Beleiringen av Sveaborg

Beleiringen av Sveaborg Konflikt: Del av Napoleonskrigene Dato 2. mars - 3. mai 1808 Sted Sveaborg ved Helsingfors i Finland 60°8'50"N 24°59'14"Ø Resultat Russisk seier Stridende parter Sverige Russland Kommandanter og ledere Carl Olof Cronstedt Fredrik Vilhelm von Buxhoevden Styrker 6 750 soldater, av de tilhørte 1 1470 skärgårdsflottan 734 kanoner 110 større og mindre krigsskip (10 skjærgårdsfregatter, 20 større og 5 mindre kanonslupper, 50 kanonjoller, 4 kanonbarkasser og andre mindre fartøyer) 6 500 soldater 62 kanoner Tap 6 drepte, ca. 30 sårede og rundt 300 syke Ukjent Artikkelen inngår i serien om Finskekrigen Pyhäjoki · Siikajoki · Revolax · Sveaborg · Pulkkila · Lemo · Nykarleby · Vasa · Kokonsaari · Lappo · Rimito Kramp · Sandöström · Kauhajoki · Alavo · Karstula · Grönvikssund · Ruona · Ömossa · Jutas · Oravais · Palva sund · Virta bro · Hörnefors · Sävar · Ratan

Beleiringen av Sveaborg fant sted i 1808, under finskekrigen mellom Sverige og Russland. Festningen Sveaborg lå rett sørøst for Helsingfors og var et strategisk støttepunkt for de svenske styrkene og den svenske kontrollen over den finske delen av riket.

Festningen ble, med franske subsidier, bygget etter de to russiske invasjonene av Finland på 1700-tallet og den svenske strategien forutsatte at den skulle holde ut beleiring inntil forsterkninger kom fra Sverige. I tillegg til infanteri hadde også festningen underlagt rundt 110 større og mindre krigsfartøy tilhørende Skärgårdsflottan.

Bakgrunn

Festningen Sveaborg var et sentralt ledd i den svenske forsvarsplanen overfor et ventet russisk angrep på den finske delen av riket. Sammen med Svartholm festning var Sveaborg tenkt å binde opp russiske styrker i det sørlige Finland samtidig som resten av den svenske arméen trakk seg tilbake under oppholdende strid mot det nordvestlige Finland for å avvente forsterkninger fra Sverige. Når forsterkninger ankom skulle de sammen med festningenes infanteri bryte ut og angripe fienden i ryggen.

Den 14. februar 1808 fikk festningens kommandant, viseadmiral Carl Olof Cronstedt ordre fra den svenske kongen, Gustav IV Adolf om å sette festningen på krigsfot foran et russisk angrep. Fredsgarnisonen ble økt til 6 750 mann og 734 kanoner. Den 1. mars skrev Cronstedt til kongen: «Med proviant är fästningen försedd till öppet vatten, krut felar i händelse långvarig canonade komer att uthärdas. Jag har ej öfver 40 skott per canon». Cronstedt lovte videre «i det längsta uthärda».

Beleiringen innledes

Det russiske angrepet på den finske delen av Sverige ble innledet den 21. februar, Finskebukten var tilfrosset så invasjonsstyrkene trengte inn langs den sørøstlige delen av landet. Den 2. mars angrep russiske styrker svenske vaktstyrker nær Helsingfors og de svenske styrkene trakk seg inn i Sveaborg festning. Den russiske øverstkommanderende, general Fredrik Vilhelm von Buxhoevden ankom med hovedstyrken utpå dagen og lot en styrke på 2 000 mann bli igjen i byen, mens han selv fortsatte med hovedstyrken nordover. Helsingfors var intakt, de svenske styrkene hadde ikke gjort noe forsøk på å brenne den for å hindre at beleiringsstyrker fikk husly. En rekke av hustruene til offiserene i beleiringsstyrken var på festningen, mens andre av offisershustruene var igjen i Helsingfors.

Den underlegne russiske styrken ble ikke angrepet fra festningen og den 15. mars begynte den å motta forsterkninger, etterhvert ble beleiringsbatterier utplassert men først i april hadde de russiske styrkene nok personell, 6 500 mann, til å hindre et utbrudd, og nok artilleri, 59 kanoner, til å bombardere effektivt. Den russiske beleiringsstyrken fikk blant annet en god del artilleri da festningen Svartholm ved Lovisa kapitulerte, uten tap eller kamp, den 18. mars.

