Diskusjon:Rapphøne

Rapphøna

Hvorfor godtas ikke sannheten om rapphøna i Norge?

Rapphøne og fasan hører hjemme i norsk natur. De er ikke fremmede organismer!

Av Jørn Henning Wølner, fuglehistoriker

Fasan og rapphøns behandles i dag som fremmede organismer i norsk natur. Direktoratet for Naturforvaltning virker å være redd at utsetting av rapphøns og fasan vil få uheldige følger for naturmangfoldet. Dette på tross av at Artsdatabanken har uttalt at en utsetting ikke har negative virkninger på naturmangfoldet, og en lav økologisk risiko. Her er det etter min mening en klar mangel på faktaopplysninger.

At fasan og rapphøns skulle være fremmede arter i Norge, er et nytt påfunn. Det er først ved forskrift fra 2015 – i kraft fra 1/1- 2016 - at disse fuglene ble innlemmet i regelverket for fremmede organismer og med et pennestrøk radert ut som naturlig hjemmehørende i norsk natur.

Jeg mener det er sterke grunner for å imøtegå denne påstanden.

Rapphøne – den virkelige historien

Artsdatabanken baserer sin klassifisering av arter på innspill fra en ekspertkomite. I vurderingen fra ekspertkomitèen for fugler, skriver de om rapphøns: «Arten etablerte seg som hekkefugl i Norge mot slutten av 1800-tallet og var i en periode tallrik på Østlandet og nord til Trøndelag (Hafthorn 1971). Særlig kalde vintrer, som på 1940-tallet, gjorde trolig at arten gradvis forsvant. Enkelte hekkende par hos oss nå består trolig bare av utsatte fugler. Sterk nedgang i Europa fra 1980-tallet, men bestanden ser ut til å ha stabilisert seg på et lavt nivå etter det (EBCC 2014). Arten plasseres til rødlistekategori RE.» (Uthevet her)

Rapphøns beskrives som antatt – ikke dokumentert - utdødd. Ekspertkomitèens konklusjon støtter seg ikke på vitenskapelig ugjendrivelige fakta. Til grunn for deres vurdering ligger et betydelig element av synsing.

Historien viser at man skal være varsom med å trekke eksistensielle konklusjoner på grunnlag av enkeltstående hendelser. I 1920-årene var det for eksempel en stor rapphønsstamme på Nesodden ved Oslo. Den forsvant etter noen tunge snøvintre og var forsvunnet frem til 1946, da den plutselig viste seg igjen. Flere par hekket i dette og påfølgende år. At den senere forsvant igjen fra Nesodden, virker å ha gitt opphav til et mer generelt inntrykk av at arten er blitt borte.

Et viktig kriterium for hvorvidt en art regnes som hjemmehørende eller fremmed, er lengden på dens eksistens her i landet. Hvis den har vært hjemmehørende før 1800, regnes den ikke som fremmed.

Det er grunn til å understreke følgende: Rapphøna var i Norge før 1800 og har aldri forsvunnet fra Norge. Det er vanskelig å forstå hvordan det motsatte er blitt etablert som en sannhet. Vi kan vise til solid dokumentasjon som viser at rapphøna var i Norge før 1800 og aldri har forsvunnet fra vårt land. Norge er et naturlig utbredelsesområde for rapphøns.

I strid med hva blant annet Miljødirektoratet og artsdatabanken har lagt til grunn, har rapphøns utvilsomt mer enn 220 års historie som naturlig forekomst i Norge. Erik Pontoppidan omtaler arten allerede i 1733 i sitt verk «Forsøk paa Norges naturlige historie», utgitt i København 1752 - 53.  Ved siden av å være biskop, var også Pontoppidan en anerkjent ornitolog. Verket, som er i to bind på henholdsvis 338 og 464 sider, er av de tidligste og mest omfattende arbeider innen opplysningslitteraturens topografiske litteratur i Norge.

Videre omtales rapphøns i samme periode i Topografisk journal for Norge.

Det finnes en rekke dokumenterbare beretninger om naturlige forekomster av rapphøns ulike steder i Norge på 1800-tallet. Ifølge Zoologen R. Collet innvandret rapphøns fra Sverige ca.1811 og var gjenstand for alminnelig jakt i områdene i Kristiania omegn. Ifølge Collett var det store mengder rapphøns i 1862 i fjellbygden Sollien på østsiden av Kristianiafjorden, Drammen, Kongsberg og Skien. Ingen steder vil være bedre egnet enn Jæren, skrev Collett.

