Hopp til innhold

Elefantfuglfamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elefantfuglfamilien
Nomenklatur
Aepyornithidae
Bonaparte, 1853
Synonymi
Aepyornithiformes,
Newton, 1884
Populærnavn
elefantfuglfamilien,
elefantfugler
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
GruppeNovaeratitae
OrdenElefantfugler
Økologi
Antall arter: 4
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: endemiske til Madagaskar
Inndelt i

Elefantfuglfamilien (Aepyornithidae) er en utdødd familie av flygeudyktige kjempefugler som var endemiske til Madagaskar og inngikk i øyas megafauna. Familien inngår i gruppen Novaeratitae og består av tre slekter med tilsammen fire arter. Blant fuglene som inngår er den største fuglen som noen gang har levd på Jorden.[1]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Vorombe titan egg, med et volum på cirka 9 liter tilsvarer det cirka 160 hønseegg.
Foto: Jan Ove Gjershaug, 2021

Nyere forskning bekrefter at elefantfugler (Aepyornithiformes) og kivifugler (Apterygiformes) er søstergrupper.[2] De to linjene skilte trolig lag for omkring 62 millioner år siden, så noe nært slektskap er det ikke snakk om.[2] Videre skilte trolig to de slektene Aepyornis og Mullerornis i elefantfuglfamilien lag for omkring 35 millioner år siden.[2]

Det har blitt foreslått inntil 15 arter i to ulike slekter i elefantfuglfamilien.[1] Disse var A. maximus; A. modestus; A. titan; og A. ingens som alle ble synonymiserte som A. maximus; så var det A. grandidieri; A. medius; A. cursor; og A. lentus som alle ble synonymiserte som A. medius; så var det A. hildebrandti og A. mulleri som ble synonymiserte som A. hildebrandti. I tillegg kom A. gracilis; M. betsilei; M. agilis; M. rudis og M. grandis. M. grandis utgår imidlertid som følge av manglende data. Etter synonymisering var det sju arter tilbake, fordelt i to slekter; Aepyornis med fire arter og Mullerornis med tre arter.

Inndelingen av slekten Aepyornis var mest kompleks. Det ble etter synonymisering regnet med fire arter,[3] men de var fortsatt omdiskuterte.[4] Noen regnet kun med én art.[3] Til Mullerornis regnet man med tre arter,[5] men også disse var omdiskuterte. Som følge av dette reviderte Hansford & Turvey (2018) inndelingen, som etter revidering inkluderer kun fire arter, men tre slekter. Vorombe ble lagt til som følge av nye beviser under revideringen.[1]

A. titan ble først beskrevet av den britiske forskeren C. W. Andrews i 1894.[6] Fuglen var betydelig større enn elefantfuglen (A. maximus), men de fleste avskrev forskjellen i størrelse som en ren tilfeldighet. Taksonet ble derfor synonymisert med elefantfuglen i 1963, av den amerikanske paleontologen Pierce Brodkorb. Nylig har imidlertid forskere ved Zoological Society of London avdekt at taksonet var distinkt nok til en status som selvstendig art.[1] Både formen og størrelsen på benfragmentene skiller seg klart fra alle andre elefantfugler. Taksonet ble derfor i 2018 oppgradert og plassert i sin egen slekt, under det vitenskapelige navnet Vorombe titan.[7]

Biologi

[rediger | rediger kilde]

Elefantfugler ble enormt store og tunge og kunne veie mellom 78 og 732 kg, avhengig av kjønn og art.[1] Minst var robustelefantfugl (Mullerornis modestus), som veide 78–172 kg og hadde en snittvekt på cirka 107,7 kg.[1] Nest minst var hildebrandtselefantfugl (Aepyornis hildebrandti), som veide 211–342 kg og hadde en snittvekt på cirka 283,15 kg.[1] Nest størst var elefantfugl (A. maximus), som veide 334–541 kg og hadde en snittvekt på cirka 409,5 kg.[1] Størst av alle var imidlertid titanelefantfugl (Vorombe titan), som veide 536–732 kg og hadde en snittvekt på cirka 642,9 kg.[1]

