Dansen gjenom skuggeheimen

Dansen gjenom skuggeheimen regnes som det store verket om fremveksten av arbeiderklassen i Norge, om rallarnes liv og om deres fagorganisering.

Foto: Wilse, fra Norsk Jernverk 1946

Romansyklusen syner den bolken i den yngste historia vår, då arbeidarstandet skaper seg og stig fram. Det er lausrivinga frå upphavet, bondestandet: gangen til ei slekt frametter, proletariseringa, heilt ned til botnen, og vidare til den nye og yngste makt i samfunnet: arbeidaren

forfatteren

Dansen gjenom skuggeheimen er et 10-binds romanverk av den norske forfatteren Kristofer Uppdal (1878–1961), utgitt i perioden 1911–1924. Det er samtidig tittelen på den først utgitte av romanene, som kom i 1911, og senere i ny, omarbeidet utgave i 1921.

Romanverket skildrer framveksten av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Norge, og overgangen fra bondesamfunnet til rallar- og arbeiderkulturen. Handlingen utspiller seg i perioden fra ca. 1885/1890 til 1920, dels i hovedstaden Kristiania, dels i trøndersk bondemiljø – trolig fra Steinkjertraktene – og dels på ulike anlegg forskjellige steder i Norge: Rjukan, Ålesund og Innherred.

Tittelen kan oppfattes som en beskrivelse av «proletariseringa», av arbeiderbevegelsens framvekst fra den vage, utydelige tilstanden «i skuggeheimen», i mørket, og fram til fullt førlig synbarhet og avklarethet, og fram til politisk makt.

Forfatteren mente sjøl at verket både kunne leses som én sammenhengende «storroman», og at hvert bind kunne leses som separate fortellinger.

Tittelromanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod.

Forfatteren og verket

Uppdal, bilde fra 1953.

Uppdal var anleggsarbeider på Hell-Sunnanbanen, og flere av romanene er lagt til et miljø som kan minne om dette.

Foto: Wilse, illustrasjonsfoto fra Sørlandsbanen, 1942

Handlingen i romanverket foregår fra 1890 til 1920, og veksler mellom trønderske bygder, anlegg rundt i Norge og hovedstaden Kristiania. Her fra Stortinget 1912.

Foto: Axel Lindahl

Uppdal debuterte som forfatter med diktsamlinga Kvæde i 1905, som ble fulgt av ytterligere to samlinger før han i 1909 fant sin egen stemme og sitt eget materiale i diktsamlinga Vill-fuglar. På denne tida var han fremdeles anleggsarbeider, med et år på Askov folkehøjskole i Danmark bak seg.

Litteraturhistorikeren Odd Solumsmoen peker på at romanserien fulgte forfatteren i hans beste år, fra han var 33 til han var 46. På disse årene hadde verdenskrigen satt sitt preg på både forfatteren og omgivelsene, og Uppdals eget liv hadde gått fra godt mot verre. Verket «hadde åpnet i overmot, med festfanfarer, og sluttet i dyp tragedie». Da han i 1910 prosadebuterte med Ved Akerselva, bodde han i Kristiania. Denne novellesamlinga må sees som en del av Dansen-verket, og ble da senere omarbeidet til Vandringa (1923). Siden fulgte tre romaner i en raptus fra 1911–14, før Uppdal tok en fem års pause fra romanverket. I denne tida skrev han dikt og arbeidet som litteraturkritiker. Han giftet seg i 1913 med Bergljot Isabella Magnusen, og paret bosatte seg i Asker. De fikk tre barn fra 1917–23.

I 1924 ble Bergljot Uppdal lagt inn på sykehus, som mentalt nedbrutt. Uppdal selv holdt det gående i ytterligere to år, hvor han blant annet ga ut den særmerkte aforismesamlinga Jotunbrunnen (1925), med fyndord som forfatteren ikke hadde funnet rom for i romanene. I 1926 ble Kristofer Uppdal innlagt på Gaustad sykehus, hvor han ble værende i tre år. Han ble friskskrevet, men var i realiteten skademerket, og deltok i liten grad i samfunnslivet etter dette. Barna ble satt bort. Romanserien ble skrevet og fullført i en arbeidsbølge, mens han var på høyden av sin kraft. Likevel er det i ettertid mulig å lese inn et forvarsel om sammenbruddet i den melankolien som finnes i personskildringene i de siste bindene.

Det er trekk fra Uppdals egen biografi i flere av bøkene og personene. Slik både i Stigeren, Vandringa og Dansen.... Tydeligst kan man likevel gjenkjenne Uppdal i dikteren Audun Rambern, som er en av hovedpersonene i den siste av bøkene, Herdsla. Audun har skrevet romanserien «Ut av myrkret», og han er bror av Sjugur Rambern, hovedpersonen i to av de tidligere bøkene. I et originalt, personlig og viktig sluttkapittel i romanen samles forfatteren/Audun og alle hans hovedpersoner til en samtale ved havna, innunder Akershus festning. Romanverket slutter med at Audun Rambern framsier en hymne, kalt «Avreisa mot glitretind».

Verket og samtida

Både tematisk og tidsmessig er Dansen gjenom skuggeheimen en del av nyrealismen i norsk litteratur, en litterær periode preget av dikterisk behov for nytt stoff, og av betydelige omveltninger i samfunnet: den andre fasen av industrialisering, og flukten fra landsbygda inn i industrien. Før og under denne perioden blomstret heimstaddiktninga, der stadig nye deler av landet og samfunnslivet ble gjort til gjenstand for litterær behandling. Som en del av dette kom også de første arbeiderdikterne. Den første av dem var Andreas Haukland (1873–1933) med Ol-Jørgens barndom (1902) og de tre påfølgende bind. Etter Haukland fulgte Johan Falkberget, Uppdal og noen år senere Oskar Braaten som første generasjon av arbeiderdiktere. Både Haukland og Uppdal skrev om rallaren, mens Falkberget skrev fra gruvearbeidet. Braaten på sin side skrev fra byens arbeidermiljø. Det er også pekt på at Vandringa, som er den mest sjølbiografiske av de ti bøkene i Dansen..., i stor grad minner om, og faktisk foregrep med 10–15 år, de store selvbiografiske proletarromanene som de svenske forfatterne Eyvind Johnson og Harry Martinson skrev på 1930-tallet.

1920-årene var de store romanserienes æra, både i Norge, Norden og Europa forøvrig. Dette kan både forklares med psykologisk motivasjon hos forfatterne: krigens og økonomiens omveltninger gjorde at flere forfattere hadde trang til å få overblikk, og finne fram til sammenhenger, eller søkte den indre sammenheng i folkets liv. En utvikling i bokmarkedets kundegrunnlag var også en del av bildet: den framvoksende middelklassen kjøpte bokverk og episke romanserier på avbetaling.

Uppdal kom selv med en original analyse av verket i forhold til annen litteratur i samtida. I en polemikk med redaktør Henrik Rytter i bladet Ung Norig skrev han at «Eg er elles i det siste no vorten vár, at Kristin Lavransdatter, Juvikingane og Dansen gjenom skuggeheimen er ei line, frå mellomalderen og til idag, den gamle norske adel, bonden og arbeidaren. Dei tri hovudmakter og stand gjenom tida. Det er so å segja eitt verk skrive av tri forfattarar av same generasjon».

Nøkkelroman fra LO

Flere kjente historiske personer kan identifiseres i verket. I noen henseende kan verket oppfattes som en nøkkelroman fra framveksten av Norsk Arbeidsmandsforbund, stiftet i 1895 av rallarer og gruvearbeidere. Særlig i Domkyrkjebyggjaren kan Ølløvs skjebne ligne på forbundslederen Olav Strøms triste avgang, og i flere av romanene forekommer advokat Sibbern, som minner om Ludvig Meyer. Martin Tranmæl gjenkjennes som Butulv Melan, og Benk Benkson ligner reiseagitatoren Hans Berntsen, mens LO-lederen med navnet Lars Lunnan minner om Ole Lian. Uppdal var selv tillitsvalgt i arbeidsmandsforbundet, og møtte på forbundets landsmøte i 1908 og på LO-kongressen i 1910.

Verket ble i samtida kritisert for disse «avsløringene fra det indre livet» i Arbeidsmandsforbundet/LO.

