Hopp til innhold

Dunstan av Canterbury

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dunstan
Dunstan, erkebiskop av Canterbury
Født909
Baltonsborough, Somerset
Død19. mai 988
Canterbury, Kent
BeskjeftigelseTeolog, miniatyrmaler, erkebiskop, skribent, skriver, katolsk prest Rediger på Wikidata
Embete
  • Abbot of Glastonbury
  • romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (960–988)
  • Roman Catholic Bishop of London (959–)
  • biskop (957–) Rediger på Wikidata
FarHeorstan
MorCynethryth
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtCanterburykatedralen
Dunstan av Canterbury på Commons

Dunstan (latin: Dunstanus; født 909, død 19. mai 988)[1] var abbed av klosteret Glastonbury Abbey, biskop av Worcester, biskop av London, og erkebiskop av Canterbury, senere erklært som helgen.[2] Hans arbeid gjenopprettet klosterlivet i England og reformerte den engelske kirke. Hans biograf Osbern, og selv var en kunstner og skriver, uttalte at Dunstan var dyktig i å «gjøre et bilde og forme bokstaver», noe som også var tilfelle for andre prester i hans tidsalder som hadde oppnådd seniorrang.[3]

Dunstan var også en politiker, og fungerte som en betydningsfull minister for flere engelske konger. Han var den mest populære helgen i England i nær to århundrer etter å ha blitt berømt ved de mange fortellinger om hans storhet, ikke minst de som fortalte om hvordan han på slu måte lurte og beseiret djevelen.[4]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv (909–943)

[rediger | rediger kilde]

Dunstan ble født i landsbyen Baltonsborough i Somerset.[5] Han var sønn av Heorstan, en adelsmann fra Wessex. Faren var bror av Athelm, biskop av Wells og biskop av Winchester.[6] Det er fortalt, som ved de fleste helgenbiografier, at hans mor Cynethryth var en from kvinne. Osberns helgenbiografi forteller at en budbringer på mirakuløst vis fortalte om den velsignede barnet hun skulle føde:

«Hun var i kirken til jomfru Maria på lysdagen da alle lysene brått sluknet. Deretter ble stearinlyset som Cynethryth bar brått tent på nytt, og alle de tilstede tente deres lys fra denne mirakuløse flammen, således bebudet at gutten «ville bli minister av den evige flamme» i den engelske kirke.[4]

En anonym forfatter av den eldste helgenbiografien plasserer Dunstans fødsel til en gang under styret til Adalstein, mens Osbern fastsatte den til «det første året av styret til Adalstein», det vil si 924 eller 925. Denne dato kan imidlertid ikke ble forlikt med andre kjente datoer av Dunstans liv og skaper mange opplagte anakronismer. Historikere har derfor antatt at Dunstan ble født en gang rundt 910 eller tidligere.[7]

Djevelen kommer på besøk til Dunstan som kniper djevelen i nesen med en tang.

Som en ung gutt studerte Dunstan under irske munker som da bodde i ruinene av klosteret Glastonbury Abbey, som hadde blitt herjet av danske vikinger.[8] Nedtegnelser forteller om hans ungdommelige optimisme og om hans visjon om at klosteret skulle bli gjenoppbygget. Mens han fortsatt var en ung gutt ble han rammet av nær fatal sykdom, men ble på mirakuløst vis frisk igjen. Selv som barn var han kjent for å være hengiven til utdannelse og for sin dyktighet med mange former for håndverk. Med sin foreldres velsigne lot han seg tonrake som en munk, mottok lavere order og tjenestegjorde i den gamle kirken viet jomfru Maria. Det ble sagt at hans onkel Athelm, erkebiskop av Canterbury, fikk høre om nevøens hengivenhet og lot ham komme i hans tjeneste.[4] Han ble senere utnevnt til hoffet til kong Adalstein.[9]

Dunstan ble snart en favoritt hos kongen og ble utsatt for sjalusien til andre ved hoffet.[4] En sammensvergelse ble klekket ut for å bringe vanære over ham, og Dunstan ble anklaget for å være involvert med trolldom og svartekunst.[2] Kongen beordret at han forlot hoffet og da han dro, ventet hans fiender på ham, angrep ham og banket ham opp, bant ham og kastet ham i en kloakktank.[10] Han klarte å klatre ut og komme seg til en venn. Derfra reiste han til Winchester, og ble tatt inn i tjenesten til Ælfheah, biskop av Winchester. Ælfheah var antagelig en slektning Dunstan, tradisjonelt framstilt som hans onkel.[4]

