Britpop
| Britpop | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Madchester, den britiske bølgen, punk, glamrock, indiepop, baggy, powerpop, symfonisk rock | ||
| Sted og tid: | ca. 1994 i Storbritannia | ||
| Vanlige instrumenter: | Bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Vokalist | ||
| Popularitet: | 1994-1997 | ||
| Undersjangere | |||
| Neo-glam - New wave of new wave - Post-Britpop | |||
| Regionale scener | |||
| Storbritannia | |||
Britpop er en britisk musikk- og kulturbevegelse på midten av 1990-tallet som framhevet «det britiske», og frambrakte lys, fengende popmusikk som var delvis som en reaksjon på den amerikanskledende grungerocken, og Storbritannias egen shoegazing musikkmiljø.[1][2][3] De mest vellykte bandene assosiert med britpop-bevegelsen er Oasis, Blur, Suede og Pulp; disse gruppene ble med tiden kjent som «de fire store».[4] Britpops tidsforløp er generelt betraktet som å ha vart fra 1993 til 1997, og med 1994-1995 som episenteret med kampen om hitlistene mellom Blur og Oasis, kalt for «Battle of Britpop».[5] Selv om musikken var det fremste fokuset, ble mote, kunst og politikk også involvert, som med kunstnere som Damien Hirst var involvert i gjøre videoer for Blur, og ble karakterisert som britkunst eller britpop-kunstnere,[6] og Tony Blair og Det nye Labour likestilte seg med bevegelsen.[7][8]
Selv om britpop er vurdert som en form for markedsføring og kulturell epoke framfor en musikalsk stil eller musikksjanger,[9] var det musikalske konvensjoner og påvirkninger som grupperte bandene sammen til et fellesskap. Blant disse påvirkningene var elementer fra britisk popmusikk fra 1960-tallet, glamrock og punkrock fra 1970-tallet, og indiepop fra 1980-tallet, foruten holdning og klesstil. En påvirkning som de i særdeleshet delte var inspirasjon fra Manchester-gruppa The Smiths. Britpop var et mediadrevet fokus på band som oppsto fra det uavhengige musikkmiljøet tidlig på 1990-tallet — og var assosiert med den britiske kulturelle bevegelsen eller fenomenet Cool Britannia på 1990-tallet som påkalte «Det svingende sekstitallet» og britisk gitarorientert popmusikk fra det samme tiåret.[10][11]
I kjølvannet av den musikalske invasjonen til Storbritannia fra amerikanske grunge-band, lanserte de nye britiske gruppene som Blur og Suede bevegelsen ved å posisjonere seg selv som annerledes og kontrasterende musikalske krefter ved å referere til historisk britisk gitarbasert musikk og ved å skrive om særskilte britiske emner og bekymringer. Disse bandene ble snart fulgt av andre tilsvarende grupper, som Oasis, Pulp, The Verve, Supergrass, Cast, Placebo, Space, Sleeper og Elastica.
Britpop-grupper brakte britisk alternativ rock opp i lyset og inn i mainstream, og dannet ryggraden av den større britiske kulturbevegelsen som ble kalt for Cool Britannia. «Battle of Britpop», da Blur og Oasis slåss om førsteplassen på hitlistene, førte britpop som fenomen på forsiden av britisk presse i 1995. Ved 1997 hadde imidlertid bevegelsen begynte å minske i kraft; mange av musikkgruppene hadde begynt å snuble og gå i oppløsning.[12] Populariteten til rene popgrupper som Spice Girls «rev tidsalderens ånd vekk fra de ansvarlige for britpop.»[13] Selv om dets mer populære band greide å gjenta kommersiell suksess i Amerika, særlig USA, hadde den britiske bevegelsen i stor grad falt fra hverandre ved slutten av tiåret. I årene etter dukket det opp nye band som så ble klassifisert som Post-britpop.
Da musikknettstedet Pitchfork kåret de 50 beste britpop-albumene, kom Pulp-albumet Different Class på første plass.[14]
Band assosiert med britpop
[rediger | rediger kilde]- AshAsh[15]
- Black Grape[15]
- Blur[15]
- The Boo Radleys[15]
- Cast[15]
- The Divine Comedy
- Elastica[15]
- Kula Shaker[15]
- Oasis[15]
- Ocean Colour Scene[15]
- Pulp[15]
- Sleeper[15]
- Suede[15]
- Supergrass[15]
- The Verve[16]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Youngs, Ian (15. august 2005): «Looking back at the birth of Britpop», BBC
- ^ Scott, Derek B. (28. januar 2013): «The Britpop Sound» i: Britpop and the English Music Tradition. Ashgate Publishing, Ltd. s. 103.
- ^ Hann, Michael (24. april 2014): «Britpop: a cultural abomination that set music back», The Guardian
- ^ Hann, Michael (25. august 2013): «Suede – review», The Guardian
- ^ Gray, Chris (13. mai 2015): «A Brief Britpop Refresher Course», Houston Press.
- ^ Collings, Matthew (30. august 1997): «Arts: The new establishment», The Independent
- ^ Parkes, Taylor (28. april 2014): «A British Disaster: Blur's Parklife, Britpop, Princess Di & The 1990s», The Quietus
- ^ Harris, John (6. mai 2003): «The Britpop years», The Independent
- ^ Till, Rupert (2010): «In my beautiful neighbourhood: local cults of popular music», Pop Cult. A&C Black. s. 90.
- ^ Sawyer, Miranda (April 2014): «How Britpop Changed The Media», BBC
- ^ Simpson, Mark (5. november 1999): «The man who murdered pop», The Guardian
- ^ Harris, John (2004): Britpop!, s. 354.
- ^ Harris, John (2004): Britpop!, s. 347-348.
- ^ The 50 Best Britpop Albums. Pitchfork
- ^ a b c d e f g h i j k l m «Britpop», Allmusic. Arkivert fra originalen den 18. august 2012
- ^ http://www.browardpalmbeach.com/music/20-greatest-britpop-bands-of-all-time-6417681
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dower, John, regissert og skrevet (2003): Live Forever: The Rise and Fall of Brit Pop. Passion Pictures. Dokumentarfilm
- Harris, John (2004): Britpop!: Cool Britannia and the Spectacular Demise of English Rock. Da Capo Press. ISBN 0-306-81367-X.
- Harris, John (7. januar 1995): «Modern Life is Brilliant!», NME.
- Till, Rupert (2010): «In my beautiful neighbourhood: local cults of popular music», Pop Cult. London: Continuum.