Hopp til innhold

C-4

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Molekylær oppbygning av RDX

C-4, eller Composition C-4, er et plastisk sprengstoff med stor detonasjonshastighet og sprengkraft, noe som gjør det egnet til militær bruk.

C-4 er sammensatt av eksplosiver (heksogen/RDX), plastbindemiddel, mykner for å gjøre det formbart, og vanligvis en markør eller luktende kjemikalier. C-4 har en tekstur som ligner på modelleringsleire og kan støpes til hvilken som helst ønsket form. C-4 er relativt ufølsom og kan detoneres bare av sjokkbølgen fra en detonator eller fenghette.

Et lignende britisk plasteksplosiv, også basert på heksogen, men med en mykner som er forskjellig fra den som brukes i sammensetning C-4, er kjent som PE-4 (Plastic Explosive No. 4).

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

C-4 er en del av Composition C-familien av sprengstoff, opprinnelig basert på RDX og utviklet av britene under andre verdenskrig.[1] Det ble først brukt av det amerikanske militæret som Composition C, videreutviklet til C-2 og C-3, med økt RDX-konsentrasjon og redusert giftighet for økt sikkerhet. Forskning på en erstatning for C-3 startet før 1950, og C-4 ble lansert i 1956 med en patentinnsendelse i 1958 fra Phillips Petroleum.[2]:125[3]

Egenskaper og bruksområder

[rediger | rediger kilde]

Komposisjon

[rediger | rediger kilde]

Composition C-4, brukt av USAs forsvar, inneholder 91% RDX, 5.3% dioctyl sebakate eller dioctyl adipate som mykgjører, 2.1% polyisobutylen som bindemiddel, og 1.6% mineralolje. Britisk PE4 består av 88% RDX, 1% pentaerytrit-dioleat og 11% litiumfett. Den nyere PE7 inkluderer 88% RDX, 1% taggant og 11% lavmolekylært polybutadien. PE8 har 86.5% RDX, 1% taggant og 12.5% bindemiddel av di(2-ethylhexyl) sebakate.[4]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

C-4 produseres ved å blande ingrediensene med bindemidler oppløst i løsemiddel, før løsemiddelet fjernes gjennom tørking og filtrering. Det endelige produktet har en hvit til lys brun farge og en leireaktig tekstur.[5][6][7] Sammensetningen kan variere, for eksempel kan C-4 for den amerikanske hæren inneholde 89,9% RDX og 10% polyisobutylene. Produksjonsprosessen inkluderer en våt RDX og plastbindemiddelblanding i rustfrie stålblandekar, etterfulgt av tørking for å eliminere fuktighet.[8] Ulike typer C-4 har unike egenskaper og kan skilles fra hverandre ved analytiske teknikker.[9]

Detonasjon

[rediger | rediger kilde]

C-4 er svært stabilt og lite følsomt for fysiske sjokk, og kan ikke detoneres ved skudd eller fall. Det eksploderer ikke ved brann eller mikrobølger.[10] Detonasjon krever en sjokkbølge, som fra en detonator.[6] Ved detonasjon frigjør C-4 nitrogen, vann og karbondioksider med en detonasjonshastigheten på 8,092 m/s.[11] En stor fordel med C-4 er dens evne til å formes, noe som gjør det mulig å endre eksplosjonens retning.[12] For eksempel kreves det mellom 680 og 910 gram C-4 for å skjære helt gjennom en 36 cm dyp I-bjelke.[13]

Form

[rediger | rediger kilde]

Militærgrad C-4 pakkes vanligvis som M112 sprengladning, som er et rektangulært blokk på omtrent 51 mm × 38 mm og 280 mm langt, med en vekt på 570 g.[14][15] M112 er innpakket i en Mylar-filmbeholder og festet med trykksensitiv tape.[16][17] M112-blokkene brukes ofte i M183 sprengladningssystemet, som inneholder 16 blokker og fire primer-assemblies for å bryte ned hindringer eller raser store strukturer. Ved detonasjon omdannes sprengstoffet til komprimert gass, som skaper en sjokkbølge for å ødelegge målet.[14][15]

Sikkerhet

[rediger | rediger kilde]