Biskopen forsøkte å overtale ham til å bli en munk, men Dunstan var tvilende til om han hadde kallet til et liv i sølibat. Svaret kom til ham i form av et angrep av store svulster over hele kroppen. Denne lidelsen var så alvorlig at det ble mistenkt å være spedalskhet.[4] Det var antagelig en form blodforgiftning forsaket av å bli banket opp og kastet i kloakken.[10] Uansett årsak endret dette Dunstans beslutning. Han ble ordinert som munk i 943 i nærvær av Ælfheah, og reiste deretter tilbake til Glastonbury for å leve som en eneboer og eremitt. Opp mot den gamle kirken viet til jomfru Maria bygget han en liten klostercelle på 1,5 meter lang og rundt 0,75 meter bred. Det var her hvor Dunstan studerte, gjorde håndverk, og spilte på sin harpe.[4] Det på denne tiden, i henhold til legende fra sent på 1000-tallet, hvor det ble sagt at djevelen kom for å friste ham og ble holdt om ansiktet med Dunstans tang.[10]

Munk, abbed og biskop (943–960)

[rediger | rediger kilde]
Mulig selvportrett av Dunstan. Utsnitt fra Glastonbury Classbook.
Større utsnitt av det samme.

Dunstan arbeidet som en sølvsmed og i sitt scriptorium, skrivested, mens han bodde ved Glastonbury. Det er antatt han var den kunstneren som tegnet det velkjente bildet av Kristus med en lite, knelende munk ved siden av ham i Glastonbury Classbook, «et av de første av en rekke av omrisstegninger som kom til å bli et særskilt trekk ved angelsaksisk kunst for denne perioden.»[11] Dunstan ble også kjent som musiker, illustratør av manuskripter og som metallarbeider.[9] Fru Æthelflaed, niese av kong Adalstein, gjorde Dunstan til sin fortrolige rådgiver og ved sin død testamenterte hun en betydelig formue til ham.[4] Han benyttet formuen til blant å fremme klosterreformen i England. På omtrent samme tid døde hans far Heorstan og han arvet også sin fars formue. Han ble således en person med stor innflytelse, og ved kong Adalsteins død i 940, ble han tilkalte av Edmund, den nye kongen, til sitt hoff ved Cheddar i Somerset. Her ble han forfremmet til minister ved kongens hoff.[2]

Atter en gang førte kongens gunst til sjalusi og misunnelse i hoffet, og på nytt lyktes Dunstans fiender med sine sammensvergelser. Kongen var forberedt på å sende Dunstan av sted.[4] Det skjedde da at sendebud fra det «østlige kongerike», noe som antagelig henviste til East Anglia, og Dunstan forspurte sendebudene om å få reise sammen med dem tilbake. De gikk med på det, men reisen skjedde aldri. Historien har blitt nedtegnet således:

... kongen red ut for å jakte på en kronhjort i Meddipskogen. Han ble adskilt fra sitt følge og fulgte hjorten i stor hastighet mot Cheddarklippene. Hjorten raste blindt over avgrunnen og hundene fulgte etter. Edmund forsøkte forgjeves å stagge hesten sin, men da, da døden var forestående, husket han sin harde behandling av sankt Dunstan og lovte å forbedre seg om livet hans ble spart. I det øyeblikket stoppet hesten hans opp helt på kanten av klippen. Etter å ha takket Gud vendte han tilbake til sitt palass, tilkalte Dunstan og ba ham følge ha,, red deretter direkte til Glastonbury. Etter å ha gått inn i kirken, knelte kongen født i bønn foran alteret, deretter tok han sankt Dunstand i hånden og ga ham fredskysset, førte ham til abbedens trone, lot ham sette seg på den og lovte å gi ham all støtte i gjenopprettelsen av guddommelig dyrkelse og generell overholdelse.[4]

Abbed av Glastonbury

[rediger | rediger kilde]
Levninger av kirkekoret i klosterkirken ved Glastonbury Abbey.

Dunstan som abbed av Glastonbury gikk til oppgaven med reformene.[2] Han aktet å gjenopprette klosterlivet og bygge opp igjen klosteret. Han begynte med å etablere et benediktinsk klostervesen ved Glastonbury.[9] Klosterreglene til sankt Benedikt av Nursia var grunnlaget for Dunstans gjenopprettelse av klosterordenen, i henhold til forfatteren Edgars etablering av klostrene, skrevet i tiden mellom 960- og 970-tallet, og i henhold Dunstans første biograf, som selv hadde vært et medlem av munkesamfunnet ved Glastonbury.[12] Deres uttalelser er også i overensstemmelse med hans første grep som abbed med betydningen av hans bygninger og med den benediktinske lære blant hans fremste disipler.[4]

Dog, ikke alle medlemmer av Dunstans samfunn ved Glastonbury var munker som fulgte benediktinerreglene. Dunstans første biograf, som kun kjennes ved betegnelsen «B», var en prest som til sist ble medlemmer av samfunnet av kanniker i Liège etter å ha forlatt Glastonbury.[13]

Dunstans første omsorg var å gjenoppbygge kirken dedikert apostelen Peter, og gjenopprette klosteravstegningen. De sekulære affærene til klosteret var gitt til hans bror Wulfric «slik at verken han selv eller noen andre av munkene ville bryte avstegningen.»[4] En skole for de lokale ungene ble grunnlagt og ble en av de mest kjente i England på sin tid.[9] En betydelig utvidelse av vanningssystemet i de omliggende områdene av Somerset ble også fullført.[14]

I løpet av to år fra Dunstans forfremmelse ble kong Edvard myrdet i 946. Hans etterfølger var Edred. Politikken til den nye regjeringen ble støttet av dronningmoren, Ædgifu, av Oda, erkebiskop av Canterbury, og av adelen i East Anglia som var ledet av den mektige ealdormann Æthelstan «halvkonge». De fremmet en politikk som innebar forening og forsoning med den danske halvparten av kongeriket.[8] Målet var å etablere en fast kongelig autoritet. I kirkesaker var det favorisert spredningen av katolsk praksis, gjenoppbygging av kirkene, moralsk reform av presteskapet og lekfolk, og til sist bekjempelsen av religionen til danene i England.[10] Imot alle disse reformene sto adelen i Wessex, som også omfattet de fleste Dunstans egne slektninger, og som hadde en egeninteresse i å beholde etablerte skikker.[4] I ni år var Dunstans innflytelse rådende, i løpet av en tid hvor han to ganger nektet å ta posisjonen som biskop, først Winchester i 951 og deretter Crediton i 953, og bekreftet således at han ikke ville forlate kongens side så lenge kongen levde og trengte ham.[9]

Politisk endring

[rediger | rediger kilde]
Dunstan drar den unge kongen vekk fra kvinnen.
King Eadwigs styre var preget av konflikter med hans familie og med Dunstan.

I 955 døde Edred, og situasjonen endret seg brått. Eadwig, den eldste sønnen til Edvard, kom deretter på tronen. Det var en egenrådig tenåring som var innflytelsen til en del av adelen. I henhold til en legende begynte feiden med Dunstan allerede på Eadwigs kroningsdag da han ikke møtte opp til et møte med adelen. Dunstan gikk for å lete etter ham og fant ham i en uanstendig omfavnelse med en adelskvinne ved navn Ælfgifu og hennes mor. Dunstan forlangte at han kom med ham, og da Eadwig nektet hadde han dratt gutten med seg og tvang den unge kongen til å avsverge kvinnen som en «skjøge». Grunnet denne affæren og kongens motvilje fant Dunstan senere det best å flukte til sitt kloster, men Eadwig kom etter og plyndret klosteret.[4] Hvor mye sannheten det er i denne fortellingen er uklart. Den eldste utgaven opptrer i en helgenbiografi av Dunstan, skrevet rundt 40 år etter hendelsen.[15] Faktisk giftet Eadwig seg med kvinnen Ælfgifu. Moren, en relativ ung enke ved navn Æthelgifu, ble gjort ansvarlig for å ha fått Dunstan forvist. I Liber Vitae opptrer derimot Ælfgifu, som kongens hustru, på en liste over de mest «strålende kvinner, valgt dette stedet for Guds kjærlighet...»,[16] noe som stemmer dårlig med betegnelsen som «skjøge».

Dunstan reiste over Den engelske kanal og til Flandern hvor han ikke kjente seg språket og skikkene til de lokale.[9] Grev Arnulf I av Flandern mottok ham med æresbevisninger og lot ham bo i klosteret Blandijnberg i nærheten av Gent.[4] Det var et av sentrene for den benediktinske oppblomstringen i landet, og Dunstan kunne for første gang se den strenge klosterpraksisen som hadde hatt sin opprinnelse i det franske Cluny-klosteret et århundre tidligere. Hans landflyktighet var ikke langvarig. Før slutten av 957 hadde det brutt ut opprør i Mercia og Northumbria som fordrev Eadwig, og gjorde isteden hans bror Edgar til konge for alt landet nord for Themsen.[8] Den sørlige delen forble trofaste til Eadwig. Edgars rådgivere ba ham tilkalle Dunstan,[9] og da han var tilbake i England viet erkebiskop Oda av Canterbury ham til biskop, og da Koenwald, biskop av Worcester, døde ved slutten av 957, ble Dunstan utnevnt til dette bispedømmet.[17]

Erkebiskop av Canterbury (960–978)

[rediger | rediger kilde]
Teologisk manuskript fra Glastonbury Abbey (Bodleian Library):«Abbed Dunstan beordret skrivingen av denne bok».

Dunstan dro til Roma i 960 og fikk pallium fra pave Johannes XII.[2] På sin reise var Dunstans gaver så rundhåndet at det ikke var noe igjen til ham selv og hans følge. Hans stuert klagde, men Dunstan synes å ha foreslått at de ga sin tillit til Jesus.

Tilbake fra Roma fikk Dunstan tilbake sin posisjon som den faktiske statsministeren av kongedømmet. På hans råd ble Ælfstan utnevnt til biskop av London og Oswald av Worcester. I 963 ble Æthelwold, abbed av Abingdon, utpekt til bispedømmet Winchester. Med deres støtte og med kong Edgar underlagt hans råd, kunne Dunstan presse gjennom sin reformer av den engelske kirke.[2] Munkene i hans fellesskap ble lært å leve ånd av selvoppofring og Dunstan aktivt tvang gjennom loven om sølibat hvor han kunne.[18] Han la ned forbud for praksisen med simoni, det vil si å selge kirkelige posisjoner for penger, og fikk slutt på praksisen med at geistlige kunne utnevne slektninger til posisjoner i deres jurisdiksjon. Det ble bygget klostre, og i en del av de store katedralene tok munker plassen til sekulære kanniker; og de øvrige kanniker ble tvunget til å leve i henhold til den benediktiske regel. Sogneprestene ble påtvunget å være kvalifisert for deres posisjon; de ble oppmanet til å undervise sine menigheter om den kristne tro, men også for å forbedre deres verdslige posisjoner.[4] Også staten ble reformert.[9] Orden ble opprettholdt over hele riket og det ble påbudet respekt for loven. Bevæpnede soldatgrupper voktet loven i nord, og krigsskip voktet kystene mot vikingangrep. Det var et nivå av fred i riket som var ukjent for så lenge folk kunne huske.[10]

I 973 nådde Dunstans herredømme over staten sitt høydepunkt da han personlig kronet kong Edgar. Kongen ble kronet i Bath i en kongelig seremoni som var planlagt ikke som en innvielse, mens som en kulminasjon av hans styre, en endring som antagelig hadde medført store forberedelser og diplomati.[19] Denne utførelsen, uttenkt av Dunstan selv, og feiret med et dikt i Den angelsaksiske krønike, dannet grunnlaget for dagens britiske kroningsseremoni.[19] Det var andre, symbolsk kroning som ble foretatt senere. Det var et viktig skritt da andre konger på De britiske øyer kom og underkastet seg Edgar ved Chester. Seks konger, inkludert kongene av Skottland og Strathclyde, kom og lovte deres troskap ved at de ville være kongens undersåtter til havs og lands.

Edgar styrte som en sterk og populær konge i 16 år. I 975 ble han etterfulgt av sin eldste sønn Edvard.[9] Edvards tiltredelse ble bestridt av hans stemor Ælfthryth som isteden ville ha sin sønn Æthelred som konge. Ved Dunstans innflytelse ble Edvard valgt og kronet ved Winchester.[2] Edgars død hadde oppmuntret en del av adelen, og munkene ble angrepet som forkjempere for reformen. I Mercia ble de forfulgt og fratatt sine besittelser. Deres sak var støttet av Æthelwine halvkonge, ealdormann av East Anglia, og hele riket sto i fare å havne i borgerkrig. Witan holdt tre møter for å bilegge uenigheten, først ved Kyrtlington, deretter ved Calne, og til sist ved Amesbury. Ved det andre møtet ramlet gulvet i hallen sammen, og alle, unntatt Dunstan, som klamret seg til en bjelke, havnet i underetasjen. Flere av dem skal ha blitt drept.[4]

De siste årene (978–988)

[rediger | rediger kilde]

I mars 978 ble kong Edvard myrdet ved festningen Corfe Castle, muligens på tilskyndelse av hans stemor, og Æthelred ble ny konge. Hans kroning skjedde 31. mars 978, og var den siste statshendelse som Dunstan deltok i.[4] Da den unge kongen tok den vanlige eden om å styre godt, tiltalte Dunstan ham med en advarsel. Han kritiserte den voldelige handling som førte til at han ble konge og forutså at ulykker ville komme til kongeriket,[20] men Dunstans innflytelse ved hoffet hadde blitt innskrenket.[21] og han trakk seg tilbake til Canterbury for å undervise ved katedralskolen.[2]

Kun ytterligere tre offentlige handlinger er kjent. I 980 deltok Dunstand med ealdormann Ælfhere fra Mercia i den høytidelige overførelsen av relikviene til kong Edvard, snart omtalt som den hellige Edvard Martyren. Han ble overført fra graven ved Wareham til en helligdom ved klosteret Shaftesbury Abbey. I 984 i lydighet til en visjon av apostelen Andreas overtalte han kong Æthelred til å utnevne Ælfheah som etterfølger av Æthelwold som biskop av Winchester. I 986 overtalte Dunstan kongen til avslutte hans forfølgelse av bispedømmet Rochester, og med en donasjon av 100 pund sølv.[4]

Dustans pensjonering ved Canterbury besto av lang timer i bønn, men også hans faste fremmøte ved messe og daglige tidebønn. Han besøkte helligdommene til Augustin av Canterbury og Æthelbert av Kent, og det ble hevdet at han hadde visjoner om engler som sang for ham.[4] Han fortsatte gjenoppbyggingen av kirker, etablere skoler, å fremme fred og oppfordre til religiøs renhet.[8] Han praktiserte også sitt håndverk, gjorde kirkeklokker og orgler, og korrigerte manusskripter i katedralbiblioteket. Han tok også imot europeiske besøkende og var aktiv som lærer for guttene i katedralskolen. På nattgudstjeneste for Jesu himmelfart i 988 ble hevdet at han fikk en visjon om sin død, og i sin siste preken fortalte han om sin forestående død og ønsket menigheten alt god. Om ettermiddagen valgte han stedet for sin grav før han gikk til sengs. Hans krefter forsvant raskt, og lørdag morgen den 19. mai samlet han prestene. Messe ble feiret i hans nærvær, og deretter mottok han salve og viaticum som de siste riter før han døde.

Ikke lenge etter ble det drevet kampanje for at han var hellig, og ble formelt helligkåret som helgen i 1029. I det samme året ved kirkemøte i Winchester ble sankt Dunstans festdag bestemt å bli feiret over hele England.[4]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Dunstan skoer djevelens hov, illustrasjon av George Cruikshank

Fram til Thomas Beckets berømmelse overskygget Dunstan, var han den fremste helgen i England. Dunstan ble gravlagt i sin katedral, og da denne bygningen ble ødelagt av en brann i 1074, ble hans relikvier overført av erkebiskop Lanfranc til en grav på sørsiden av høyalteret i den restaurerte Canterburykatedralen.[4]

Munkene ved Glastonbury hevdet stadig at under et angrep på Canterbury av danene i 1012 ble relikviene av Dunstan fraktet i trygghet til deres kloster. Denne påstanden ble bestridt av erkebiskop William Warham som åpnet graven ved Canterbury i 1508 og fant hans levninger fortsatt i graven. I løpet av det neste året ble imidlertid hans helligdom ødelagt under den engelske reformasjonen.[4]

