Hopp til innhold

Cesare Orsenigo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cesare Orsenigo
Født13. des. 1873[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Italia
Død1. apr. 1946[2][3][4]Rediger på Wikidata (72 år)
Eichstätt
BeskjeftigelseTeolog, katolsk prest (1896–), sakprosaforfatter, diplomat, katolsk biskop (1922–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1922–)
  • Apostolic Nuncio to Hungary (1925–)
  • titulær erkebiskop (1922–)
  • Apostolic Nuncio to the Netherlands (1922–)
  • apostolic nuncio to Germany (1930–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongedømmet Italia
Gravlagtcemetery of Olginate
Cesare Orsenigo på Commons
Cesare Orsenigo i januar 1939 ved nyttårsmottagelsen i det nye rikskanselliet.

Cesare Orsenigo (født 13. desember 1873 i Villa San Carlo ved Comosjøen i Italia.død 1. april 1946 i Eichstätt i Tyskland) var Pavestolens apostoliske nuntius i Berlin fra 1930 og inklusive hele den tiden Tyskland var regjert av Adolf Hitler.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han studerte til prest i Milano, ble presteviet 5. juli 1896, og var tilknyttet dette erkebispedømmes presteskap med oppgaver blant annet blant byens fattigste.

Titulærerkebiskop, internuntius til Nederland

[rediger | rediger kilde]

Han ble overraskende – og uten forberedende utdannelse ved den pavelige diplomatskolen i Roma – utnevnt av pave Pius XI til internuntius (pavelig ambassadør) i Haag i Nederland og til titulærerkebiskop den 23. juni 1922. Pave Pius avviste Orsenigos innvending om at han manglet den fornødne erfaring; paven påpekte at han selv ohadde tilbragt flere tiår som bibliotekar før han ble utnevnt til apostoliak delegat til Polen.[5]

To dager etter utnevnelsen ble han den 25. juni han bispeviet av kardinal Pietro Gasparri og medkonsekrantene titulærerkebiskop Giovanni Maria Zonghi og titulærbiskop Agostino Zampini, O.E.S.A.

Nuntius til Ungarn

[rediger | rediger kilde]

Han forble i Haag til sommeren 1925, da han ble forflyttet til den tilsvarende stilling i Ungarns hovedstad Budapest.

Nuntius til Tyskland (Berlin)

[rediger | rediger kilde]

Den 25. april 1930 overtok han etter erkebiskop Eugenio Pacelli (den senere pave Pius XII) som pavelig nuntius i Berlin. At han fikk en såpass viktig stilling til tross for beskjeden diplomatisk forhistorie, må forstås på bakgrunn av den personlige beundring pave Pius XI hadde av ham fra den gangen de begge virket i Milano.

Allerede mens han hadde stillingene i Haag og i Budapest hadde han lagt for dagen gode diplomatiske evner. Forfremmelsen til Berlin ble oppfattet i vatikanske kretser som et uttrykk for at paven ønsket en from og «hellig» mann i posten, ingen tradisjonell diplomat.

I sin omgang med naziregimet forsøkte han med å opptre taktisk lurt for å ikke gjøre vondt verre. I dette samarbeidet han særlig med kardinal Bertram i Breslau.

Pius XIs etterfølger Pius XII var aldri særlig fornøyd med å ha Orsenigo i Berlin, men fryktet at det ville bli ytterst vanskelig å få tysk (dvs. Hitlers) agrément for en diplomat av en annen støpning. Pius XII hadde aldri helt tillit til Orsenigos diplomatiske kvaliteter eller innlevelse i situasjonen.

RSHA infiltrerte Berlin-nuntiaturet med en tysk prest som tjenestegjorfe under Orsenigo som rådgiver for tyske og østeuropeiske anliggender[6] Ifølge Alvarez og Graham gav denne spionasjen den tyske etterretning en «tilgang til nuntiens holdninger og intensjoner».[6] Det er ukjent om og i tilfelle når Orsenigo selv var/ble klar over assistentens partimedlemskap, men dette faktum var absolutt kjent av Robert Leiber, en tysk jesuitt som i Toma tjente som en av pave Pius XIIs nærmeste fortrolige og rådgivere under krigen. Vatikanet syners uansett å ha tilpasset sin diplomatiske kommunikasjon med nuntiaturet ut fra sannsynligheten for at det var blitt penetrert.

Bare to ganger i sin lange tid i Tyskland lyktes det erkebiskop Cesare Orsenigo å få foretrede for Adolf Hitler.

Første gang var den 4. mai 1939 på Berghof ved Obersalzberg i Berchtesgaden. Han la da frem Vatikanets forslag om en krigsavvergende konferanse mellom de fem maktene Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia og Polen. Hitler mottok forlaget med en nokså overflatisk interesse. Intet kom ut av det, løftet om at Hitler skulle drøfte saken med Benito Mussolini virket ikke tilforlatelig i lys av hans fremstilling av Tyskland som militært uslåelig, og hans verbale utfall mot britene. Alt dette rapporterte Orsenigo til Vatikanets statssekretær kardinal Luigi Maglione.

