Det vestlige skisma
Det vestlige skisma eller det pavelige skisma (også kjent som det store skisma i den vestlige kristenhet) var en deling innen den katolske kirken i 1378. Skillet var mer av politisk enn teologisk karakter. Skismaet ble oppløst etter 40 år av konsilet i Konstanz. Det er noen ganger kalt det store skisma, selv om det uttrykket vanligvis brukes om skismaet av 1054, mellom den østlige og vestlige kristenhet.
Forhistorie
[rediger | rediger kilde]Kimen til skismaet i den vestlige kirken ble lagt ved pave Gregor XIs brå retur fra Avignon til Roma i januar 1377, som også markerer slutten på Avignon-pavedømmet. Han gav da etter for et betydelig påtrykk, blant annet fra to senere helligkårede kvinner – Katarina av Siena (senere erklært som kirkelærer) og Birgitta av Vadstena.
Etter Gregor XIs død i mars 1378 gjorde romerne opprør for å sikre seg at en romersk pave ble valgt. Romerne ville sikre seg at det ikke ble valgt en fransk pave som så var troende til å løsne teltpluggene igjen og begi seg tilbake til Avignon. Kardinalskollegiet på 16 mann var dominert av franskmenn. Pavevalget forløp kaotisk. Allerede dagen i forveien hadde bevæpnede trengt inn og krevd at en romer skulle velges.
Pavevalget 8. april 1378
[rediger | rediger kilde]Kardinalene enet seg den 8. april 1378 rett nok ikke for en romer, men i alle fall for en italiener, erkebiskop Bartolomeo Prignano av Bari. Nok fordi konklavet samme dag nok en gang var blitt stormet av romerske borgere,[1] utsatte man kunngjøringen av valgresultatet – for å rekke å redde seg unna idet de fleste av kardinalene raskt forlot Roma – og innbilte folk at seniorkardinal Tebaldeschi var den valgte. Først dagen etter kunngjorde man valget av Bartolomeo Prignano. Skjønt den valgte verken var romer eller franskmann, var han italiener - men en undersått av Johanna I av Napoli, og han tilhørte ikke kardinalenes krets.
Han kalte seg Urban VI. Urban hadde vært en respektert administrator i det pavelige sekretariatet i Avignon, men så snart han ble pave, ble han mistenksom, hovmodig, og fikk et voldelig temperament. Kardinalene som hadde valgt ham, kom snart til å angre sitt valg. Urban VI var svært egenrådig[2] og rigorøs, også overfor sitt eget senat, kardinalene og sin kurie i det store og hele. Særlig de elleve franske kardinalene og spanjolen Peter av Luna (senere motpave) distanserte seg fra ham. De mente at pavevalget var skjedd i en tvangssituasjon, og at den valgte dessuten hadde vist seg å være udugelig (incapax) og sinnssyk. I august 1378 erklærte de ham derfor som avsatt.
Urban VI utnevnte derpå 29 nye kardinaler, hvortved kardinalskollegiet ble vesentlig større. Det fikk imidlertid også de tre italienske kardinaler som var gjenblitt i kurien (Tebaldeschi var imens avgått ved døden).
Pavevalget 20. september 1378
[rediger | rediger kilde]Den 20. september samme året reiste majoriteten av kardinalene fra Roma til Fondi og valgte Robert av Genève til pave der. Denne paven kalte seg Klemens VII og slo seg ned i Avignon.
Det andre valget førte kirken inn i et opprør; det hadde blitt valgt motpaver og rivaler til pavedømmet før, men de fleste av dem hadde blitt valgt av en rivaliserende gruppe. Denne gangen var det annerledes, nå hadde de legitime lederne av kirken selv utpekt to rivaliserende paver.
Obødiensene
[rediger | rediger kilde]Europeiske sekulære ledere måtte velge hvilken pave de skulle støtte. Frankrike, Aragón, Castilla og Leon, Kypros, Burgund, Savoie, Napoli, og Skottland valgte å støtte Avignon. Danmark, England, Flandern, Det tysk-romerske riket, Ungarn, Nord-Italia, Irland, Norge, Polen, og Sverige fulgte Roma. Til og med folk som senere ble gjort til helgener ble trukket inn i krangelen; St Katarina av Siena støttet Urbans pavedømme, mens St Vincent Ferrer var i Klemens' leir.
To- og tre-pavetiden
[rediger | rediger kilde]Skismaet vedvarte gjennom hele regjeringsperioden til de to valgte pavene, til tross for de nasjonale stridighetene skillet forårsaket. Etter Urbans død ble han erstattet av pave Bonifatius IX i 1389. I Avignon ble Klemens erstattet av Benedikt XIII i 1394. Da Bonifatius døde i 1404, foreslo de åtte kardinalene i Roma å avstå fra å velge en ny pave hvis Benedikt sa opp sin stilling. Benedikts medarbeidere svarte nei på hans vegne, dermed ble det valgt ny pave i Roma, Innocent VII.
Et kirkekonsil ble holdt i Pisa i 1409 for å prøve å løse stridighetene. Resultatet ble at en tredje pave ble valgt, motpave Alexander V, raskt etterfulgt av motpave Johannes XXIII.
Konsilet i Konstanz avsatte i 1417 Johannes XXIII og Avignon-paven Benedikt XIII, samtidig som det mottok den romerske paven Gregor XIIs avskjed (gikk av i 1415). Konsilet valgte deretter pave Martin V, som dermed endte skismaet.
Linjen av romerske paver ble anerkjent som den legitime linjen. Etter konsilet i Konstanz ble det bestemt at ingen konsil skulle få makt til å avsette paver. Makten til å omgjøre et pavevalg skulle bare være hos paven selv.
Pavene som stod utenfor den romerske linjen har opp gjennom historien blitt kjent som motpaver.