Dunstan ble skytshelgen for engelske gull- og sølvsmeder grunnet at han hadde arbeidet som sølvsmed. Hans festdag er den 19. mai, hvilket er hvorfor at før restaureringen gikk datoåret på kontrollstemplene til edelmetallguardein (tjenestemann som tester metallers finheten) i London fra 19. mai på år det ene året og til 18. mai det neste, og således ikke fulgte kalenderåret. Dette ble endret da Karl II ble gjeninnsatt som konge i 1660. Fra da av begynte datoen for kontrollstempelet for året på kongens fødselsdag den 29. mai.

En veldedig institusjon som ga støtte, rehabilitering og bistandsbehandling for blinde veteraner i den britiske hæren het tidligere St Dunstan's, men har nå navnet Blind Veterans UK.[22] Også mange kirker innlands og i utlandet er oppkalt etter ham, blant annet St Dunstan's-in-the-East i London. Engelsk litteratur har flere referanser til Dunstan, blant annet et eksempel i En julefortelling (1843) av Charles Dickens,[23] og i denne folkelige diktet:

St Dunstan, as the story goes,
Once pull'd the devil by the nose
With red-hot tongs, which made him roar,
That he was heard three miles or more.[24]

Denne folkelige fortellingen er allerede vist i en initial i Dunstans Vita i Canterbury-passionale fra 1100-tallet,[25][26] og tangen har blitt et symbol for Dunstan og er vist i våpenskjoldet for Tower Hamlets, en bydel i London.

I ulike avsnitt i Deptford-trilogien av den kanadiske forfatteren Robertson Davies (1913–1995) er hans litterære figur Dunstan Ramsay sammenlignet med helgenen av det samme navn, og i særdeleshet er en del stormfylte hendelser i figurens kjærlighetsliv humoristisk sammenlignet med sankt Dunstans berømte strid med djevelen.[27]

Daniel Anlezark har forsøksvis forslått at Dunstan kan være forfatteren av Salomo og Saturn, et angelsaksisk diskusjonsdikt. Hans argumentasjon vektlegger stil, ordvalg og den hiberno-latin som er benyttet i teksten.[28] Imidlertid har Clive Tolley undersøkt forslaget fra en lingvistisk synsvinkel og kan ikke gi støtte til Anlezark.[29]

En annen fortelling vedrørende hvordan Dunstan naglet en hestsko til djevelens hov da han ble bedt om sko djevelens hest. Det førte til at djevelen fikk store smerter, og Dunstan gikk kun med på å fjerne hesteskoen og frigjøre djevelen om han lovte å aldri gå inn i et sted hvor en hestesko hang over døren. Denne fortellingen hevdes å være opprinnelsen til den opphengte hesteskoen som et lykkesymbol.