Den tyske og den sovjetiske invasjon av Polen i 1939 innebar at det diplomatiske korps i Warszawa måtte reise hjem; det gjaldt også den psavelige nuntius der. Med ette hunne ikke Vatikanet komme i kontakt med Polens katolske kirke. Ved utallige anledninger bad nuntiuss Orsenigo det tyske utenriksministerium om tillatelsetil å dra dit, men ikke en mulighet åpnet seg.

Fire år senere fikk Orsenigo igjen møte Hitler, på samme sted, i november 1943. Han var sendt dit av pave Pius XII. Paven hadde forlangt at Orsenigo skulle engasjere seg for de forfulgte jøder. Orsenigo sa dager etter om dette møtet:[7]

Jeg ble mottatt av Fører og Kansler Hitler, men så snart jeg kom inn på temaet jøder og jødedom, om mildhet og menneskelighet overfor dem, snudde Hitler seg vekk, skred hen til vinduet og tromlet med fingrene mot glasset. De kan forestill Dem hvor ubehagelig det var for meg å fremføre mitt anliggende mot min samtalepartners rygg. Jeg gjorde det likevel. Da vendte Hitler seg plutselig, gikk til et bord der det stod et glass vann, grep det og slynget det i sinne mot gulvet. Med denne hans høydiplomatiske og statsmannsaktige handling fikk jeg betrakte mitt oppdrag som avsluttet og samtidig dessverre som avvist.

De to audiensene var fiaskoer for det pavelige diplomati, og illustrerer hvilket umulig oppdrag Orsenigo hadde i Nazityskland.

Vurderingene av Orsenigos innsats er sterkt sprikende. Mens noen roser og beundrer hans myke fremtoning som den eneste med utsikter til noen grad av resultater, var det andre som tok anstøt av hans tilbakeholdende stil. Blant de sistnevnte var Wiens kardinal Innitzer som i krigsårene engasjerte seg sterkt for jødene. Innitzer hadde det å utsette at Orsenigo (etter hans mening) var for engstelig av type, og ikke hadde kraft til å tas fatt på de virkelig tunge sakene. Også erkebiskop Sapieha i Kraków kritiserte Orsenigo. Han oppfattet ham som fjern i forhold til de polske biskoper.

Orsenigo engasjerte seg med hell da nazistene presset på for å få avsatt en biskop de ikke likte, Paulus Rusch, biskop og apostolisk administrator av Innsbruck-Feldkirch.

Med den tiltagende luftkrigen hle Orsenigos embedssete i august 1943 forlagt til Prötzel øst for Berlin, og dermed havnet han et godt stykke fra selve nuntiaturet inne i byen.

Den 8. februar 1945 forlot Orsenigo sin post i Berlin og dro til Eichstätt i Bayern, langt fra frontene. Dette var ikke etter avtale med paven, som ikke var noe glad for det. I Eichstätt døde han brått den 1. april 1946, og der er hans jordiske levninger i en nesten glemt grav.

Det tok fem år før han fikk en etterfølger som nuntius i Tyskland, amerikaneren erkebiskop Aloisius Muench.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000059, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, oppført som Cesare Vincenzo Orsenigo, BNF-ID 144024798[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id orsenigo-cesare[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 66075304, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Goldman, 2004, p. 31.
  6. ^ a b Alvarez and Graham, 1997, s. 10.
  7. ^ Msgr. Orsenigos beretning overfor professor Edoardo Senatra få dager etter intervensjonem, gjengitt i Petrusblatt, bispedømmet Berlins blad, den 7. april 1963, dort mit dem offensichtlich falschen Datum November 1943 (zu der Zeit war Hitler auf der Wolfsschanze und nicht in Berchtesgaden). The Record of Pius XII’s Opposition to Hitler oppgir den 21. juni 1943.
  8. ^ catholic-hierarchy.org orse, lest 20. januar 2021

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Alvarez, David J., and Graham, Robert A. 1997: Nothing sacred.
  • Blet, Pierre, and Johnson, Lawrence J. 1999: Pius XII and the Second World War: According to the Archives of the Vatican. Paulist Press. ISBN 0-8091-0503-9.
  • Pierre Blet: Pie XII et la Seconde Guerre mondiale d'après les archives du Vatican, Perrin, Paris, 1997, seconde édition 2005.
  • Philippe Chenaux: Pie XII, diplomate et pasteur, Cerf, Paris, 2003
  • David Dalin: Pie XII et les Juifs, le mythe du pape d'Hitler, Tempora, 2007

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Cesare_Orsenigo&oldid=24687942»