Oversikt over serien og enkeltbøkene

Uppdal arbeidet med verket i to perioder. Fra 1911 til 1914 ga han ut tre av bøkene. Disse tre ble omarbeidet og utgitt på nytt, og føyd inn i bokverket på ulike steder da Uppdal tok opp igjen arbeidet med verket i perioden 1919–24.

Flere har pekt på at verket er utviklet trinnvis, og i flere retninger. Uppdal skrev sjøl i forordet til det siste bindet at

«Verket er tenkt som eit byggverk, eit tempel eller slikt, med skip og tverrskip. Derav kjem det, at eg har bygd på det både fra sidune og på lengda skiftevis»

Uppdal publiserte i sine senere leveår en tredje versjon av to av romanene. Denne versjonen preges av at språket ble gjort mer arkaisk, og av at det politiske budskapet ble ytterligere tydeliggjort, på en måte som litteraturhistorikerne mener at forringer verket. Gjenutgivelsen av verket i 1985–91 bygde på utgaven fra 1919–24.

Personnavnene i verket kan virke forvirrende; det er trønderske dialektformer av navn som Torbjørn, Oddleif, Sjur/Sigurd, Mildrid Anna og Ingeborg Anna.

Nr	Tittel, undertittel	Stikkord	År
1	Stigeren, Tørber Landsems far	«Natta og myrkret (som menneska stig ut av)»	1919
2	Trolldom i lufta, Ølløv Skjølløgrinns ungdom	«Sjølvbergingsdrifta»	1912, 1922
3	Vandringa, Øl-Kalles ferd	«Lausrivinga frå upphavet»	1923
4	Kongen, Tørber Landsems ungdom	«Kraftene i folkedjupet»	1920
5	Dansen gjenom skuggeheimen, Sjugur Rambern	«Erotikken»	1911, 1921
6	Domkyrkjebyggjaren, Tørber Landsem og Ølløv Skjøllegrinn	«Dådshug og tru»	1921
7	I skiftet, Tørber Landsem og Mildrianna	«Krisa (då mannen anten sjuknar og kverv eller lyfter seg til høgd)»	1922
8	Røysingfolke, Sjugur Rambern og bøndene	«Sambandet med upphavet»	1914, 1923
9	Fjellskjeringa, Basola Storbas og laget hans	«Mennesket (det primitive kjenslelivet)»	1924
10	Herdsla, Tørber Landsem og Audun Rambern	«Geniet»	1924

Stigeren

Gruver og jernbaneanlegg går igjen i romanverket. Her Bjørnfjell stasjon på Ofotbanen.

Foto: Wilse

Stigeren (1919) er det første bindet i seriens episke kronologi. Det var også det første bindet Uppdal utga etter at han i 1919 tok opp igjen arbeidet med serien. Handlingen er lagt til de fiktive Lifjellgruvene, et sted i Trøndelag, som har vært uten drift og nå skal tømmes for vann og settes i ny drift. Et arbeidslag dannes, bestående av bygdegutter og erfaren gruveslusk. Tida er antagelig rundt 1890.

Hovedpersonen i boka er Arnfinn Landsem, han er stiger, dvs arbeidsformann. Ved at bokas undertittel presenterer ham som «Tørber Landsems far» tydeliggjøres det at Arnfinn er opphavet, begynnelsen til det som skal skje framover i romanserien. Tørber Landsem blir etterhvert hovedperson i fire av de senere bøkene i serien: Kongen, Domkyrkjebyggaren, I skiftet og Herdsla. Stigeren representerer vilje, kraft og pågangsmot, egenskaper som Uppdal så som karakteristiske for rallartypen. Leif Mæhle karakteriserer dette første bindet som «ei av ei mest intense bøkene Uppdal har skrive», men indre dramatikk og ytre spenning. Kollisjonen mellom arbeidernes alkoholvaner og bondesamfunnets avholdskultur skaper også situasjoner. I skildringen av Arnfinns motgang i ekteskapet med den sytende Petenilla, og av et mytteri mot ham i arbeidsflokken, skaper forfatteren et bilde av den store rallaren som en kjempe av mytiske dimensjoner, med store krefter, og et stort fall. Sønnen Tørber, som etterhvert blir en av hovedpersonene i verket, hisser først arbeiderne opp mot faren, og forsøker deretter å verge ham. Denne dobbelheten sees som et første signal om veivalg som ledemotiv gjennom verket.

Uppdal hadde selv en morbror som het Arnfinn Landsem, og forfatteren hadde også egne gruvearbeidererfaringer fra unge år, da sinkgruva Skrattåsgruva i Egge skulle tømmes for vann og settes i drift. Dette må sees som bakgrunnsmateriale, og det er neppe noe direkte selvbiografisk i handlingen.

Trolldom i lufta

Trolldom i lufta (1912/1922, og 1953) er det andre bindet i seriens kronologi. Det var den andre boka Uppdal skrev i sin første arbeidsperiode med verket. Handlingen blir vanligvis oppfattet som om den er lagt til Ålesund, som omtales som «byen ved havet», i gjenoppbyggingsperioden etter bybrannen i 1904. Flere grupper av anleggsarbeider kommer til byen, lokket av utsiktene til arbeid i forbindelse med gjenoppbyggingen. I denne kaotiske perioden lever mange av dem på et eksistensminimum både fysisk og etisk, og romanen tematiserer blant annet forholdet mellom forråelse og solidaritet mellom arbeiderne.

Hovedpersonen Ølløv Skjølløgrinn ble introdusert i det første bindet, Stigeren som en av bondeguttene som blir gruvearbeidere. Senere kommer han igjen i Domkyrkjebyggaren, hvor han følges frem til en lederrolle i arbeiderbevegelsen. Slik sett er også dette bindet en introduksjon til de forhold som skapte arbeiderklassen, og en opptakt til arbeiderbevegelsens klassebevissthet, idégrunnlag og organisering. Uppdals nøkkelord «sjølvbergingsdrifta» peker på Ølløvs erfaringer og utvikling: han forkaster individualismen og den sterkestes rett, for å finne berging gjennom klassesamholdet.

Mot slutten av romanen reiser fire av arbeiderne fra byen, og overmannes av en snøstorm på vei over fjellet. Både i den intense skildringen av den ødelagte byen og av de voldsomme naturkreftene har forfatteren skapt en nærmest mytisk dimensjon over menneskenes prøvelser.

Vandringa

Steinkjer ca. 1890, da Uppdal og Øl-Kalle bodde der

Foto: Axel Lindahl

Vandringa (1923) er plassert som det tredje bindet i kronologien, men står relativt fritt i forhold til de lange episke linjene i verket forøvrig. Hovedpersonen Øl-Kalle, egentlig Kal Ølstad, opptrer bare som bifigur i noen av de øvrige bindene. Romanen er en mer tradisjonell utviklingsroman enn de fleste andre bøkene i verket, og kan lett leses uavhengig av disse.

Unge menns oppbrudd fra bondesamfunnet og klassereise inn i arbeiderklassen er et hovedmotiv i hele verket. Likevel blir selve oppbruddet og årsakene til dette sjelden behandlet utførlig. Denne «proletariseringa av bondeungdom» er imidlertid hovedmotiv i denne romanen, som forfatteren selv tematiserte som «lausrivinga frå upphavet». Kal Ølstads livsferd skildres fra fem års alder, gjennom familiens oppbrudd fra gården, flytting til byen, tapet av mora, og livet som gjetergutt, anleggsarbeider og til sist uteligger i Kristiania. Romanen forteller både om Øl-Kalles individuelle livsreise fra Kal Ølstad til Øl-Kalle, og om den store reisen som familien og bondestanden foretar.

Romanen har et mer selvbiografisk preg enn mange av de øvrige bindene. Uppdal var selv eldste sønn på gården Opdal i Beitstad, en gård faren måtte selge da Kristofer var 4 år gammel; hvoretter familien bosatte seg i Steinkjer. Syv år gammel mistet han mora, og etter at faren stiftet ny familie, ble han bortsatt i tjeneste på ulike gårder i Steinkjerområdet. Romanen gjentar også mye av materialet fra Uppdals første prosabok, novellesamlinga Ved Akerselva (1910), der novellene var skrevet i jeg-form. Sammenlignet med novellene har romanen mer stoff fra hovedpersonens barndom og familiens oppbrudd fra gården.

Kongen

Sammen med den erfarne rallaren og omstreiferen «Suliskongen» gjennomgår Tørber sine lære- og vandreår.

