Eirik Raudes kolonisering av Grønland

De norrøne bygdene på Grønland.

Eirik Raudes kolonisering av Grønland begynte i 985. Ti år tidligere, i 975, hadde islendingen Gunnbjørn oppdaget verdens største øy, Grønland, under et seilas vest for Island. Øya ble ikke kolonisert før Eirik Raude tok med seg 25 skip med nybyggere fra Island til Grønland (hvorav 14 kom frem) rundt år 985.

Koloniseringen begynner

Grønland fikk det tiltalende navnet av Eirik Raude, for å lokke andre norrøne innbyggere dit, skrives det i Islendingeboken fra 1120-årene. Man vet heller lite om selve ferden til Grønland, men man vet at vikingene hovedsakelig fordelte bosettingene på to bygder: Vesterbygd og Austerbygd, med henholdsvis 90 og 190 gårder. De lå begge på vestsiden av Grønland, og Austerbygden var størst, med anslagsvis tusen norrøne innbyggere. Utover 1200-tallet minsket skipsfarten mellom Island, Norge og Grønland, og alle landene ble mer isolerte. Tross manglende tømmerimport fra Norge klarte Eirik Raudes vikingetterkommere å være selvforsynt. Grønlendingene kan også ha hentet sitt tømmer i det mye nærmere Markland. De islandske Skålholt-annalene forteller for eksempel i 1362 om et skip lastet med tømmer fra Markland, som har drevet av i en storm og forvillet seg til Island. Husdyrhold, fiske og fangst av sel og reinsdyr var sentrale næringsveier for de norrøne grønlendingene. Resultatene fra en dansk forskningsekspedisjon i 2010–11 viser dessuten at det ble dyrket bygg. Eventuell handel med inuittene må ha vært beskjeden., men eksport av vadmel og hvalrosstann til det europeiske markedet utgjorde etter hvert en viktig inntektskilde I 1153 ble det grunnlagt en grønlandsk bispestol underlagt erkebiskopen i Nidaros, Garðar bispedømme. Spor etter et pengesystem mangler i funn fra de norrøne bosetningene, og tyder på at økonomien var styrt av en lagdelt byttehandel, der verdiene ble fastsatt av den øvre samfunnsklassen.

Eirik Raude

Eirik Raude ble født rundt år 950 på Jæren. Tilnavnet «Raude» skyldes hans røde hår. Rundt 970 måtte Eirik og faren Thorvald Åsvaldsson reise til Island, sannsynligvis etter å ha drept noen av kong Harald Hårfagres menn. Etter et kort opphold på Island ble Eirik lyst fredløs for drap, og måtte igjen finne nytt land. På Island hadde Eirik giftet seg med Tjodhild, og fått barna Leiv og Torstein Eiriksson. Hele familien dro til det nyoppdagede Grønland i 982, og utforsket øya i tre år. I 985 dro Eirik tilbake til Island og inngikk forlik med sine uvenner. Tilbake til Grønland tok han med seg flere hundre menn, kvinner og barn som bosatte seg i Austerbygd og Vesterbygd. Selv holdt Eirik til på gården Brattalid ved dagens Narsarsuaq. Han ble lagmann for bygdene, og sønnen Leiv Eiriksson ble senere kjent som oppdageren av Vinland. Eirik Raude døde i 1003, av noe som mest sannsynlig var sykdommer de andre nybyggerne tok med til Grønland. Eirik Raudes saga ble skrevet i 1387, trolig basert på muntlige overleveringer.

Tiden etter Eirik Raude

Utdypende artikkel: Grønlands historie

Etter Raudes død går det norrøne samfunnet på Grønland, sakte, men sikkert, en tung tid i møte. Hardere kamp om ressursene (da inuittene stadig kom lengre sørover på øya. En begynnende fraflytting i de norrøne bygdene kan spores tilbake til 1200-tallet, og med en befolkning som sannsynligvis aldri oversteg 2000 personer, ble fraflyttingen ekstra dramatisk da de fleste som flyttet var unge mennesker. Med et årlig frafall på omtrent 10 personer, og en synkende reproduksjonsevne, kan man tenke seg at befolkningen kan ha vært nede i bare 400 personer etter 150 år. Man vet ikke om det kan ha vært uregisterte skipsanløp til Grønland (da kilder viser at skipsanløpene tok slutt utover 1300-tallet), men funn fra kirkegården ved Herjovsnes (i Austerbygden) kan tyde på at Grønland hadde skipsforbindelse med Europa til ut på 1400-tallet, altså lengre enn kilder kan fortelle.