Da beregningen av masse for elefantfuglene ble gjort var det største lårbenet (femur) etter en titanelefantfugl ufullstendig, slik at det ikke kunne tas med i beregningene. Dette var imidlertid det størst av alle lårbenene som var med og dannet grunnlag for beregningene. Lårbenet hadde en minste omkrets på 308 mm, noe som tilsier at titanelefantfuglen kan ha veid opp mot hele 860 kg på sitt tyngste.[1]

Forskerne mener at elefantfuglene var nattaktive og hadde dårlig syn, men ekstremt god luktesans.[8] Dette begrunnes med at man normalt finner store luktløker i taxa som vanligvis okkuperer skogkledde miljøer, der visuelle signaler som brukes i søking sannsynligvis vil være begrenset. Forskerne oppdaget også variasjon i luktløkstørrelsen blant elefantfuglearter, noe som muligens indikerer interspesifikk variasjon i habitat. Elefantfugler har dessuten ekstremt reduserte optiske lober, en tilstand som også er observert hos de nattlige kivifuglene. Kiviene har effektivt erstattet sine visuelle systemer med hyperutviklet lukte-, somatosensoriske og auditive systemer som er nyttige for søking. Forskerne tolker derfor disse resultatene som bevis for nattlighet blant elefantfuglene. Synet ble sannsynligvis mindre vektlagt hos stamfaren til elefantfuglene og kiviene. Disse resultatene viser en tidligere urapportert trend mot redusert visuell kapasitet som tilsynelatende er eksklusiv for flygeløse, nattlige taxa som er endemiske til rovdyr-utarmede øyer.[8]

Funn av elefantfugler er tilnærmet utelukkende gjort på den sørlige halvdelen av Madagaskar, og spesielt i den tørre kyststripen lengst sør og sørvest på øya. Dette er områder som er bevokst med tørre piggete buskvekster. Det er imidlertid også gjort funn i det såkalte sukkulentbeltet, som ligger direkte nord- og nordvest for det tørre buskbeltet langs sør- og sørvestkysten.[1] Nesten alle funn etter hildebrandtselefantfugl (A. hildebrandti) er gjort i det sentrale høylandet nær Antsirabe og Masinandreina, bortsette fra ett funn nær Belo-sur-Mer i sukkulentbeltet vest på øya. Det også gjort funn av de tre andre artene i det sentralt i høylandet nær Antsirabe og Masinandreina.[1]

Man har funnet rester etter både voksne fugler og egg. I noen tilfeller hadde eggene en omkrets på over en meter og en lengde på opptil 34 cm.[9] Andre har estimert at egg etter elefantfugler kan ha veid opp mot 9 kg.[10]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Kartene under følger Hansford & Turvey (2018) og viser funn av elefantfugler i de ulike økosonene på Madagaskar.[1]

Utryddelsen

[rediger | rediger kilde]

Elefantfuglene ble utryddet lenge etter at menneskene koloniserte Madagaskar, så man har antatt at forsvinningen har sammenheng med den menneskelige koloniseringen. Jakt, ødeleggelser av habitatet og klimaendringer har blitt nevnt som mulige årsaker, men nå tror mange at det snarere skyldtes overdreven eggsanking (blant annet Richard Attenborough).[3] Dette begrunnes blant annet med at klimaendringene i det sørlige Madagaskar skjedde flere tusen år før menneskene ankom øya og at fuglene var så store og kraftfulle, at mennesker trolig vanskelig kunne jakte på dem i særlig grad. Det er dessuten funnet svært få skjelettrester som viser menneskelig påvirkning, etter redskaper. Mennesker og elefantfugler må dessuten ha sameksistert gjennom lang tid, og det har blitt spekulert i om de siste elefantfuglene kan ha blitt utryddet så sent som på 1500-tallet.[11]

Nå viser det seg imidlertid at Madagaskar ble befolket mange tusen år tidligere enn før antatt, faktisk alt for omkring 10 500 år siden viser ny forskning.[12] Man har antatt at elefantfuglene døde ut for omkring 1 000 år siden, med basis i karbondatering,[13] men fuglene må i så fall ha sameksistert med menneskene der i mer enn 9 000 år.[12] Det styrker teorien om at fuglene kanskje ikke ble utryddet direkte av jakt og eggsanking, men snarere som følge av en kombinasjon av dette og habitatødeleggelser og klimaendringer. Det er også fortsatt uklart akkurat når elefantfuglene forsvant, i det Hansford et al. (2018) estimerer at det skjedde for omkring 2 400–500 år siden.[12]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Hansford & Turvey (2018).[1]

Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n Hansford, J. P., & Turvey, S. T. (2018). Unexpected diversity within the extinct elephant birds (Aves: Aepyornithidae) and a new identity for the world's largest bird. Royal Society open science, 5(9), 181295. DOI: https://doi.org/10.1098/rsos.181295
  2. ^ a b c Yonezawa, T., Segawa, T., Mori, H., Campos, P. F., Hongoh, Y., Endo, H., ... & Hasegawa, M. (2017). Phylogenomics and morphology of extinct paleognaths reveal the origin and evolution of the ratites. Current Biology, 27(1), 68-77. DOI: https://doi.org/10.1016/j.cub.2016.10.029
  3. ^ a b c Julian P. Hume; Michael Walters (2012). Extinct birds. T&AD Poyser. p. 544. ISBN 1408158612
  4. ^ Brodkorb, Pierce (1963). «Catalogue of Fossil Birds Part 1 (Archaeopterygiformes through Ardeiformes)» (PDF). Bulletin of the Florida State Museum, Biological Sciences. Gainesville, FL: University of Florida. 7 (4): 179–293. 
  5. ^ Davies, S. J. J. F. (2003). «Elephant birds». I Hutchins, Michael. Grzimek's Animal Life Encyclopedia. 8 Birds I - Tinamous and Ratites to Hoatzins (2 utg.). Farmington Hills, MI: Gale Group. s. 103–104. ISBN 0-7876-5784-0. 
  6. ^ Andrews CW. 1894 A new species of Æpyornis (Æ Titan). Geol. Mag. 1, 18–20. doi: https://doi.org/10.1017/S0016756800140373
  7. ^ ZSL (2018) ZSL names world’s largest ever bird – Vorombe titan. Zoological Society of London, 26th September 2018. https://www.zsl.org/science/news/zsl-names-world%E2%80%99s-largest-ever-bird-%E2%80%93-vorombe-titan
  8. ^ a b Torres, C. R., & Clarke, J. A. (2018). Nocturnal giants: evolution of the sensory ecology in elephant birds and other palaeognaths inferred from digital brain reconstructions. Proceedings of the Royal Society B, 285(1890), 20181540. DOI: https://doi.org/10.1098/rspb.2018.1540
  9. ^ Mlíkovsky, J. (2003). «Eggs of extinct aepyornithids (Aves: Aepyornithidae) of Madagascar: size and taxonomic identity». Sylvia. 39: 133–138.  * Pearson, Mike Parker; Godden, K. (2002). In search of the Red Slave: Shipwreck and Captivity in Madagascar. Stroud, Gloucestershire: The History Press. ISBN 0-7509-2938-3. 
  10. ^ Endo, H., Akishinonomiya, F., Yonezawa, T., Hasegawa, M., Rakotondraparany, F., Sasaki, M., ... & Sakai, T. (2012). Coxa morphologically adapted to large egg in aepyornithid species compared with various palaeognaths. Anatomia, histologia, embryologia, 41(1), 31-40. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1439-0264.2011.01100.x
  11. ^ Aepyornis. (2013, 24. april). I Store norske leksikon. Hentet 7. januar 2018 fra https://snl.no/Aepyornis.
  12. ^ a b c Hansford, J., Wright, P. C., Rasoamiaramanana, A., Pérez, V. R., Godfrey, L. R., Errickson, D., ... & Turvey, S. T. (2018). Early Holocene human presence in Madagascar evidenced by exploitation of avian megafauna. Science Advances, 4(9), eaat6925. DOI: https://doi.org/10.1126/sciadv.aat6925
  13. ^ Hurum, J.H. & Gjershaug, J.O. (2021) Elefantfugler i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. november 2021 fra https://snl.no/elefantfugler

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elefantfuglfamilien&oldid=23050301»