Foto: Wilse, illustrasjonsfoto

Kongen (1920 og 1953) følger handlingen og personene fra førsteboka Stigeren. Romanen skildrer Tørber Landsems ungdom, ifølge undertittelen. Romanens første del skildrer barndomshjemmet fra Tørber er om lag 12–13 år gammel. Han lever med mora Petenilla og broren Ola etter at faren rømte fra dem etter nederlag. Tørber blir bortsatt som gårdsgutt, men rømmer raskt, og blir omstreifer sammen med den legendariske «Kongen» eller «Sulis-Kongen» Halvor Rossvoll, som er omstreifer, rallar og blir en farsskikkelse for Tørber. Handlingen følger i tid etter bind 1, og foregår til dels samtidig med handlingen i bind 2 og siste del av bind 3.

Romanen skildrer Tørbers lære- og vandreår, og det er gjennom reisene og samværet med «Sulis-Kongen» at han møter «kraftene i folkedjupet», som er Uppdals stikkord til denne romanen. I et hovedparti av romanen er Halvor og Tørber på anleggsarbeid i Rjukan, et sted Uppdal selv hadde arbeidet i perioden 1907–10. Tørber lærer å kjenne landet, ulike arbeidermiljøer, og han får kjenne fantestempelet det ene året han og Halvor er bofaste for at Tørber skal bli konfirmert. Han får også møte erotikken, hos ei taterjente, og han er på «eksis», i militærtjeneste.

«Sulis-Kongen» er en vitalistisk skildret, erketypisk rallar: sterk, individualistisk, løsrevet fra røttene og med en anarkistisk holdning til det ordnede samfunnet. Tørber fanger først opp disse holdningene, men velger etterhvert en annen retning: vandretida hadde gitt ham et kontaktnett og en livserfaring som han kunne bruke i arbeiderbevegelsen. Det er et poeng for Uppdal at den arbeidslivsnære erfaringa som Tørber hadde fått seg, var mer betydningsfull enn den boklærde kunnskapen som andre lederemner i fagbevegelsen hadde: «No kom han midt uppi fagforeiningsarbeidet. Arbeidarane ymta frampå um å velje han til sin leidar. Ingen kjende arbeidarane kringum landet betre enn Tørber Landsem. Han var det rette til å laga foreiningane til ein stige eller ein veg over til samfundet so han vart farande».

Dansen gjenom skuggeheimen

Dansen gjenom skuggeheimen (1911/1921) var den første av bøkene som Uppdal ga ut, og den har gitt tittel til hele verket. Romanen skildrer møtet mellom et bygdesamfunn og en gruppe anleggsarbeidere som skal føre jernbanelinja fram gjennom bygda. Handlingen foregår i løpet av én sommer, og selv om den ikke er stedfestet, er det vanlig å tenke seg at det foregår i Nord-Trøndelag. Skildringa av anleggsarbeidet kan for en del være hentet fra forfatterens egen tid som jernbanearbeider på Hell-Sunnanbanen rundt 1904.

Møtet mellom de to kulturene fokuseres i møtet mellom rallaren Sjugur Rambern og storbondedattera Innbranna Røysing. Forfatterens tese er at erotikken og kjærlighetens skapende kraft kan virke dempende på motsetninger. Skildringen er episk enkel, med klare fronter mellom rallarne og bygdeungdommen, og med tydelige scener: slåsskamp på lokalet, og forsoning på kirketrappa i siste kapittel. Avslutningen, hvor alle konflikter løses opp, og de elskende får hverandre, kan minne om klassiske komediemønster. Romanen inneholder også en kunstnerdrøm: Sjugur maler, og ønsker å skape et verk som skal skildre rallarens liv og historie. Selve kunstnerdrømmen har rimeligvis gjenklang i Uppdals eget ønske om å formulere det samme i skrift, men ellers er det ikke grunn til å lese noen selvbiografi inn i romanen.

Sjugur Rambern blir såvidt introdusert i åpningsbindet Stigeren, og er med når trådene samles i sistebindet Herdsla; ellers er historien om Sjugur og Innbranna en bihistorie i romanverket, som særlig utspiller seg i denne boka og i fortsettelsen Røysingfolket.

Romanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod, i Erik Solbakkens regi, og med Nils Ole Oftebro og Ragnhild Hilt i hovedrollene. Sangen «Rallarblod» ble skrevet av Hans Rotmo og framført på Heimevernslagets plate Spællet om Trøndelag (1979). Musikalen Ei ny tid, som ble framført i Steinkjer i 2005 bygger også på denne romanen.

Domkyrkjebyggjaren

Mye av handlingen i romanene knytter seg til organisasjonsarbeid, veivalg og lederskap i Norsk Arbeidsmandsforbund og LO, og aktiviteten i og ut fra Folkets Hus i Oslo. Her fra åpningen av det første Folkets Hus i 1907

Domkyrkjebyggjaren (1921) er den sjette romanen i verket. I dette bindet møtes de to hovedpersonene Tørber Landsem og Ølløv Skjølløgrinn som tillitsvalgte i Kristiania, og det er også deres navn som er brukt som romanens undertittel. Bindet kan sees som en overgang fra den skildring av lære- og vandreår som disse to hadde gjennomlevd i den andre, tredje og fjerde boka, og inn i en ny, organisasjonsbyggende fase. Uppdals stikkord til romanen var «Dådshug og tru», som kan forstås som om det nå er tid for å handle.

I det første kapitlet gjenfortelles fra Tørbers synsvinkel et sammendrag av handlingen fra tidligere bøker, og det forklares også hva Ølløv har opplevd siden sist: under gruvearbeid på Grønland møtte han danske arbeidere som lærte han om fagorganisering. Og «då Skjølløgrinn kom heim til Noreg att, fekk han til å samle rallarane i eit forbund. Sjølv vart han formann i forbundet». Han er en visjonær leder, som har Bibelen og Karl Marx' skrifter side om side i bokhylla, og som tenker på organisasjonsutviklinga som å «byggje ei domkyrkje» – ikke ulikt Uppdals egen visjon for romanverket. Tørber blir i begynnelsen av romanen ansatt i forbundet som sekretær og læregutt. Tråden tilbake til tidligere bøker synliggjøres også ved at boktitlene kursiveres når de forekommer som ord i den løpende teksten.

Hovedmotiv i romanen er vennskapsforholdet mellom de to mennene, og de motsetningene som de to står oppe i som organisasjonsledere: spenningen mellom teoretiske og praktiske erfaringer, avstand og mistro mellom menige medlemmer og valgte tillitsmenn, og politisk uenighet mellom en revolusjons- og en reformlinje. Uppdal og hans hovedpersoner er motstandere av den revolusjonære linjen til Fagopposisjonen av 1911. Mot slutten av romanen blir Ølløv arrestert, og dømt for underslag. Tørber blir valgt som hans etterfølger. Ølløvs kone Ambjør gifter seg deretter med Ølløvs motmann Odd Klampan. Ambjør er søster til Mildrianna, som Tørber gifter seg med i romanens siste kapitler.

Romanen gir også et godt bilde av Kristiania anno 1900.

I skiftet

I skiftet (1922) er en direkte videreføring av handlinga fra den forrige romanen; den følger Tørber og Mildrianna videre, han som forbundsleder og paret som nygifte og bosatte i ei bygd utenfor hovedstaden. Bygda kan lett gjenkjennes som Asker, hvor Uppdal selv bodde. Handlingen veksler mellom det psykologiske og private i forholdet mellom de to, og det fagligpolitiske livet i fagforeningen. Tittelen må forstås i betydningen vendepunktet, noe som understrekes av Uppdals stikkord «krisa».

Ekteskapet skildres som urolig og spent. Mildrianna opplever isolasjon og baksnakk i den nye hjembygda, og følelsen av å ikke bli sett av ektemannen; dette slår også tilbake slik at Tørber opplever henne som mistenksom og vár for rykter om ham. Tørber utfordres dels i ekteskapet, og dels av problemene og valgene han møter i fagforeningen: fraksjonsstrid, lederkrise og veivalg.

Romanen er skrevet med stadig skiftende synsvinkel mellom de ulike personene i handlingen, noen ganger endog med kollektivperspektiv i indre monologer.

Røysingfolket

Røysingfolket (1914/1923) var den tredje romanen i den første runden med utgivelsen av verket. Da den ble gjenutgitt i revidert utgave hadde forfatteren plassert den som den åttende boka. Romanen følger handlingen og personene fra Dansen gjenom skuggeheimen, rallaren Sjugur Rambern og bondedattera Innbranna Røysing, og foregår 10–12 år senere enn denne. Paret er gift, og driver hennes farsgård Røysing. Å dømme etter stedsnavn i boka ligger gården i Steinkjerområdet.

Handlingen i romanen følger både gårdsdrifta, parforholdet og en politisk karriere for Sjugur. Rallaren må først slite for å få respekt fra svigerfaren Gamle-Stål. Sjugurs sønn fra et tidligere kjærlighetsforhold, Litl-Sjugur, introduseres, og arbeider som gjeter på gården. Sjugur blir valgt til ordfører i bygda, og legger mye energi i arbeidet med å bygge ned klassemotsetninger, blant annet ved å hjelpe arbeiderne til å eie jord. («Ein skulle hjelpe arbeidarane til å få jord, noko fast å stå på i samfundet. Då turvte ikkje bøndene ottast dei. Frå jorda si vil dei då koma til å sjå både utetter og innetter.»). Mot slutten av romanen blir han også valgt til stortingsrepresentant. Forholdet mellom Sjugur og Innbranna er sterkt, og ildfullt i mer enn en forstand.

Romanen har en heroiserende skildring av Sjugur, og en skildring av velstand og framgang i gårdsdrifta som i enkelte avsnitt kan virke idylliserende. Uppdals eget stikkord til romanen, «sambandet med upphavet», kan oppfattes som et ønske om en avspenningsallianse mellom bønder og arbeidere, slik hovedpersonen Sjugur også arbeidet for i sitt politiske liv.

Fjellskjeringa

Illustrasjonsfoto av fjellskjæring.

Foto: Wilse: Hardangerbanen, 1927

Fjellskjeringa (1924) er den niende boka i verket. Boka utkom i mars 1924, et halvt år før sistebindet. De første utkastene til kapitler i boka ble publisert i 1910 og 1912; og første halvparten av boka ble også publisert som føljetong i avisene Demokraten, Hamar og Ny Tid våren 1913. Forut for den endelige utgivelsen i 1924 hadde noen avsnitt blitt trykt i Arbeiderbladet og Norig i november og desember 1923.

Handlingen i boka er lagt til et jernbaneanlegg noen høstmåneder. Anlegget er ikke stedfestet, men det er rimelig å tenke seg at det foregår på Hell-Sunnanbanen, som i tidligere bøker. «Stiftsstaden» som nevnes i teksten er av forfatteren bekreftet å være Trondheim. Hovedpersonene i boka har i liten grad vært synlige i de øvrige bøkene; med ett unntak: Øl-Kalle fra Vandringa er med her, nå som eldre og erfaren slusk. Sjugur Rambern og hans liv og virke, slik det skildres i Røysingfolket, ble nevnt og omtalt i denne boka, uten at Sjugur medvirker i handlingen. Boka kan med en viss rett kalles en kollektivroman, der typen, miljøet og mentaliteten er hovedperson. De karakterene som står tydeligst fram er Øl-Kalle, den gamle sliteren Gamal-Ola, og arbeidsformannen Basola, som svinger mellom barsk myndighet og redselen for å ikke makte oppgavene sine.

Forfatterens stikkord til romanen var «det primitive kjenslelivet», og han går da også inn på de ulike personene i deres mest usminkede adferd og mest karakteristiske manns- og arbeiderrolle. Det er lite episk framdrift i historien, som best kan oppfattes som en komedie med en serie typeportrett og miljøskildringer. I dette veksler Uppdal mellom barske skildringer av slit, noen sentimentale scener, og grotesk uvøren humor.

