Den syrisk-ortodokse kirke

Den syrisk-ortodokse kirke
	Sankt Georgs katedral i Damaskus, Syria har vært hovedkvarteret for den syrisk-ortodokse kirke siden 1959.
Hovedgren	Orientalsk-ortodokse kirker
Ledertittel	syrisk-ortodoks patriark av Antiokia
Antall medlemmer	Ca. 2–4 millioner
Livssyn	Syrisk-ortodoks kristendom
Geografi	Midtøsten, Kerala (India)
Hovedkontor	Sankt Georgs katedral
Medlemskap	Kirkenes Verdensråd; Federal Council of Churches (–1950)
Nettsted	syriacpatriarchate.org

Den syrisk-ortodokse kirke er en av de orientalsk-ortodokse kirker. Den ledes av patriarken av Antiokia og hele Orienten, som har sitt sete i Damaskus (Syria). Kirkens biskop av nest høyest rang er katolikos av India, lederen for den syrisk-ortodokse kirke av Malankara, som har et visst selvstyre. Kirken følger den vestsyriske ritus og holder liturgien på Jesu morsmål, arameisk (gammelsyrisk), samt på malayalam (i Malankara) eller andre lokale språk (bl.a. arabisk).

Kirken angir medlemstallet til å være fire millioner. Et mer realistisk anslag er sannsynligvis rundt to millioner, hvorav ca. 1,2 millioner tilhører katolikatet India, opptil en halv million bor i Syria, og resten i en verdensomspennende diaspora, hovedsakelig i USA, Sverige, Libanon og Tyskland.

Etter en av kirkens prester, Jakob Baradaeus (544–578), har kirken (av dens motstandere) blitt betegnet som jakobittisk. Den syrisk-ortodokse kirke pleier ikke selv å bruke denne betegnelsen, fordi den ikke oppfatter Jakob som sin grunnlegger.

Historie

Den syrisk-ortodokse kirke er et av kirkesamfunnene som går tilbake til den urkristne menighet i Antiokia, som var kristendommens nest eldste etter Jerusalem. Fordi apostelen Peter sies å ha vært den første biskop av Antiokia, regner den syrisk-ortodokse kirke ham som sin grunnlegger.

Den nåværende syrisk-ortodokse kirken går tilbake på den kristne delen av den arameisktalende befolkningen i Mesopotamia og tilstøtende områder. Ved siden av Antiokia ble fremfor alt Edessa tidlig et viktig sentrum for den arameiske kristendommen. Arameisk ble et viktig kulturspråk, og skolen i Edessa et av den tidlige middelalderens viktigste kunnskapssentre.

Det som preget kirkens historie, var at Antiokias kirkeprovins politisk sett hørte til to ulike, fiendtlige riker, (Øst)romerriket i vest og det partiske og senere sasanidiske Perserriket i vest. Denne grensen, som delte den arameiske kristendommen, skapte etter hvert også religiøse problemer. De kristne i Perserriket utropte sin kirke i 424 til å være selvstendig. Etter konsilet i Efesos (431), som ikke ble godtatt av de persiske kristne, gikk begge kirkene også teologisk ulike veier. De fleste kristne i Perserriket hørte nå til Østens kirke. De få gjenværende syrisk-ortodokse kristne i Perserriket ble organisert under en overbiskop som fikk tittelen mafrian og som ble til kirkens nest høyeste tittel etter patriarken.

I 518 oppstod et ytterligere skisma i patriarkatet Antiokia, siden størsteparten av den arameisktalende kirken ikke godtok konsilet i Kalkedon (451). Dermed var også patriarkatet Antiokia blitt delt i to kirker: en «kalkedonsk», som fortsatte samarbeidet med patriarkene i Konstantinopel og Roma; og en «ikke-kalkedonsk», overveiende arameisktalende, som allierte seg med den likeledes ikke-kalkedonske koptiske kirke i Alexandria. Denne ikke-kalkedonske kirke av Antiokia var den som nå omtales som den syrisk-ortodokse. Dennes patriark ble i 518 utvist fra Antiokia. Etter først å ha fått asyl hos den koptiske patriarken i Alexandria, ble setet i flere århundrer flyttet mellom ulike klostre i Mesopotamia. Fra 1200-tallet lå det i Mar Hananyo-klosteret i Tur 'Abdin-fjellene, nær byen Mardin (dagens Tyrkia).

Den syrisk-ortodokse kirke opplevde en blomstringsperiode under arabisk styre, spesielt rundt 800 og 1200. De fleste muslimske makthaverne tolererte kristen religionsutøvelse. Dermed ble forholdene for den syrisk-ortodokse bedre enn i det kristne Østromerriket, som aktivt hadde forfulgt tilhengere av kirker som ble ansett som kjetterske. På sitt meste omfattet den syrisk-ortodokse kirke tjue metropolitanseter og over hundre bispedømmer fra Kypros i vest til Herat (dagens Afghanistan) i øst. Denne perioden tok slutt på 1300-tallet med timuridenes forfølgelse av kristne. Utbredelsen av den syrisk-ortodokse kirke ble kraftig redusert.

I løpet av korstogene oppstod kontakt mellom den syrisk-ortodokse og den katolske kirke. Dette førte til enkelte konversjoner og i 1782 til opprettelsen av en katolsk særkirke med vestsyrisk ritus og sin egen patriark (se den syrisk-katolske kirke).

I 1665 inngikk en betraktelig del av de tomaskristne ved den indiske Malankarakysten en union med den syrisk-ortodokse patriarken Abdul Masih I: Den syrisk-ortodokse biskopen av Jerusalem, Gregorios Abdul Jaleel, reiste til India og bekreftet de tomaskristnes leder som rettmessig metropolitt av Malankara. De tomaskristne aksepterte patriarken av Antiokia som sitt nye overhode og overtok kirkens vestsyriske ritus. Dermed var den syrisk-ortodokse kirke av Malankara blitt til. Siden den gang har metropolitten blitt valgt av sine menigheter og blitt innsatt av patriarken (og fører siden 1964 tittelen katolikos).

Under det tyrkiske folkemordet på armenske og syriske kristne ble mellom 1915 og 1917 anslagsvis en halv million syrisk-ortodokse drept. De fleste overlevende flyktet fra Tyrkia og slo seg ned i Syria eller andre verdensdeler. Patriarken måtte i 1933 forlate det århundrergamle setet i Tur 'Abdin og bodde først i Homs, før han i 1959 flyttet til det nåværende setet i Damaskus.

Bispedømmer

Kirken er delt inn i 44 erkebispedømmer. Derav ligger femten i India, fire i Syria og Tyrkia, tre i Libanon og Irak, og to i Tyskland og USA. De indiske (erke)biskopene er underlagt katolikos av India. De øvrige erkebiskopene er enten ansvarlig overfor kirkens synode eller svarer direkte til patriarken; de sistnevnte omtales som patriarkale vikariater og er markert med en asterisk (*) i den alfabetiske listen: