Dmitrij Miljutin
Dmitrij Miljutin | |||
---|---|---|---|
Født | 28. juni 1816[1] Moskva[2] | ||
Død | 25. jan. 1912[1] (95 år) Simeiz | ||
Beskjeftigelse | Sakprosaforfatter, militært personell, politiker, statsmann | ||
Embete |
| ||
Akademisk grad | Doktorgrad (Det russiske keiserdømmet) | ||
Utdannet ved | Moscow university boarding school Generalstabsakademiet | ||
Ektefelle | Q119040180 | ||
Far | Q119040366 | ||
Søsken | Nikolaj Aleksejevitsj Miljutin[3] Vladimir Milyutin[4] | ||
Barn | Yelizaveta Milyutina Aleksej Dmitrijevitsj Miljutin Q119040161 | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
Gravlagt | Nekropol Novodevichyego monastyrya | ||
Medlem av | Vitenskapsakademiet i St. Petersburg | ||
Utmerkelser | 38 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
1. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 4. klasse av Sankt Vladimirs orden 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden 1. klasse av Sankt Vladimirs orden Stjerneordenen Andreasordenen Demidov-prisen (1853) 1. klasse av Den røde ørns orden 2. klasse av Sankt Georgsordenen Medal "For the Conquest of Chechnya and Dagestan" Medal "For the Conquest of the Western Caucasus" Krest «Za sluzjbu na Kavkaze» (1864) Ordre des Palmes académiques Den sorte ørns orden Pour le Mérite Den wendiske krones husorden Serafimerordenen Elefantordenen Sankt Stefans orden Leopoldsordenen (Østerrike) Jernkroneordenen Takovo-ordenen Danilo Is orden Løvens og solens orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Sankt Georgsordenen Den røde ørns orden Sankt Vladimirs orden Sankt Stanislaus-ordenen Storkors av Æreslegionen Storkors av Løvens og solens orden Jernkroneordenen | ||
Dimitrij Aleksejevitsj Miljutin (russisk: Дмитрий Алексеевич Милютин, født 10. juli 1816 i Moskva, død 7. februar 1912 i Simeiz) var en russisk greve, general og krigsminister, bror til Nikolaj Miljutin.
Miljutin ble i 1833 offiser ved artilleriet, men ble flyttet i 1836 til generalstaben, som han allerede hadde tilhørt da han tjenestegjorde dels i garden, dels i Kaukasus samt en tid innehadde en lærerplass vid generalstabsakademiet.
I 1854 ble Miljutin generalmajor, og fulgte i 1856 general fyrst Aleksandr Barjatinskij som stabssjef til Kaukasus och vant så denne mektige manns tillit slik at han gjennom ham i 1860 fikk en fordelaktig stilling ved krigsministeriet og til och med ble anbefalt hos keiseren som etterfølger til den davarænde krigsminister Nikolaj Sukhozanet.
Den 9. november 1861 overtok Miljutin også krigsministerporteføljen og visste å med sin dugelighet å slå ned det motstand, som det til da overmektige aristokratiet satte inn mot nykomlingen. Blant de tiltak som han gikk til innen krigsvesenet må påpekes tjenestetidens betydelige nedsetting, forvaltningens regulering og desentralisering ved innføring av militærdistriktsinndeling, forbedring av soldatenes stilling ved å avskaffe kroppsstraffer og ved innføring av nøyere kontroll, utferdigelse av ny rettegangsordning, forbedring av offisersutdannelsen, særskilt ved opprettelsen av de såkalte junkerskolene, arméens fordobling etter det polske opprør og tilslutt ved innføring av alminnelig verneplikt i 1874.
Miljutin, som i 1878 hadde fått greveverdighet, fikk i 1881 avskjed fra ministerposten med feltmarskalks verdighet og medlemskap i riksrådet.
Han forfattet et stort antall militærvitenskapelige og krigshistoriske skrifter, blant annet historien om Suvorovs felttog i 1799.