Vi nærmar oss slutten av dansen gjenom skuggeheimen. Korleis det so enn går. Vi er på det å nå fram til menneskelege kår. Sjå på fabrikkane, dei ruvlege byggverk, med slanke skorsteinar som ein skog av tårn over! På dei væne arbeidarforstader, i små hagebyar! Det er dit vi har nådd. Frå flakking og tigging um arbeid og um lov til å vera til – dansen gjennom skuggeheimen – og til noko fast, der vi sjølv er med og avgjer alt og ingenting skjer oss uspurd
vi er den nye makta i samfundet, vi, arbeidaren

Hovedpersonen, LO-leder Tørber Landsem, i en tale i nest siste kapittel

Herdsla

Herdsla (1924) er den tiende og siste boka i verket, med undertittelen Tørber Landsem og Audun Rambern. Tørber Landsem er en av romanverkets hovedpersoner, og har vært sentral i tre tidligere bøker; Audun Rambern er en ny hovedperson – han er dikter og bror av Sjugur Rambern fra tidligere bøker. Boktittelen betyr herding; sammen med Uppdals egen tolkning av temaet for romanen («geniet») er det rimelig å tolke dette som om boka vil skildre den sluttførende og avgjørende politiske og psykologiske utviklingen av personene og den klassen de representerer. Uppdal beskrev romanverket som ei domkirke, med tverrskip og sideskip; i forordet til Herdsla skriver han at «sjølve bygningen er med alle skip ferdig med Fjellskjeringa. Herdsla er tårnet over bygningen.»

Handlinga i denne romanen utspiller seg i perioden 1914–18, og det er mange innslag fra forhold i samtida, både i det store samfunnsbildet, og fra veivalgsdiskusjonen i fagbevegelsen. Tørbern Landsem har gjennom serien gått fra barndom, via lære- og vandreår i anleggsbransjen til læreår i fagbevegelsens ledelse. I dette siste bindet velges han til LO-leder, etter at den sittende lederen Lars Lunnan dør i vervet. Tørber kommer hel og styrket gjennom alle intriger i forbindelse med valget, på samme måte som han også må gjennomleve flere andre kriser i privatlivet: alkohol, forholdet til kona Mildrianna og ansvaret for alle valg han selv må stå inne for.

Forfatteren Audun Rambern er et utilslørt selvportrett fra forfatterens side. Forfatteren gjengir systematisk detaljer fra eget liv og fra arbeidet med verket, og legger det i Auduns hender: «fyrste året sende han ut eit bind kvart år. No kjøyrer han på med to bind for året, av romanseria si 'Ut av myrkret'». I romanens sluttkapittel samles alle hovedpersonene fra romanen, sammen med Audun/forfatteren, som i ørske veksler mellom å forholde seg til de andre personene som faktiske personer og som romanpersoner han har diktet. Verket toner ut med at Audun framsier kvadet «Avreise mot glitretind», som er en poetisk oppsummering av den idémessige handlinga i verket; her et utdrag: «Til endeleg ho renn den stunda, / med han, i ætta, / som er av alle / og som alt må bli med, mot glitretind».

Vurderinger av verket

I samtidskritikken var meningene om verket delte. Arbeiderpressens kritikere var i flere henseende skeptiske, og mente for eksempel at 1911-utgaven av Dansen... ikke holdt mål som proletarskildring. Borgerlige kritikere som Alf Larsen var blant de første som så «geniets kaotiske kraft» i Uppdals bøker. Andre kritikere reagerte på råskapen som Uppdal skildrer.

Verket inneholder en marxistisk analyse av forholdet mellom kapital og arbeidskraft, men markerer samtidig tydelig avstand overfor revolusjonære ideer. Forfatteren ser ut til å oppfatte samarbeidslinja, fagforeningsarbeidet og allianse mellom bonde og arbeider som den beste politiske løsningen. Samtidig er det en grunnleggende tvetydighet mellom verkets uttalte tillit til de kollektive, fagligpolitiske løsningene, og den underliggende, grunnleggende beundringen for «enerne, de sterke, heroiske unntaksmenneskene. Hele syklusen er gjennomglødd av beundring for denne mennesketypen» Edvard Beyer tolker verket på samme måte når han peker på at rallaren blir sett som «bærer av evige krefter i menneskelivet».

Willy Dahl peker også på at romanverket skildrer en mannsverden. «Kvinner er for Uppdals hovedpersoner enten en forbruksvare [...] eller de er en ulykke». Både Petenilla, Innbranna, Ambjør og Mildrianna blir til ulempe for sine ektemenn.

Anders M. Andersen, som skriver om Uppdal i Norsk biografisk leksikon, peker på at verket særmerker seg i forhold til andre, samtidige romanverk ved å være framtidsoptimistisk.

Eksterne lenker

• uppdal.no