Testene utført av det amerikanske forsvaret viser at Composition C-4 er mindre følsom enn C-3, noe som skyldes den høye mengden bindemiddel.[18] I en test med riflekuler brant bare 20 % av prøvene, og ingen eksploderte. C-4 besto av visse tester, men feilet i sjokksensor, sympatrisk detonasjon og formet ladningsjettester. Minimumsinitierende ladning er 0,2 gram blyazid eller 0,1 gram tetryl. C-4 er stort sett ikke-hygroskopisk, og testene viste ingen betydelig nedbrytning ved varme opp til 100 °C.[5]

Sjokkfølsomheten til C-4 er knyttet til størrelsen på nitraminpartiklene; finere partikler bidrar til bedre sjokkabsorpsjon. Bruk av 3-nitrotriazol-5-on (NTO) eller 1,3,5-triamino-2,4,6-trinitrobenzen (TATB) som erstatning for RDX kan forbedre stabiliteten mot termiske og mekaniske stimuli. TATB er imidlertid ikke kostnadseffektivt, og NTO er vanskeligere å bruke i produksjonen.[18]

Giftighet

[rediger | rediger kilde]

C-4 kan ha giftige effekter på mennesker ved inntak, noe som fører til anfall, oppkast og endringer i mental aktivitet innen noen timer.[19] Det er en sterk sammenheng med sentralnervesystemets dysfunksjon.[20] Behandling kan inkludere aktivt kull for å absorbere giftstoffene, samt haloperidol og diazepam for å kontrollere anfall. Imidlertid er ikke inntak av små mengder C-4 kjent for å forårsake langsiktige skader.[21]

I 2016 ble en norsk soladat innlagt på sykehus etter at han hadde spist C-4.[22]