Den østlige ortodokse kirke, den katolske kirke,[30] og den anglikanske kirke markerer hans festdag den 19. mai.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lapidge (2004): «Dunstan [St Dunstan] (d. 988)»
  2. ^ a b c d e f g h i Bunson, Matthew; Bunson, Margaret; Bunson, Stephen (1998): Our Sunday Visitor's Encyclopedia of Saints. Huntington, IN: Our Sunday Visitor Publishing. ISBN 0-87973-588-0.
  3. ^ Alexander, Jonathon (1992): Medieval Illuminators and their Methods of Work. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0-300-05689-3, s. 9
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w Toke, Leslie Alexander St. Lawrence (1913): «St. Dunstan» i: Catholic Encyclopedia, 5. New York: Robert Appleton Company.
  5. ^ Dunning, Robert (1983): A History of Somerset. Chichester: Phillimore & Co. ISBN 0-85033-461-6.
  6. ^ Green, John Richard (1895): History of the English People, bind I (av 8) Early England, 449–1071; Foreign Kings, 1071–1204; The Charter, 1204–1216. London: MacMillan. ISBN 1-4346-0693-7.
  7. ^ Lapidge, Michael (1999): «Dunstan» i: Lapidge et al., red.: The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell, Oxford, ISBN 0-631-15565-1
  8. ^ a b c d «St Dunstan», Catholic Online
  9. ^ a b c d e f g h i Cross, F.L.; Livingstone, E.A. (1997): The Oxford Dictionary of the Christian Church, Oxford University Press, USA; 3. utg., s. 514
  10. ^ a b c d e «St Dunstan» Arkivert 8. juni 2017 hos Wayback Machine., Catholic Community – Woking. St-dunstans.org
  11. ^ Alexander, Jonathon (1992): Medieval Illuminators and their Methods of Work. New Haven, CT: Yale University Press, ISBN 0-300-05689-3, s. 9
  12. ^ Whitelock, Dorothy (1979): «'An Old English Account of King Edgar's Establishment of the Monasteries'» i: English Historical Documents 1, s. 920.
  13. ^ Winterbottom, Michael (2011): The Early Lives of St Dunstan. Oxford: Oxford University Press, ISBN 9780199605040, s. LXIX.
  14. ^ Williams, Michael (1970): Draining Somerset Levels. Cambridge University Press, ISBN 0-521-07486-X, s. 50
  15. ^ Memorials of Saint Dunstan, R.S., s. 32-34
  16. ^ Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford, s. 366
  17. ^ Powicke, F. Maurice; Fryde, E. B. (1961): Handbook of British Chronology, 2. utg., London: Royal Historical Society, s. 260
  18. ^ Hollister, C. Warren (1966): The Making of England, Heath, s. 61
  19. ^ a b Churchill, Winston (1966): The Birth of Britain. Dodd, Mead & Company. s. 134.
  20. ^ Churchill, Winston (1966): The Birth of Britain, Dodd, Mead, s. 139.
  21. ^ «Biography: St. Dunstan», Mission St. Clare.
  22. ^ Blind Veterans UK
  23. ^ «Foggier yet, and colder! Piercing, searching, biting cold. If the good Saint Dunstan had but nipped the Evil Spirit's nose with a touch of such weather as that, instead of using his familiar weapons, then, indeed, he would have roared to lusty purpose.» Jf. Dickens, Charles: A Christmas Carol, s. 2
  24. ^ Hone, William; Grimes, Kyle: «The Every-Day Book». The William Hone BioText,University of Alabama at Birmingham. Arkivert fra originalen den 9. juni 2007.
  25. ^ British Library, Harley MS 315, f. 15v
  26. ^ «An Anglo-Saxon ‘Renaissance Man’: St Dunstan», British Library
  27. ^ Bossière, Camille R. La; Morra, Linda M. (2001): Robertson Davies: A Mingling of Contrarieties, University of Ottawa Press, s. 61
  28. ^ Anlezark, Daniel (2009): The Old English Dialogues of Solomon and Saturn. Cambridge: D.S.Brewer. ISBN 978-1-84384-203-3.
  29. ^ Tolley, Clive (2010): «Solomon and Saturn I's 'Prologa Prima'» i: Notes and Queries '57.2, s. 166–168.
  30. ^ «Den hellige Dunstan av Canterbury (~909-988)», Katolsk.no

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Sekundære kilder
  • Dales, Douglas ([1988] 2013): Dunstan: Saint and Statesman, Cambridge: Lutterworth Press, 2. utg.
  • Duckett, Eleanor (1955): Saint Dunstan of Canterbury.
  • «Dunstan, St.» i: Encyclopedia of World Biography, 1998, 2. utg., 17 bind. Gale Research.
  • Knowles, David ([1940] 1963): The Monastic Orders in England, 2. utg.
  • Ramsay, Nigel (1992): St Dunstan: his Life, Times, and Cult, Woodbridge, Suffolk, UK; Rochester, NY: Boydell Press.
  • Sayles, G.O. (1948] 1950): The Medieval Foundations of England, 2. utg.
  • William av Malmesbury: Vita sancti Dunstani, red. og overs. Bernard J. Muir og Andrew J. Turner, William av Malmesbury: Lives of SS. * Wulfstan, Dunstan, Patrick, Benignus and Indract. Oxford Medieval Texts. Oxford, 2002; red. W. Stubbs, Memorials of St Dunstan, Archbishop of Canterbury. Rolls Series. London, 1874. 250–324.
  • Capgrave, John (1874): Vita sancti Dunstani, red. W. Stubbs, Memorials of St Dunstan, Archbishop of Canterbury. Rolls Series. London, s. 325-353.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Dunstan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dunstan_av_Canterbury&oldid=24619716»