setet for valien var ikke ar-Raqqah, men ar-Ruhā' kring 200 km nord for ar-Raqqah.
På 1600-tallet så den osmanske reisende og forfatter Evliya Çelebi bare arabiske og turkmenske nomadetelt i nærheten av ruinene. Festningen ble delvis gjenoppbygd i 1683 og huset igjen en janitsjaravdeling. De neste tiårene ble provinsen ar-Raqqah senter for den osmanske stammebosetningspolitikken (iskân).
Byen ar-Raqqah ble befolket på nytt fra 1864 og framover, først som en militær utpost, så som en bosetting for tidligere beduinske arabere og tsjetsjenere, som kom som flyktninger fra krigene i Kaukasus på midten av 1800-tallet.
1900-tallet
[rediger | rediger kilde]I 1950-årene, etter Koreakrigen, førte et verdensomspennende bomullsoppsving til stor vekst i byen, og denne delen av det midtre Eufrat-område ble igjen oppdyrket. Bomull er fremdeles den viktigste avlingen i regionen.
Byens vekst gjorde derimot at arkeologiske spor ble fjernet. Palassområdet er i dag nesten helt tildekket av bosetninger, i tillegg til det første området med den antikke ar-Raqqa (i dag Mishlab) og det første industriområdet til abbasidene (i dag al-Mukhtalţa). Bare deler av området er arkeologisk utgravd. Festningen fra 1100-tallet ble borte i 1950-årene (i dag Dawwār as-Sā'a, klokketårnssirkelen). I 1980-årene ble det satt i gang redningsutgravninger av palassområdet i tillegg til at bymurene fra abbasidane med Bāb Baghdād og de to hovedmonumentene, Abbaside-moskéen og Qasr al-Banāt, ble bevarte og sikret.
Det ligger et museum, kalt Ar-Raqqah museum, i administrasjonsbygningen reist i den franske mandatperioden.
2000-tallet
[rediger | rediger kilde]I mars 2013, under den syriske borgerkrig, gikk islamistiske jihadister fra Al-Nusra-fronten og andre grupper inn i byen og drev ut regjeringsstyrkene. De tok kontroll over sentrum av byen og rev ned statuen av den tidligere presidenten i Syria Hafez al-Assad,[2]
al-Qaida-tilknyttede Al-Nusra innførte sharialover og reiste jihads svarte flagg på det sentrale torget i byen.[3] Tidlig i juni sa «emiren av Raqqa» fra Den islamske stat Irak og Levanten (ISIS) at de var åpne for å motta klager ved hovedkvarteret deres i Raqqa, og at de tiltalte «ville bli sendt til sjariaretten for Irak og Al-Sham».[4]
Fra mai 2013 tok ISIS et fastere grep om byen, på bekostning av Den frie syriske armé og Al-Nusra. ISIS foretar ofte henrettelser på offentlige plasser i byen av alawitter eller mistenkte støttespillere til Bashar al-Assad. De har også angrepet og vandalisert kirker som den armensk-katolske Martyrkirken, som siden er blitt omgjort til hovedkvarter for ISIS. De kristne i Ar-Raqqah, som før borgerkrigen startet utgjorde omkring 10% av befolkningen, har stort sett flyktet fra byen.[5][6][7]
Ifølge Tim Whewell fra BBC News kan Ar-Raqqah være «den største byen i verden noen gang som er kontrollert av al-Qaida».[6]
I januar 2014 ble det rapportert at ISIS-militante i byen fikk kontroll over den vestlige delen av en syrisk militærbase, mens gruppen lukket alle utdanningsinstitusjoner i byen, der den har stått imot angrep fra opprørere.[8]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Clifford Edmund Bosworth: Historic Cities of the Islamic World. Brill, Leiden 2008, s. 440–446
- Verena Daiber, Andrea Becker: Raqqa III – Baudenkmäler und Paläste. Philipp von Zabern, Mainz 2004
- Stefan Heidemann: Die Renaissance der Städte in Nordsyrien und Nordmesopotamien. Städtische Entwicklung und wirtschaftliche Bedingungen in ar-Raqqa und Ḥarrān von der Zeit der beduinischen Vorherrschaft bis zu den Seldschuken. Brill, Leiden 2002
- Stefan Heidemann, Andrea Becker (utg.): Raqqa II – Die islamische Stadt. Philipp von Zabern, Mainz 2003
- Robert Hillenbrand: «Eastern islamic influences in Syria: Raqqa and Qal'at Ja'bar in the later 12th century.» I: Julian Raby (utg.): The Art of Syria and the Jazīra. 1100–1250. Oxford University Press, Oxford 1985
- Michael Meinecke: «al-Raķķa.» I: C.E. Bosworth o.a. (utg.): The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bd. 8, E.J. Brill, Leiden 1995, s. 410–415
- Frank Rainer Scheck, Johannes Odenthal: Syrien. Hochkulturen zwischen Mittelmeer und Arabischer Wüste. DuMont, Ostfildern 2009, s. 332–337, ISBN 978-3-7701-3978-1
- Stefan Winter: The Province of Raqqa under Ottoman Rule, 1535–1800: A Preliminary Study. Journal of Near Eastern Studies, 68, Nr. 4, 2009, s. 253–268
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Henderson, Julian. Antiquity.
- ^ «Syria rebels capture northern Raqqa city».
- ^ «Under the black flag of al-Qaida, the Syrian city ruled by gangs of extremists». The Telegraph. 12. mai 2013. Besøkt 12. mai 2014.
- ^ «Al-Qaeda sets up complaints department». The Telegraph. 2. juni 2013. Besøkt 12. mai 2014.
- ^ «The Mysterious Fall of Raqqa in Syria’s Kandahar». Al-Akhbar. 8. november 2013. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 20. juni 2014.
- ^ a b «Syrian activists flee abuse in al-Qaida-run Raqqa». BBC News. 13. november 2013. Besøkt 20. juni 2014.
- ^ «Islamic State torches churches in Al-Raqqa». Syria Newsdesk. 26. september 2013. Arkivert fra originalen . Besøkt 20. juni 2014. «Arkivert kopi». Archived from the original on 14. juli 2014. Besøkt 23. september 2014.
- ^ «Government airstrike kills 10 in Aleppo». The Daily Star. 21. januar 2014. Besøkt 20. juni 2014.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Raqqa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Stefan Heidemann: Auf den verborgenen Spuren der Nachfahren Harun ar Raschids. Aufstieg und Fall einer alten Metropole im Orient. Universität Jena
- Stefan Heidemann: «The Citadel of al-Raqqa and Fortifications in the Middle Euphrates Area.» I: Hugh Kennedy (utg.): Muslim Military Architecture in Greater Syria. From the Coming of Islam to the Ottoman Period. (History of Warfare 35), Brill, Leiden 2006, s. 122–150; s. 126: Kart over den historiske by
- City walls of Rafiqa (Raqqa) and the Baghdad Gate. Museum with no Frontiers
- Dieter Sturm: «Zur Bedeutung der syrischen Stadt ar-Raqqa von der arabischen Eroberung bis zur Gegenwart.» I: Hallesche Beiträge zur Orientwissenschaft. Band 1, Universität Halle-Wittenberg, 1979, s. 35–72