Da Buxhoevden returnerte til Helsingfors fant han en direkte storming av festningen hensiktsløs og valgte i stedet å fortsette beleiringen, kombinert med bombardement og psykisk krigføring. Det første bombardementet fra de russiske styrken fant sted 19. og 20. mars, men uten særlige skader eller tap på festningen.

Forhandlinger

Den 21. mars innledet general Buxhoevden forhandlinger med kommandanten på den beleirede festningen. Buxhoevden krevde at festningen ikke skulle beskyte byen Helsingfors (som russerne trengte for innkvartering ved beleiringen) og tilbød seg på sin side å ikke utplassere artilleri ved byen. De russiske forhandlerne krevde så at Cronstedt skulle forhandle videre med sikte på å overgi festningen, men Cronstedt nektet og med krigsrådets støtte erklærte at han skulle forsvare seg til siste mann.

Etter russisk press og psykologisk krigføring, spesielt fra den russiske generalen Jan Pieter van Suchtelen endret så Cronstedt sin holdning og inngikk etter forhandlinger med de russiske beleiringstyrkene en avtale den 6. april 1808. I avtalen med russerne forpliktet Cronstedt seg til å overgi Sveaborg dersom den svenske unnsetningsflåten ikke ankom innen den 3. mai klokken 1200. Ved en eventuell kapitulasjon skulle artilleri, ammunisjon og lagre av alle slag og skärgårdsflottan overleveres intakt. De russiske styrkene tillot festningen å sende to kurerer for å overbringe avtalen til krigsledelsen i Stockholm, major Liljensparre og løytnant Callerstedt tok hver sin rute, men ble oppholdt av russerne og kom ikke frem før festningen overgav seg.

Kapitulasjon

En av festningen Sveaborgs kanoner

Den 3. mai 1808 lå det fremdeles is i finskebukten og det var ikke tegn av en svensk unnsetningsstyrke, viseadmiral Cronstedt fulgte avtalen han med krigsrådets støtte hadde inngått med de russiske styrkene og overgav festningen Sveaborg.

Etterspill

Sveaborgs kapitulasjon var et sjokk for Sverige, ikke minst fordi Cronstedt etter den overveldende seieren i det andre slaget ved Svensksund i 1790 hadde et godt omdømme. Kapitulasjonen ble ansett som forræderi og det ble reist krigsrettssak mot de involverte. Den eneste av deltakerne i festningens krigsråd som var i Sverige var kureren, major Liljensparre og han ble arrestert. Den 11. februar 1809 avsa generalkrigsretten sin dom og dømte Cronstedt og resten av krigsrådet på Sveaborg til døden mens major Liljensparre mistet tjenesten. Saken ble så anket til Högsta domstolen hvor den ble opphevet og returnert Krigshovrätten for ny utredning grunnet manglende varsling av de involverte, Cronstedt og Gripenberg var i Finland som da var russisk.

I januar 1811 ble så saken henlagt etter press fra den russiske tsaren, fra russisk side ble det fremholdt at fredstraktaten fra Fredrikshamn hadde en klausul om amnesti overfor rettsforfølgelse. Cronstedt sendte et forsvarsskrift til Stockholm, benevnt Sanna upplysningar, som ble imøtegått av mange, fremst av general Georg Carl von Döbeln. I motsetning til Cronstedts nestkommanderende, oberst Jägerhorn, så har ingen kunnet bevise at viseadmiral Cronstedt begikk forræderi. Mens Cronstedt på 1800-tallet ble fordømt både i Sverige og Finland så har historikere i nyere tid etterhvert nyansert omtalen av han.

Litteratur

• Hårdstedt, Martin Finska kriget 1808 – 1809 Prisma (2006) ISBN 9151841010
• Ullman, Magnus Sjöfästningen Sveaborgs fall 1808, förräderi eller krigslist Bokförlaget Magnus Ullman (2008), ISBN 9789163315299
• Odelberg, Wilhelm Viceamiral Carl Olof Cronstedt: levnadsteckning och tidsskildring Helsingfors (1954)
• The Journal of Slavic Military Studies, Volume 17, Issue 4 December 2004 , pages 715 – 725, «Capturing 'The Gibraltar of the North:' How Swedish Sveaborg was taken by the Russians in 1808», av Carl O. Nordling

Eksterne lenker

• Sveaborgs fall, fra festningens offisielle nettsted (svensk)
• Diktet «Sveaborg», om overgivelsen av festningen, fra Fänrik Ståls sägner, av Johan Ludvig Runeberg

Autoritetsdata