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Under Vietnamkrigen ble små mengder C-4 noen ganger brukt av amerikanske soldater som brensel for å varme rasjoner, selv om forbrenning av C-4 produserte giftige gasser.[23] Soldater visste at inntak av C-4 kunne gi en «rus» lik den av etanol, og noen inntok det fra sektorminer for å bli midlertidig syke og få sykmelding.[21][19][24] C-4 har også blitt brukt av terrorgrupper i flere angrep, inkludert angrepet på USS Cole i 2000 og bombingen av Khobar Towers i 1996.[25][7][26][27]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • USAs forsvar bruker den militære utgaven av C-4 i M112-sprengladninger. 16 pakker M112 utgjør en M183-sprengladning.]]
    USAs forsvar bruker den militære utgaven av C-4 i M112-sprengladninger. 16 pakker M112 utgjør en M183-sprengladning.]]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Explosives. Wiley-VCH. September 2007. s. 63. ISBN 978-3-527-31656-4. 
  2. ^ Headquarters, U.S. Department of the Army (25 Sep 1990), Military Explosives TM 9-1300-214, ss. A-13 (323), http://www.lexpev.nl/downloads/tm91300214militaryexplosives.pdf. 
  3. ^ «US Patent 3,018,203». Google Patents. Besøkt 15. juli 2014. 
  4. ^ Reardon, Michelle R.; Bender, Edward C. (2005). «Differentiation of Composition C4 Based on the Analysis of the Process Oil». Journal of Forensic Sciences. Ammendale, MD: Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms, and Explosives, Forensic Science Laboratory. 50 (3): 1–7. doi:10.1520/JFS2004307. 
  5. ^ a b Headquarters, U.S. Department of the Army (25 Sep 1990), Department of the Army Technical Manual – Military Explosives, http://www.lexpev.nl/downloads/tm91300214militaryexplosives.pdf. 
  6. ^ a b Harris, Tom (20. juni 2002). «How C-4 Works». How Stuff Works. HowStuffWorks. Besøkt 14. juli 2014. 
  7. ^ a b «Introduction to Explosives» (PDF). C4: Characteristics, Properties, and Overview. U.S. Department of Homeland Security. s. 4–5. Besøkt 18. juli 2014. 
  8. ^ Headquarters, U.S. Department of the Army (25 Sep 1990), Department of the Army Technical Manual – Military Explosives, ss. 8–37–38 (124–125), http://www.lexpev.nl/downloads/tm91300214militaryexplosives.pdf. 
  9. ^ Mahoney, Christine M.; Fahey, Albert J.; Steffens, Kristen L.; Benner, Bruce A.; Lareau, Richard T. (2010). «Characterization of Composition C4 Explosives using Time-of-Flight Secondary Ion Mass Spectrometry and X-ray Photoelectron Spectroscopy». Analytical Chemistry. 82 (17): 7237–7248. PMID 20698494. doi:10.1021/ac101116r. 
  10. ^ Nagy, Brian. «Grosse Point Blank Microwave C4 Mercury Switch». Carnegie Mellon University. Besøkt 14. juli 2014. 
  11. ^ «C4 product page». Ribbands Explosives. Arkivert fra originalen 17. mai 2017. Besøkt 21. mai 2014. 
  12. ^ Nordin, John. «Explosives and Terrorists». The First Responder. AristaTek. Besøkt 14. juli 2014. 
  13. ^ Dennis, James A. (desember 1965). «Steel cutting with high-explosive charges» (PDF). apps.dtic.mil. Fort Belvoir, Virginia: U. S. Army Engineer Research And Development Laboratories. Report 1839. Arkivert fra originalen (PDF) 2. mai 2019. 
  14. ^ a b «Explosives – Compositions». GlobalSecurity.org. Arkivert fra originalen 19. august 2022. Besøkt 14. juli 2014. 
  15. ^ a b Use of Mine, Antitank: HE, Heavy, M15 as a Substitute for Charge Assembly Demolition, M37 Or M183. Headquarters, Department of the Army. 1971. 
  16. ^ «M112» (PDF). American Ordnance. Arkivert fra originalen (PDF) 22. mars 2015. Besøkt 19. juli 2014. 
  17. ^ «Military Explosives» (PDF). ATF Law Enforcement Guide to Explosives Incident Reporting. Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms, and Explosives. Arkivert fra originalen (PDF) 19. juli 2014. Besøkt 15. juli 2014. 
  18. ^ a b Owens, Jim; Vinh, Paul. «Recent Developments in Composition C-4: Towards an Alternate Binder and Reduced Sensitivity» (PDF). Holston Army Ammunition Plant: BAE Systems OSI. Arkivert fra originalen (PDF) 19. juli 2013. 
  19. ^ a b Stone, William J.; Paletta, Theodore L.; Heiman, Elliott M.; Bruce, John I.; Knepshield, James H. (desember 1969). «Toxic Effects Following Ingestion of C4 Plastic Explosive». Arch Intern Med. 124 (6): 726–730. PMID 5353482. doi:10.1001/archinte.1969.00300220078015. 
  20. ^ Woody, Robert C.; Kearns, Gregory L.; Brewster, Marge A.; Turley, Charles P.; Sharp, Gregory B.; Lake, Robert S. (1986). «The Neurotoxicity of Cyclotrimethylenetrinitramine (RDX) in a Child: A Clinical and Pharmacokinetic Evaluation». Clinical Toxicology. 24 (4): 305–319. PMID 3746987. doi:10.3109/15563658608992595. 
  21. ^ a b K Fichtner, MD (mai 2002). «A plastic explosive by mouth». Journal of the Royal Society of Medicine. U.S. Army Hospital, Camp Bondsteel, Kosovo. 95 (5): 251–252. PMC 1279680 Åpent tilgjengelig. PMID 11983768. doi:10.1177/014107680209500510. «C4 contains 90% cyclotrimethylenetrinitramine (RDX)» 
  22. ^ BERGER, MARK S. (8. september 2016). «Spiste sprengstoff». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 3. november 2024. 
  23. ^ «Chapter 1: Military Explosives» (PDF). FM 3–34.214 (FM 5–250) Explosives and Demolitions. Washington, D.C.: U.S. Department of the Army. 27. august 2008. s. 6. «Composition C4 explosive is poisonous and dangerous if chewed or ingested; its detonation or burning produces poisonous fumes.» 
  24. ^ Herr, Michael (1977). Dispatches. Knopf. ISBN 978-0-679-73525-0. 
  25. ^ «May 13, 1985: Philadelphia Police Bomb MOVE». Zinn Education Project (på engelsk). Besøkt 13. mai 2024. 
  26. ^ Whitaker, Brian (21. august 2003). «Bomb type and tactics point to al-Qaida». The Guardian. London. 
  27. ^ «Attorney General, on Khobar Towers Indictment» (pressemelding). 21. juni 2001. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=C-4&oldid=24778176»