Erling Sigvatson og Bjarne Tordsson og Eindride Oddson oppførte lørdagen før gangdagen disse varder og runer vel.

Inskripsjon på runestein ved varder utenfor Upernavik

Sitatet ovenfor ble funnet på en runestein av en inuitt i 1824, og er et håndfast bevis på at de norrøne bosetterne dro på lange fangstturer nordover. Gangdagen, som nevnt på runesteinen, er om våren, noe som tyder på at de tre mennene hadde overvintret i Nordsetur-området (det nordligste fangstområdet) i nærheten av Upernavik, nord for Diskobukta. Hvorfor disse fangstekspedisjonene opphørte vet man ikke. Stadig knappere ressurser i det grønlandske nordbosamfunnet kan ha vært én årsak. Manglende avsetning på hvalrosstann fordi skipsanløpene fra Europa og Norge ble stadig sjeldnere etter Svartedauen, har nok også virket sterkt inn.

Fristaten

Grønland var fristat til 1261.

Garðar bispedømme

Utdypende artikkel: Garðar bispedømme

Det ble opprettet et eget bispedømme på Grønland under erkebiskopen av Nidaros. Domkirken lå på Garðar. Den siste norrøne biskopen på Grønland var Alf som døde i 1378. Det var også to klostere.

Klima

På 900-tallet til 1200 var det en varmeperiode. Fra 1200-tallet og inn i 1300-tallet forverret klimaet seg i det sørlige delene av Grønland med en mindre økning rundt 1400-tallet. Fra 1500-tallet satte også den lille istid inn.
I siste normalperiode (1961-1990), hadde Nuuk en årsmiddeltemperatur på -1,4 grader og Narsarsuaq 0,9 grader.

Grønlands temperaturtrend de siste 2000 år.

Inn under Danmark

Norge gikk inn i Kalmarunionen i 1397, og dermed kom Grønland under felles nordisk styre. I 1536 ble Grønland, Færøyene og Island styrt av Danmark alene, av den grunn at Norge var blitt en dansk provins. Ved reformasjonen i 1537 ble Gardar bispedømme offisielt oppgitt, etter lang tid uten kontakt med Danmark-Norge. I 1721 ble danskene igjen interesserte i den gamle ubesøkte utposten i Nord-Atlanteren, og Hans Egede, som var prest, samlet inn penger til en ekspedisjon. Han fikk raskt penger, ettersom danskene var redde for at grønlendingene enten var katolikker fortsatt, eller hadde gått tilbake til de hedenske guder. Hans Egede fant til sin store skuffelse ingen norrøne innbyggere, de eneste fastboende var noen usiviliserte eskimoer. Egede døde i den overbevisning at etterkommerne av de norrøne grønlenderne likevel måtte være i live et eller annet sted

Hans Egede ble senere utnevnt til biskop over Grønland, og fikk tilnavnet «Grønlands apostel», ettersom det var lett å overbevise eskimoene om kristendommen.

Da Norge ble overført til Sverige i 1814, beholdt Danmark de gamle koloniene fra Norges storhetstid, og fra den dag var det gamle, norrøne Grønland dansk territorium.

Se også

• Eirik Raudes saga
• Grønlendingenes saga
• Kongespeilet, norsk bok fra 1200-tallet som forteller noe om livet på Grønland
• Den norrøne bosetningen på Grønland

Litteratur

• Bergersen, Robert (1995). Nest ligger Eynerfiord och emellum hannem och forshrefne Rampnsfiord liger en stoer hoffgaard som höerer konningen till och den gard heder Foss. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter. 1. Trondheim: Tapir akademisk forlag. ISBN 82-519-1410-8. 
• Henriksen, Vera (1988). Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-15794-7. 
• Mitlid, Åke (2006). Det tapte Grønland. Om de norrøne bygdene på Grønland og deres undergang. Oslo: Kolofon forlag. ISBN 978-82-300-0235-3. 

Eksterne lenker

• Eirik Raudes saga/Sagaen om Vinland hos Heimskringla.no
• Grønlendingenes saga hos Heimskringla.no
• Grønlands eldste historie hos Store norske leksikon

Autoritetsdata