Ifølge Håndbok over Norges Fugler av Herman L. Løvenskiold (1947) har arten vært tallrik på Østlandet opp til Trondheimsfjorden.

En autoritet som professor Svein Hafthorn omtaler i sin bok Våre Fugler fra 1981 arten både som viltlevende og delvis utsatt enkelte steder av viltinteresserte. Jeg mener dette er en ytterst presis og korrekt forståelse.

Internasjonalt har landbruksrelaterte forhold ført til et press på bestandene av rapphøns og fasaner. Dette skyldes blant annet storskala effektive driftsmetoder i jordbruket med bruk av sprøytemidler mot ugress og innsekter. Det siste har ført til en reduksjon av innsektbestandene, som igjen påvirker livsgrunnlaget for fuglelivet. Land rundt Nordsjøbassenget har innsett denne negative utviklingen og etablert et felles rapphønsprosjekt med mål om å legge forholdene bedre til rette for rapphønsbestandene i kulturlandskapet. Prosjektet er en del av et større prosjekt for bærekraftig miljø og landbruk i Nordsjøregionen og får økonomisk støtte fra EU.

Fasan – trives godt mange steder i Norge

Fasanen trives godt flere steder her i landet, spesielt i kyststrøkene. Det finnes flere lokale fasanstammer i Norge, særlig rundt Oslofjorden, i Hedmark, og i Rogaland.  De er i stor grad et resultat av et kultiveringsarbeid som ble påbegynt for mange tiår siden. Artsdatabanken skriver om fasanen at den regnes som etablert i Norge, siden den hekker regelmessig.

I Artsdatabanken er fasan vurdert å ha lav risiko LO. Arten har begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt. Utslagsgivende karakter: 2A,1. Geografisk variasjon i risiko.

Som ovenstående viser, er det ikke omstridt at fasanen trives og formerer seg naturlig i Norge. Det er faglig enighet om at fasanen trives i ulike deler av landet og at klimaendringer kan føre til at den kan komme til å utbre seg ytterligere. Myndighetenes innvending mot fasanen later til å være tuftet på spørsmålet om den i det hele tatt hører hjemme her i landet.

Artsmangfold innen fuglelivet i Norge er et selvstendig mål. På bakgrunn av fasanens dokumenterbare naturlige tilhørighet i Norge fremstår det som underlig at Miljødirektoratet i sitt nye forslag til jakttider foreslår å utvide jakttiden for fasan fra 14 dager til å omfatte hele perioden fra 21/8 til 31/12 i hele landet. Det kan virke som om dette forslaget bare kan tjene ett formål, nemlig ønsket om å utrydde fasanen i Norge. Er dette dyreetisk holdbart?

Sammenligner man bilder av vår hjemlige fasan med bilder av fasan fra ulike deler av verden, virker det som om mongolsk fasan og ringfasan er mest lik vår jaktfasan. Utbredelsen til mongolsk fasan er Mongolia, Kirgisistan og Turkmenistan. Ringfasanen kommer de nord-østlige deler av Kina. Studerer man klimaet for disse stedene, kan man vanskelig tenke seg at våre dagers milde vintre ved Oslofjorden skulle være noen utfordring.

Etablerte arter

Det er klart dokumentert at rapphøns har mange hundre års forhistorie i Sverige og minst 280 års historikk i Norge. Det er dokumentert at fasan har eksistert i Norge i minst 145 år, muligens mer enn 220 år som har vært det anvendte kriterium for hvorvidt en art hører hjemme i norsk natur. Vi kan ikke fastslå med sikkerhet at fasanen har en kortere historikk i Norge. Miljødirektoratets forslag til utvidet jakttid for fasan kan tyde på en forutinntatt skepsis mot å la denne fuglearten utvikle seg videre i Norge.

Miljødirektoratet og NOAH virker å være redde for at hverken rapphøns eller fasan tåler norsk vinter. Det siste er etter mitt syn ikke fag, men feilaktig synsing. Ser man på rapphønas utbredelse, så går den langt østover i Russland. Dette er områder med kaldere vintre.

Kategoriseringen av rapphøns og fasan som fremmede arter er i strid med alle dokumenterbare saklige kriterier og bør endres Jornhw (diskusjon) 4. des. 2023 kl. 19:53 (CET)